17. mai er vel overstått, og for mange handler denne dagen også om is og pølser. Jeg liker best det første, likevel vil jeg her snakke mest om pølser, nærmere bestemt pølselogikk.

Assosiasjonen starter med en tidligere jobb jeg en gang hadde. Der fikk vi en ny leder, som ikke hadde erfaring fra den type virksomhet vedkommende var satt til å lede. Akkurat det representerte i utgangspunktet ikke et problem. For vi er jo alle på en læringsreise, og en ny bransje gir som kjent nye muligheter. Denne lederen fikk likevel en ekstra utfordrende start da han i fullt alvor påstod at bedriften vår kunne sammenlignes med det å selge pølser. Det var da likeså enkelt. Det handlet jo egentlig bare om hvor mange pølser den enkelte klarer å produsere og selge til størst mulig margin. Penger inn og penger ut.

Mange av kollegaene mine den gang ble irriterte, noen til og med sinte, mens andre lo det nervøst bort, med håp om at dette bare var tomt prat fra den uerfarne. De ansatte bestod av folk fra ulike fagdisipliner, og mange var godt forspent både med formell og uformell kompetanse. Vi kunne jo så mye mer enn å produsere og selge pølser, tenkte vi, dog uten forkleinelse overfor pølseindustrien. Etter hvert ble dette en vandrehistorie om dårlig lederskap. Her vil jeg kalle dette tankesettet for pølselogikk.

En skulle tro at den slags logikk skulle være helt irrelevant for akademia. Vi driver tross alt på med å utdanne godt kvalifiserte kandidater innenfor ulike disipliner, som kommer til oss med ulike forutsetninger og bakgrunner. Vi forsker for å flytte kunnskapsfronten på våre fagfelt. Forskning og læring er komplekse greier, vil en kunne tenke. Men det er mange ting som tyder på at pølselogikken likevel har slått kraftig rot også i vår sektor. Dessverre kan synes som at også vi har blitt smittet av denne enkle forestillingen om hva en organisasjon er.

De årlige statistikker om studenttall, studiepoengproduksjon og publiseringspoeng er det mest synlige uttrykket for denne logikken. Hvert år venter vi spent på søkertallene i april, og de årene vi har vekst blir det slått på stortromma med artikler i avisa, ballonger og kaker til studenter og ansatte. Ikke så rart kanskje, for vi lever jo av studenter og deres avlagte studiepoeng og grader. Flere studenter betyr mer penger inn. Litt mindre viktig synes produksjonen av publiseringspoeng å være, for det er ikke så mye kake og ballonger da de tallene foreligger. Men også dette tallet er viktig for å vise at vi er flinke til å forske, og brukes for å sammenligne oss med andre institusjoner i vårt moderland. Tallet gir også litt penger i kassa. Denne opptattheten av tall i akademia kaller Thomas Hylland Eriksen indikatorfetisjisme – bare det vi kan telle, telles [1].

Alle disse tallene presenteres på aggregert nivå, og det gjør at mange nok opplever at det ikke handler akkurat om dem som forsker eller underviser. Ingen vil vel være uenige at det er fint med vekst i studenttall, studiepoengsproduksjon og publiseringspoeng? For det må vel bety at vi er på riktig vei?

Mer krevende blir det når pølselogikken går ned på et lavere analysenivå, som jeg ble oppmerksom på her om dagen. Jeg satt relativt bekymringsløst og leste utkastet til EVU-rapporten (lenke til rapporten fra høgskolens Etter- og videreutdanningsutvalg i Word-format) som skal til styrebehandling over sommeren.

De første sidene av rapporten er tilforlatelige, med mange fine ord som samfunnsoppdrag og livslang læring. Men fra å sveve oppe i det generelle og noe uangripelige, havner leseren etter hvert ned på et ganske så konkret nivå som handler om kapasitet i fagseksjonene.

Utgangspunktet for betraktningen er tall som studiepoeng/emner per ansatt, og begrepet «emner med lav studieproduksjon». Det første tallet er basert på den enkelte beregningen totalt antall kurs/studiepoeng delt på antall ansatte, det andre er en opptelling av emner med mindre produksjon enn 100 studiepoeng, som presenteres i en fin tabell. Beregningene er knyttet til avdeling ØS og LOG, for det er visst ikke så enkelt å gjøre slike kalkyler på HS, må vite. Riktignok nevnes i rapporten det at avdelingene peker på flere forhold som kan forklare «misforhold mellom statistikk og opplevd virkelighet». Like fullt finner forfatterne av rapporten det betimelig å reise spørsmålet rundt produktivitet.

Problemet, eller mer positivt sagt potensialet, synes å være at fagansatte underviser for få kurs (studiepoeng per ansatt), og at vi har for mange kurs med for lav studieproduksjon her ved vår lille institusjon. Rapporten mer enn antyder at det «kan se ut til at det finnes «skjult» kapasitet for å undervise flere emner, som for eksempel kan rettes mot EUV» (s. 23). Problemet med emner med «lav årlig studieproduksjon» og ansatte som underviser for lite, foreslås dermed løst ved å pålegge fagansatte flere oppgaver og å legge ned enkelte emner for å frigjøre ressurser til andre tilbud, som i denne rapporten gjelder etterutdanningstilbud. I samme rapport brukes imidlertid ikke samme logikk for å diskutere produktiviteten til «andre tilbud». Pølselogikken gjelder visst ikke på nye satsingsområder, kan det virke som.

Det er kanskje noe uærbødig å kalle dette for pølselogikk, men ved å knytte dette til begrepet markedslogikk høres det muligens noe bedre ut, i alle fall for enkelte økonomer. Markedslogikk kan betraktes som det en i organisasjonsfaget kaller en institusjonell logikk [2]. Målet om å tiltrekke seg flest mulig studenter i et marked kan forstås ut ifra en slik markedslogikk. For å skape større økonomisk overskudd, må kostnadene som følge av økt studenttall imidlertid ikke øke tilsvarende. Det kan løses ved å finne ledig kapasitet i organisasjonen, som ovennevnte rapport er inne på. I praksis innebærer dette mer arbeid per ansatt, om dette perspektivet skulle vinne frem. Kritiske røster har sammenlignet dette fenomenet med gjeldsspekulasjon [3]. Ut ifra pølselogikken er det effektivt å ha kurs med mange studenter, for i denne kalkylen er kostnaden per kurs med samme antall studiepoeng den samme uavhengig av antall studenter. Hva kursene handler om, og hvilken kunnskap som utvikles og formidles, har ingen relevans i et pølselogikkperspektiv. Enda mer effektivt er det om en kan formidle kursene digitalt, da er det i prinsippet ingen grenser for hvor mange studenter en kan hekte på en enkelt foreleser. En uslåelig pølsefabrikk.

Betraktninger om kvalitet i utdanninger og forskning representerer en annen logikk, som i mange tilfeller vil konkurrere med markedslogikken. Akademias logikk påstås å være bygd på normer som representerer vitenskapens etos, som handler om selve kunnskapen som utvikles (universalism), at kunnskap skal deles og diskuteres med forskningskollegaer (communalism), at forskere bør være følelsesmessig og økonomisk løsrevet fra deres kunnskapsproduksjon (disinterestedness), og at forskere skal være kritiske og analysere all fakta (scpeticism) [4]. Den våkne leser vil se den fundamentale forskjellen mellom den akademiske logikken og markedslogikken her representert ved kvantitative betraktninger som studiepoeng per ansatt eller kurs, eller publiseringspoeng. Disse tallene forteller svært lite om akademisk aktivitetsnivå: hva studentene lærer, eller hva forskningen vår handler om. I teorien vil den akademiske logikken og pølselogikken (les markedslogikken) være konkurrerende logikker.

Som godt plantet i den akademiske logikken oppleves det som lett å kritisere markedslogikken, særlig når regnestykkene blir så enkle og unyanserte som beskrevet i eksemplet med rapporten. En kan kanskje si at rapporten ligger relativt lagelig til for hogg. Argumentene ligger nærmest klare, for dette er noe jeg og mange andre har sagt og skrevet om før. Men er det dette vi som forskere og undervisere skal bruke tid og krefter på å argumentere mot? På en akademisk institusjon skulle det være unødvendig å bli møtt med slik pølselogikk, hvor det empiriske grunnlaget er mangelfullt og med indikasjoner og slutninger som ikke holder mål. Likevel velges det å sende sånt ut til alle ansatte med invitasjon til diskusjon på Zoom et par dager etter nasjonaldagen.

Eksempler på pøselogikk er etter hvert blitt ganske mange i sektoren, uten at det for de fleste har hatt noen dramatisk påvirkning av arbeidshverdagen, som Aksel Tjora forklarer med en «tregehet i systemet» [5]. Kan hende det derfor at mange fagansatte bare trekker på skuldrene når initiativ i tråd med markedslogikk og New Public Management forsøkes introdusert, og behandler disse som den berømte pølsa i slaktesesongen. For det er et hav av andre oppgaver som venter om en er så heldig å ha «ledig kapasitet». Stillhet kan imidlertid være en farlig vei å gå, for stillhet har en lei tendens til å tolkes som aksept.

Derfor: Si nei til mer pølselogikk. Pølser, derimot, det kan vi bekymringsløst spise, i alle fall på nasjonaldagen.

1. Eriksen, T.H., Indikatorfetisjisme. Hvorfor universitetet ikke er en fabrikk., in Universitetskamp, A.H. Tjora, Editor, Scandinavian Academic Press: Oslo, (2019).
2. Thornton, P.H. and Ocasio, W., Institutional Logics and the Historical Contingency of Power in Organizations: Executive Succession in the Higher Education Publishing Industry, 1958– 1990. American Journal of Sociology. 105(3): p. 801-843. (1999).
3. Ekman, S., Offentlig ledelse som gearing og gældsspekulation: Hvordan besparelser og effektiviseringskrav lærer den offentlige sektor at love mere end den kan holde. , in Menneskelig udvikling, deltagelse og social forandring. Arbejde, hverdagsliv og civilsamfund i forskellige institutionelle sammenhænge. 2018, Frydenlund Academic. .
4. Merton, R.K., Social theory and social structure. Enl. ed. ed. New York: The Free Press, (1968).
5. Tjora, A.H., Universitetskamp, Scandinavian Academic Press: Oslo, (2019).

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.