Habilitetssaker har vært på agendaen i politikerkretser i den senere tid. Men hvordan ligger det an hos oss i akademia?
Siden jeg begynte å jobbe i akademia har jeg mange ganger stusset på ansettelsesprosessene som har berørt meg selv, eller foregått rundt meg. Den første gangen handlet om min egen spede start som ansatt i akademia. Da jeg sommeren 2009 søkte på en av seks utlyste stipendiatstillinger var jeg optimistisk. For jeg var ganske så tung på studiepoeng med to mastergrader med gode resultater innen det jeg mente var relevante fagområder, samt lang og variert arbeidserfaring som sivilingeniør. Etter at jeg forventningsfullt hadde sendt inn min søknad var det stille en god stund, før et brev deiset ned i postkassa.
Der kunne jeg lese at jeg ikke var funnet relevant for stillingene, og det uten nærmere forklaring. Noe forundret tok jeg kontakt med personalavdelingen for å spørre om begrunnelse, og etter hvert ble det som ved et mirakel ordnet med en stipendiatstilling til meg. Da jeg noen måneder etter begynte min akademiske reise, ble jeg godt kjent med de andre som hadde fått stipendiatstillingene som jeg hadde søkt. De var uteksaminert med samme master fra vår egen institusjon, og hadde dermed også relasjoner til potensielle veiledere på doktorgradsprogrammet. Som outsider kunne det se ut som at jeg hadde hatt dårlige odds.
Kanskje handlet det ikke om relasjoner den gangen, men om at jeg ikke var støpt helt i den akademiske forma som enkelte mente passet for doktorgradsprogrammet. Landskapet mellom det som handler om fag og habilitet kan imidlertid vise seg å være uklart i flere tilfeller. Noen ganger kan det også virke som at vaklende faglige argumenter brukes for å ansette personer en egentlig vil ha.
I offentlig sektor skal ansettelsesprosesser være byråkratiske og «ansiktsløse». Det innebærer at alle søkere skal vurderes etter samme objektive kriterier og ha samme muligheter til å bli innstilt. Også dem som ikke kjenner de riktige folka skal ha mulighet til å komme inn i akademias varme. Ved Høgskolen i Molde har vi et ansettelsesutvalg som behandler faglige stillinger og som skal sørge for uavhengig og betryggende saksbehandling, og at sakene er tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17.
Sakkyndige komiteer har en sentral rolle når det kommer til ansettelse i stillinger som krever førstekompetanse. Rangeringen av søkerne som blir foretatt av disse komiteene blir som regel fulgt av avdelingene og ansettelsesutvalg, om det ikke er andre viktige forhold som det må tas hensyn til. Erfaringsmessig vil en nøle med å utfordre disse komiteenes vurderinger. Hvem som sitter i disse komiteene, og kvaliteten på komitevurderingene, er derfor av svært stor betydning.
Det fins formelle regler for sammensetning av sakkyndige komiteer. For vurdering av komitemedlemmenes habilitet kommer forvaltningslovens kapittel II til anvendelse. Det skilles gjerne mellom automatisk inhabilitet og skjønnsmessig inhabilitet. Automatisk inhabilitet er knyttet til om en er part i saken, og om det eksisterer slekts- og familieforhold, men dekker også situasjoner hvor en har vært veileder for en søker. Skjønnsmessig inhabilitet handlet blant annet om nær personlig eller faglig tilknytning, sampublisering og om det foreligger personlige eller faglige motsetningsforhold. Overordnet handler det om det foreligger forhold som er egnet til å svekke den allmenne tilliten til en beslutning.
Sakkyndig komite settes i mange tilfeller sammen etter at søkerlisten foreligger. Hvem er det så som bestemmer hvem som skal sitte i disse komiteene? Dekanen vil være den som formelt setter ned en slik komite som så godkjennes av institusjonens ansettelsesutvalg. Det skjer som regel etter at dekan har konsultert med det aktuelle fagmiljøet, siden dekanen som regel ikke har oversikt over de ulike fagfeltene. Her kan en støte på den kanskje viktigste utfordringen knyttet til det uklare landskapet mellom fag og habilitet. Offisielt hevdes det at en velger de fagpersonene som er best egnet til å sitte i komite på et rent faglig grunnlag, og at det handler kun om det. Men kan vi med hånden på hjertet si at det alltid er slik?
En mulig situasjon som kan oppstå er at fagansatte som foreslår komitemedlemmer har en relasjon til en eller flere av søkerne til en stilling. Det er for eksempel ikke helt uvanlig at fagmiljø som omfatter veileder(e) til en stipendiat eller fersk doktorand er direkte eller indirekte involvert i prosessen med å foreslå komitemedlemmer til en stilling hvor denne er søker. Siden denne delen av prosessen ofte foregår uformelt, vil dette kunne være noe som ikke fanges opp og diskuteres i lys av habilitetsvurderinger. Når den foreslåtte sakkyndige komiteen kommer på bordet til ansettelsesutvalget, får en som regel ikke vite noe om prosessen bak forslaget til komite. Ansettelsesutvalget må stole på at det på forhånd er foretatt grundige vurderinger når det gjelder habilitet.
Dette gir assosiasjoner til Trettebergstuens sak. Som statsråd foreslo hun personer som hun hadde relativt tette relasjoner til, til diverse styreverv. Det var et brudd med habilitetsreglene, og hun måtte som kjent gå av. Saken illustrerer det at man ikke kan foreslå navn man er inhabil ovenfor, siden en derigjennom bidrar til å «tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse» (Forvaltningsloven §6). Har vi kanskje noe å lære av denne saken?
Det hender at søkere stiller spørsmålstegn ved eller har innsigelser til den sakkyndig komites habilitet. Hvordan håndterer vi så dette? Ifølge vår personalavdeling er det kun dekan og administrasjon som skal behandle innsigelser om habilitet. Som en del av saksbehandlingen videresendes habilitetsinnsigelsen til komitemedlemmene som skal uttale seg om sin egen habilitet. Kan hende dette er i tråd med lover og regler, men det legger ikke akkurat til rette for å få et objektivt og kritisk blikk på prosessen. Det er ikke usannsynlig at de fleste som føler seg urettferdig behandlet av en komitevurdering ikke orker å følge opp saken. Det kan oppleves belastende, og det er dessuten ressurskrevende.
De gangene jeg har vært involvert i diskusjoner om habilitet trekker en gjerne frem aspekter som er lett å måle og vurdere, som for eksempel sampublisering de siste tre årene. Det hevdes videre at faglig samarbeid i utgangspunktet ikke fører til inhabilitet, uten nærmere refleksjon. Langt sjeldnere diskuteres det hvordan saken fremstår ovenfor omgivelsene, og hvorvidt saksbehandlingen skaper tillit i og utenfor organisasjonen.
I fagmiljøene hører en ikke sjelden om ansettelses- og opprykkssaker med komiteer som en mistenker ikke har vært objektive. Fra tid til annen berettes det om søkere som åpenbart har blitt forbigått i komitevurderinger. En kan få et inntrykk av at det å «rigge» komiteer ikke er så uvanlig. Om det er tilfelle, bidrar det ikke til å skape tillit til våre prosesser, og kan også føre til uro i fagmiljøene. Ikke minst er det urettferdig overfor de søkere om ikke får en rettferdig behandling av sine søknader. Det er mange gode grunner til å ta tak i temaet habilitet.
Å ta opp spørsmål om habilitet er imidlertid ganske krevende. Det vil kunne oppfattes som en mistenkeliggjøring av personer som er involvert i prosessen, og noen vil oppleve dette som et utidig personangrep. Uavhengig av om det faktisk foregår partisk vurdering av søkere i en ansettelsesprosess, må det stilles ordentlige og kritiske spørsmål om habilitet for å sikre at omgivelsene kan ha tillit til prosessen.
Det er ingen vei utenom å ta habilitetsspørsmål på alvor når sakkyndige komiteer skal settes sammen. Det er bedre å være på den sikre siden, enn å operere i en gråsone. Vi må sørge for at komitesammensetningen står seg overfor omgivelsene. Vi må øke bevisstheten og følge et føre-var-prinsipp når det gjelder habilitet. Habilitet er et spørsmål om tillit, som er så viktig for at en skal kunne stole på oss som beslutningstakere
I ansettelsessaker hvor en eller flere av søkere har tilknytning til våre egne fagmiljøer, må vi være ekstra varsomme. I slike saker må vi sette ned sakkyndige komiteer med medlemmer som er uavhengige i forhold til fagmiljøet som skal rekruttere. Generelt bør vi også søke å velge komitemedlemmer som ikke har tett relasjon med hverandre for på den måten få inn flere perspektiver og økt kvalitet på komiteuttalelsene. Det holder ikke å påstå at dette er umulig å gjøre dette siden det er så små fagmiljø og at Norge er så lite. Forskningsverdenen er ikke så liten.
I en tid med mange medieoppslag om habilitet blant politikere, er det kanskje på tide at vi spør oss selv: Vil våre prosesser tåle medias søkelys?
–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.