De dukket opp for noen år tilbake, snikende, uten at jeg egentlig la merke til det. Kameraene. Plutselig stod det en varsellampe på pulten i noen klasserom. Lampene sendte varsel om at noe var i endring.

Så en dag begynte jeg å legge merke til skilt som var kommet opp på dørene til stadig flere undervisningsrom. «Video recording may occur in this area». En disclaimer som fortalte at det var ens eget ansvar om en uforvarende skulle komme til å bli filmet. Advarselen var visst rettet mot studentene. For fagansatte skulle det gjelde andre regler.

Kameraene spredte seg som sopper, fra rom til rom, med og uten varsellamper. Høyt hang de, diskret i taket. Svarte og upersonlige øyne, rettet mot den som måtte befinne seg i synsfeltet. Jeg prøvde å overse dem. De er jo avslåtte, tenkte jeg. Ikke noe å bry seg om.

Endringene skjedde nesten umerkelig, for ingen snakket så mye om behovet for at så og si alle undervisningsrommene skulle være utstyrt med kamera. For hos oss er det visst ingen som spør når noe nytt skal introduseres der vi skal utøve vår daglige dont, enten det gjelder kameraer, smartboards eller annet snacks. Kameraene og smartboardene har definitivt formert seg, og det uten at slike som meg har blitt spurt. Eller tillitsvalgte for den saks skyld.

Kan hende er det jeg som er i utakt, men jeg må innrømme at jeg ikke liker at kameraer konstant peker på meg når det ikke er nødvendig, som for eksempel når jeg underviser. Men det er lite å gjøre med, for de henger der, utenfor min rekkevidde. Vi som befinner oss i rommene må kunne stole på at ingen kan slå dem på uten at vi vet om det.

Men det går visst an, oppdaget jeg her om dagen. Jeg trengte hjelp til noe og jogget noe stresset over tunet mellom B- og A-bygget for å få hjelp fra IT-avdelingen. Med en lett eleganse klikket IT-personen seg inn på kameraet i rommet hvor jeg hadde stått med studentene for et øyeblikk siden, og fikset problemet. Praktisk det der, da begrenses antall skritt hos IT-folka. Alt kan ordnes remote, og en trenger ikke spørre noen. For det er jo satt opp advarselsskilt, og da trengs det ingen tillatelser.  At en skarve fagansatt blir en smule forundret, det er faktisk helt utidig, må vite.

Dessuten er det jo ingenting mot det som var vanlig før. Det er ikke mange årene siden det var en stor skjerm på IT-avdelingen hvor en kunne følge på opptakene fra de undervisningsrommene hvor opptak foregikk, sånn i tilfelle det skulle oppstå tekniske feil. At lyden forsvant var for eksempel ikke så uvanlig. Hvis det ikke ble oppdaget i tide var det mye arbeid å spille inn hele forelesningen på nytt. Heldigvis hadde vi folk som fulgte med som kunne løpe opp på undervisningsrommene om noe feil skulle oppstå.

Det var den gang opptakene av forelesningene lå ute på nett på HiMoldeX, åpent for alle i hele verden. Mange ble overbevist om at å sette strøm på forelesningene og legge ut på nettet, var det mest fremtidsrettede en kunne gjøre. Den moderne høgskolen kom på NRK og det blåste en modernistisk vind over institusjonen. På styremøtet i november 2015 ble «andel emner med video» vedtatt som en styringsparameter som skulle økes. For alt jeg vet gjelder det fremdeles. Det forklarer kanskje at vi har fått full kameraspredning?

Et lite skudd for baugen oppstod da en oppdaget at praksisen vår ikke var helt i tråd med regler for personvern. De allerede nevnte skilt og varsellamper ble satt opp, og i 2020 fikk noen laget retningslinjer hvor det ble vist til diverse paragrafer som fortalte at vår filming og streaming var innenfor regler for personvern. Det står mest om studentenes rettigheter. Retningslinjene vier kun et lite punkt til fagansatte. Men det som står er til gjengjeld ganske kraftfullt: «Opptak gjøres for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse og/eller arbeidsavtalen og arbeidsgivers styringsrett, som gir anledning til å bestemme at ansatte skal gjennomføre undervisningen digitalt [..]».

Beskjeden er rimelig tydelig. Om noen skulle sveve i den villfarelsen om at det fantes noe som heter akademiske tradisjoner og faglig autonomi, kan bare gå å ta seg en bolle. Sånne småtterier har vi uten nærmere diskusjon ofret på den digitale undervisningens alter. Begrunnelsen er allmennhetens interesse, som jeg antar handler om vårt samfunnsoppdrag om å levere undervisning.  Ikke-digital undervisning holder tydeligvis ikke lenger, skal en ta disse retningslinjene bokstavelig. Ikke så rart kanskje da, at undervisningsrommene er blitt utstyrt med kameraøyne. Det fremstår som en praktisk operasjonalisering av det nevnte styringsparameter og arbeidsgivers styringsrett. Det er visst dette som må til for å gjøre jobben vi er satt til.

Pandemien ble som kjent et stort ufrivillig eksperiment på hvordan det fungerte med digital undervisning i stor skala. Vi sliter enda med senskader, for det har tatt tid å få studentene tilbake på campus. De tynt befolkede campusene har ført til at vinden etter hvert har begynt å snu. Mye tyder på at det er et ønske om noe mer enn hva digital undervisning kan tilby.

Kameraene i undervisningsrommene skal legge til rette for hybrid undervisning. Forskning viser imidlertid at hybrid undervisning er et dårlig alternativ med tanke på læringsutbytte. Det er krevende å få til god undervisning med noen studenter i rommet og de fleste ute på det store nettet. Erfaringene viser dessuten at samtidig streaming og opptak fører til sviktende fysisk oppmøte, som går utover sosiokulturelt læringsmiljø og trivsel. Svakt oppmøte fører også til at fagansatte i noen tilfeller nøler med å invitere gjesteforelesere fra regionalt arbeidsliv. Noen studenter nøler også med å gå i klasserom der det er få andre studenter. Det er liksom litt pinlig med kun noen få andre studenter i forelesningssalen. Dette er ikke noe nytt, det er konsekvenser som vi etter mange år med streaming og opptak vet en hel del om. Flere studentoppgaver hos oss har belyst utfordringene rundt digital undervisning.

Den nye vinden synes å ha nådd opp til høgskolestyret. Så sent som på siste styremøte klagde studentrepresentantene, som er campusstudenter, over manglende fysisk undervisning og at de opplever å miste et «levende campus». Styret syntes enige om at vi fremover må legge vekt på «campusstudenten» og få til levende campuser for å fremme læring og trivsel. Rektor Elin Mordal har ved flere anledninger presisert at vi til tross for den store ombyggingen på campus i Molde skal bestrebe oss på å unngå digital undervisning. Fra den kanten synes holdningen å være ganske så klar.

Problemet er at alle kameraene, oppslagene og retningslinjene gir helt andre signaler. Likeså styrevedtaket før jul der det ble bestemt å bevilge ressurser til digitale studier, og sist reportasjen som nylig ble vist på NRK TV. Alt dette gir signaler som forteller at digital undervisning er viktig hos oss. Det forteller eksisterende og potensielle studenter, og ansatte, at det er dette vi satser på.

Men om vi virkelig mener at vi skal satse på campusstudenten og fysisk undervisning, bør det kommuniseres tydeligere både eksternt og internt. Vi må vise at vi satser på å utvikle et godt fysisk og sosialt læringsmiljø hvor studenter og ansatte kan møtes. Vi må prioritere å bygge nye fysiske møteplasser for studentene, også på fritiden. Ikke minst må vi gi tydelig støtte og ressurser til de studieløpene som satser på fysisk undervisning, som har levd i skyggen av det digitale fokuset over mange år.

Et første lite, men synlig, skritt i riktig retning kan være å fjerne noen kameraer i undervisningsrommene, samt tilhørende advarsel om filming. Ved å gjøre det slipper vi også å operere på kanten av lovverket som gjelder kontrolltiltak på arbeidsplassen samt medvirkning av ansatte i prosesser som påvirker deres arbeidshverdag.

Da kan vi i samme slengen benytte muligheten til å fjerne punktet i retningslinjene som utfordrer fagansattes frihet til å legge opp undervisningen på den måten som gir best læring.  For det er vel det som er det viktigste?

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.