Forskning kan i mange tilfeller bidra til å skape kunnskapsbaserte og gode debatter.  Som akademikere bør vi imidlertid være svært varsomme, i alle fall om forskning benyttes til å parkere viktige debatter.

For noen uker siden fikk jeg en henvendelse fra en journalist i Khrono. Bakgrunnen var en ansettelsessak ved Universitetet i Bergen, hvor en av søkerne hadde opplevd det han mente var en problematisk prosess. Med min tidligere kronikk i Panorama om habilitet i ansettelsesprosesser, ble jeg ansett som et relevant intervjuobjekt for en oppfølgingsartikkel i Khrono.

Det ble også professor Hilde Gunn Slottemo, som tidligere hadde pekt på flere utfordringer ved ansettelsesprosesser i akademia. Mens Slottemo satte søkelys på den delen av prosessen som handlet om endring i rangering etter sakkyndig komites innstilling, var jeg mest opptatt av håndtering av habilitet knyttet til sakkyndig komites arbeide.  Begge var enige om at uryddige prosesser svekker tilliten i slike prosesser.

Det tok ikke mange dagene før det kom en ny artikkel i Khrono som rett og slett avviser uryddige ansettelsesprosesser i akademia. Denne gangen var instituttleder ved OsloMet, Ingvild Reymert, intervjuet om temaet. Hun mente, basert på egen forskning, at «rekrutteringa i akademia fungerer veldig godt, er grundig og gjennomsiktig», og at «Noreg har truleg dei mest transparente tilsetjingane i verda».  Ikke nok med det, hun hevdet sågar at «bildet av uryddige tilsetjingsprossessar ved norske universitet og høgskular stemmer ikkje».

Reymert vet åpenbart mer enn meg om slike prosesser, for hun har i motsetning til meg forsket på dette feltet. Det synes å være denne forskningen hun primært baserer seg på i intervjuet.  Ved første øyekast kan det virke som at grundig forskning her står et motsetningsforhold til personlige betraktninger basert på egne opplevelser og observasjoner, populært kalt svogerforskning. I utgangspunktet rått parti.

Om det virkelig er slik at vi basert på forskning kan slå fast at det er ingenting å utsette på ansettelsesprosesser i det norske akademiske landskapet, så skal jeg være den første til å applaudere det. Det vil i tilfelle bety at erfaringer og observasjoner gjort av meg, Slottermo og andre, kun er anekdotiske tilfeller helt i utkanten av det som er vanlig praksis. Unntak som ikke bekrefter regelen, og som derfor ikke fortjener oppmerksomheten som de har fått.  Det betyr at vi andre må roe ned reka og slappe helt av.

Det første forskningsbaserte argument som benyttes av Reymert, er at vi ligger bra an når det gjelder transparens i tilsettingsprosesser hos oss sammenlignet med andre land. Det tenker jeg er bra, men kan en slik påstand benyttes for å konkludere med at det ikke er grunn til å reise kritikk om prosesser i vårt eget land? Var det dette debatten egentlig handlet om, eller er dette motargumentet en form for «whataboutism»?

Det smaker i alle fall sterkt av det siste. For debatten handlet ikke om hvordan vi ligger an på denne fronten sammenlignet med andre land.  Debatten handlet om hvordan vi ønsker å ha det ved norske institusjoner, og om hvorvidt gjeldende lover og regler blir fulgt ved disse. Universiteter og høgskoler som statlige institusjoner er blant annet forpliktet til å følge et kvalifikasjonsprinsipp samt sikre forsvarlig saksbehandling. Det var dette som i alle fall jeg oppfattet at debatten handlet om, ikke hva som måtte foregå i andre land.

I sin iver etter å peke på Slottemo og mine betraktninger som svartmaling, viser hun videre til egen forskning som er basert på data hentet fra fire ulike disipliner ved UiO. Artikkelen i Khrono inneholder ingen referanse, men jeg har funnet frem til en forskningsartikkel  som jeg antar er underlaget for hennes betraktninger: Reymert (2020) «Bibliometrics in Academic Recruitment: A Screening Tool Rather than a Game Changer». Denne studien er basert på 59 rekrutteringsprosesser til professorstillinger innenfor disiplinene økonomi (11), sosiologi (11), fysikk (16) og informatikk (21) ved UiO i perioden 2000 til 2017.

I artikkelen kan vi lese at det empiriske grunnlaget består av 57 annonsetekster, 11 rapporter fra utvalgskomité (komité før sakkyndig komite), 59 rapporter fra sakkyndige komitéer, og 29 rapporter fra intervjukomitéer (komité etter sakkyndig komite). Basert på dokumentanalyse ble det identifiser ulike vurderingskriterier som fremsto som viktigst i rapportene til de ulike komitéene; tellekanter, kvalitativ evaluering av forskning, matchende forskningsprofil, undervisning, personlige egenskaper og fremtidig potensiale.  Rapportene fra sakkyndige komiteer får størst plass i analysen, hvor en går nærmere inn på ulike former for tellekanter.  Basert på dette materialet, fant Reymert blant annet at bruken av tellekanter varierte over de ulike disiplinene.

Når det gjelder prosessen etter sakkyndig komites arbeide er fullført, fant en at intervjukomitéene hovedsakelig la vekt på undervisningskompetanse og personlige egenskaper. Artikkelen nevner videre at intervjukomitéene hadde en større påvirkning i naturvitenskapelige disipliner enn i samfunnsfaglige disipliner, hvor påvirkning ble målt i antall saker hvor rangeringen fra sakkyndig komitéer ble endret av intervjukomitéene. Dette skjedde i 9% av ansettelsesprosessene i samfunnsfagene, mens det skjedde i 18% av prosessene i fysikk og 28% i informatikk.  Hvordan en tolker et slikt resultat skal vise seg å variere, som jeg skal komme tilbake til.

Det kan uansett se ut som at denne enkeltstående studien er det forskningsmessige grunnlaget for å avvise de nevnte kritiske meningsytringer om uryddige prosesser i akademia. Da er det betimelig å spørre om hvorvidt en basert på disse funnene faktisk kan gjøre det.

For det første er datamaterialet er 7-24 år gammelt, og gir dermed et historisk tilbakeblikk på praksisen når det gjelder bruk av kriterier ved ansettelser innen de nevnte disipliner ved UiO. Eventuelle endringer som har skjedd etter 2017, fanger denne undersøkelsen imidlertid ikke opp. Så kan en muligens anta at rekrutteringskulturer endrer seg langsomt, og at denne undersøkelsen derfor kan benyttes til å generalisere som funksjon av tid. Sett i lys av at undersøkelsen faktisk har sett en tendens til endring når det gjelder vektlegging av tellekanter, er det imidlertid grunn til å være forsiktig med å gjøre dette.

Så er det noe med hvordan en tolker slike funn, som syns å ha endret seg over tid. I et innlegg hos Institutt for samfunnsforskning fra 2021 omtales Reymerts doktoravhandling. Her vises det til ett av fire sentrale funn i hennes arbeide: «Ansettelsesprosessene har blitt mer strategiske og intervjukomiteen overstyrer oftere den sakkyndige komiteen», kan vi lese. I intervjuet av Reymert fra 2024 vises det til samme avhandlingen når det hevdes at sakkyndige komitéer «i liten grad blir sett til side når forskarar skal inn i stillingar på institutt og fakultet» og at «rangeringa derifrå (sakkunnige komitear) står svært sterkt i dei fleste fag». Nå kan en hevde at de motsetningsfylte sitatene fra 2021 og 2024 er like riktige, men at det er den normative vurderingen av forskningsresultatene som har endret seg i tiden mellom de to artiklene.  Det synes å være rom for tolkning av slike resultater.

Den største utfordringen kan likevel være å generalisere funnene basert på et relativt begrenset antall ansettelsesprosesser, innen et begrenset antall fagdisipliner, og ved kun én av landets institusjoner. Da antar en i så fall at institusjoner av helt andre størrelser, alder og geografiske lokalisering jobber helt likt med rekrutteringsprosesser som i det empiriske materialet fra UiO. Innenfor hvert fagområde er det dessuten studert relativt få prosesser, i gjennomsnitt 0,6 prosesser per år innen hvert av områdene økonomi og sosiologi, rundt 1 per år på hver av de to øvrige fagområdene. Er dette et tilstrekkelig grunnlag for å generalisere for alle ansettelsesprosesser ved alle akademiske institusjoner i vårt langstrakte land?  Jeg tenker at det er mange gode grunner til å være svært forsiktig med å gjøre det.

Men la oss for et øyeblikk si at vi tillater oss det. Det er likevel et betydelig sprang fra disse funnene til å sette til side den fremkomne kritikken. Momenter som ble adressert av Young, Slottemo og undertegnede, handlet blant annet om utfordringer knyttet til transparens og habilitet i ansettelsesprosesser. Så langt jeg kan se adresserer denne forskningen i liten grad disse spørsmålene. Åpenhet i slike prosesser og vikarierende bruk av kriterier er ikke diskutert. En går heller ikke nærmere inn på bruken av evalueringskriterier som gir stort rom for skjønn (f.eks. personlige egenskaper og fremtidig potensiale). Habilitetstematikk er heller ikke adressert i denne forskningen, så langt jeg kan se. Er denne forskningen egentlig relevant for den aktuelle debatten?

Reymerts forskning er relevant og nyttig for å belyse en bredere debatt om ansettelsesprosesser i akademia. Utfordringen i denne sammenheng er at denne forskningen har sine tydelige begrensninger, empirisk og tematisk, som omtalt ovenfor. Det er grenser for hvilke konklusjoner en kan trekke basert på disse funnene.

Å vise til forskning for å understøtte egne perspektiv og argumenter kan være kraftfullt i debatter. Ved å vise til forskning oppnås en asymmetri, og argumentene oppnår større legitimitet enn argumenter som er basert på egne opplevelser og erfaringer. De fleste som leser avisartikler og innlegg har ikke tid til å sjekke om forskningen faktisk er relevant som motargumenter i en debatt som blir fremsatt, eller om det finnes annen forskning som viser noe annet, men må velge å stole på det som blir presentert.

Nettopp derfor har vi som akademikere et særlig ansvar for å være etterrettelige når vi viser til forskning, spesielt om en velger å benytte forskning til å avfeie en viktig debatt.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.