Kollektive massemønstringer innrettet mot å markere et bestemt syn på politiske stridsspørsmål er uomgjengelige elementer i et åpent, demokratisk samfunn. 

Grensene mellom legitime og illegitime aksjonsformer kan være omdiskutert, men det trengs kanaler hvor krav og synspunkter kan uttrykkes, ut over det å stemme ved et valg i ny og ne.

I sommer har mange norske fotballinteresserte brukt mye tid på å diskutere VAR. Her er spørsmålet om legitime aksjonsformer blitt satt på spissen, særlig etter at kampen mellom Rosenborg og Lillestrøm på Lerkendal ikke kunne gjennomføres, som følge av at supporterne kastet blant annet fiskekaker på banen.

I det kampen ble stoppet, er det grunn til å tro at mange av aksjonistene kjente på følelsen av hvilken makt de kan ha. Supporterne sto der, tett i tett, som om det var snakk om én vilje. Den senere utviklingen tyder også på at aksjonen hadde konsekvenser: Det er satt ned et utvalg som skal gjøre en nærmere utredning av ulike sider ved VAR.

Det begynner å bli en stund siden jeg selv gikk regelmessig i demonstrasjonstog, eller i opptog generelt for den del. De siste 15-20 årene har jeg deltatt i borgertoget et par ganger på 17. mai, men det er jo langt unna å være noen politisk markering. Ellers har det ikke fristet noe særlig, hverken 1. mai eller i forbindelse med mer spontane demonstrasjoner for spesifikke politiske saker.

Man kan se dette som uttrykk for at jeg er blitt mindre radikal med årene, alternativt at jeg er blitt mer lat. Begge hypotesene har nok noe for seg i mitt tilfelle, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her. Viktigere er det imidlertid at jeg er kommet mer i tvil om hvorvidt en folkemasses ofte legitime krav og paroler, kan si noe om folks generelle oppfatning av for eksempel politiske spørsmål. At en mindre andel av publikum på Lerkendal aksjonerte mot VAR – og jeg avskyr VAR selv – indikerer ikke nødvendigvis at det er noe folkekrav å bli kvitt styggedommen.

Folk blir mindre kritiske når de befinner seg i en demonstrasjon hvor det underforstås at alle står på samme side i en viktig kamp. Dette er ikke i seg selv negativt. Det er en tid for kritisk tenkning, men også en tid for å legge det til side og kjenne fellesskapets styrke. Samholdet som skapes i demonstrasjoner og gjennom å lytte til taler og appeller, gjør jo at mange får tilført ekstra energi for å fortsette arbeidet med å nå bestemte mål, ikke minst når de som demonstrerer er mange. Samhold gir styrke, som det heter. Det er dette supporterkulturen i fotball hviler på. Folk står også der tett i tett, skulder ved skulder, og på sitt beste blir de en aktør i kampen, som viser hvilken kraft klubben har.

I Dag Solstads roman om gymnaslærer Pedersen er det en scene hvor ett av de mest dedikerte medlemmene i AKP (m-l) i Larvik, legen Nina Skåtøy, insisterer på at 85 personer deltok i det AKP-dominerte 1. mai-toget i byen i 1975. Gymnaslæreren påpeker snusfornuftig at det reelle tallet var 61. Men Skåtøy vil ikke høre snakk om det, for man må telle med barnevognene. Det ville være en fornærmelse overfor de intetanende barna å ikke regne med det faktum at de – uten å vite det – hadde demonstrert mot imperialismen.

Noen sider senere forsøker Pedersen og Skåtøy å samle inn penger til en ulovlig streik, slik skikken ofte var i dette sjiktet på 70-tallet. Pedersen anslår at langt under én prosent av dem som passerte åpnet lommeboka, men noen få gjorde det. Når de etterpå teller opp pengene, er det de sistnevnte Skåtøy husker. Pedersen (eller Solstad) sammenligner det med et retusjert bilde: «De som hadde gitt til de streikende Hammerkverk-arbeiderne var virkelige, de som hadde gått forbi uten å gi var hvite flekker, utydelige, avstikkende, spøkelsesaktige. Bare de som ga var virkelige. Det var dem vi satsa på.»

Slik fordreining av virkeligheten kan forstås på mange måter. Her skal jeg rette oppmerksomheten mot hvordan blikket på virkeligheten – bevisst eller mer ubevisst – blir annerledes om vi er del av en massebevegelse, eller i det minste innbiller oss at vi er en del av en massebevegelse. Supporterne som aksjonerte mot VAR, følte fellesskapet og makten som lå i at de utgjorde en massiv, enhetlig front. Der og da retusjerte de bort alle dem som fikk kampopplevelsen ødelagt, selv om de beklaget overfor dem etterpå.

AKP (m-l) var definitivt ingen massebevegelse, tvert imot definerte de seg selv som et eliteparti. Men de ville gjerne stå i spissen for en massebevegelse, og gjennom retusjeringer og omskrivinger av den typen Solstad beskriver, kunne de tidvis også innbille seg at de gjorde nettopp det.

I demonstrasjoner, men også i mange andre situasjoner hvor masse folk stimler sammen, inngår de i et kollektiv som av og til er i stand til å arbeide for et felles mål, og som på grunn av troen på dette målet som det opplagte eller rettferdige, nærmest setter resten av verden i parentes. I slike rituelle praksiser dannes det en tydelig grense mot omverden, skriver sosiologen Randall Collins i boka Interaction Ritual Chains.

Å gå i demonstrasjonstog eller å stå tett i tett på tribunen skaper altså en følelse av samhold, styrke og potensiell makt. Det hendte vel at rundt ti tusen personer gikk i det AKP-dominerte 1. mai-toget i Oslo i 70- og deler av 80-årene. Aldri føltes revolusjonen nærmere enn akkurat da. Se, så mange vi er! Resten av verden ble for en stakket stund retusjert bort. De feide under teppet at rundt 99 prosent av velgerne alltid stemte på et helt annet parti enn AKP’s valgorganisasjon Rød Valgallianse. Noe lignende ser vi også i dag, for eksempel når høyreradikale innvandringsmotstandere sitter i sine digitale ekkokamre og lurer seg selv til å tro at de utgjør en majoritet. De ser jo bare likesinnede hvor enn de tråler sin lille del av internettet.

Det er imidlertid en interessant forskjell mellom de mest radikale 1. mai-togene på den ene siden, og nettkrigerne på den andre: I det førstnevnte tilfellet er fellesskapet fysisk, i det andre tilfellet er det virtuelt. Intuitivt er det nærliggende å tro at følelsen av makt og fellesskap er størst når folk er samlet. Elias Canetti, som mottok Nobelprisen i litteratur i 1981, ble vitne til massenes storm mot justispalasset i Wien 1927, etter at en del politifolk som hadde skutt arbeidere var blitt frikjent. Canetti, selve prototypen på en intellektuell og knapt noen yrkesdemonstrant, ble dypt fascinert. Han brukte store deler av de neste 30 årene på å gruble på hvordan en slik masse av mennesker ble dannet og hvordan den agerte. I 1960 resulterte det i boka Masse und Macht, et storverk som også er oversatt til norsk.

Canetti tar utgangspunkt i at mennesket normalt unngår fysisk kontakt med ukjente. Det påvirker måten vi beveger oss på i travle gater, og det kaster lys over hvorfor vi helst vil ha et dobbelsete for oss selv på bussen. Ikke minst forklarer det ubehaget ved å stå trangt på bussen eller toget, hvor fysisk kontakt er uunngåelig.

Men, hevder Canetti, i noen tilfeller overvinner vi frykten for fysisk kontakt best ved å gi fra oss kontrollen. Bare i en masse frigjøres vi fra angsten for andres berøring. Det må være en tett folkemengde, slik at man knapt merker hvem det er som presser seg mot en. I massen blir vi like. Jo tettere folk står, jo sikrere føler folk seg på at de ikke trenger å frykte hverandre, skriver Canetti. Mens vi helst vil unngå fysisk kontakt med andre på bussen, oppsøker vi den når vi lar oss oppsluke av massen.

Tette ansamlinger av folk er dermed tvetydige. Av og til føles andres nærvær irriterende. Det legger seg på tvers av våre planer hvis øl- eller dokøen virker uoverkommelig lang på en musikkfestival. Men i visse tilfeller kan slike folkemengder omdannes til en masse, som henter energi fra hverandre og skaper felles opplevelser og felles mål. Det er det siste som er tilfelle med demonstrasjonstoget. Man går ut av seg selv og blir en del av noe større. Det er blant annet derfor folk kan gjøre ting som del av en masse, som de individuelt sett aldri ville våget, ei heller ønsket.

Jeg vegrer meg ikke mot folkemengder generelt, selv om erfaringen av for eksempel å stå tett i tett blant andre fotballsupportere var en større opplevelse da jeg var ung enn det er i dag, hvor jeg kontinuerlig bekymrer meg for hvordan min kronisk svekkede rygg takler en slik situasjon. Det er vel heller mitt individualistiske og tvisynte sinnelag som gjør at jeg kan føle ubehag ved å delta i en folkemasse som unisont tilkjennegir for eksempel sine politiske krav.

I visse tilfeller kan det nærme seg massesuggesjonen, hvor fornuften trumfes av emosjonene, med den form for retusjering av virkeligheten som Nina Skåtøy bedrev, som mulig konsekvens.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.