I mistrøstige stunder tenker jeg rett som det er at mye her i verden beveger seg i gal retning. Det virker som folk blir dummere og dummere, eller i hvert fall at de bruker tiden sin på meningsløse ting.

En viktig nyhetssak i Norge de siste ukene har for eksempel vært hvorvidt en eller annen fyr som visstnok er kjendis, har oppført seg litt for arrogant og litt for lite høvisk i en eller annen reality-serie på TV. Videre er det fullt mulig at amerikanerne vil velge en helsprø president, og det i så fall for andre gang.

Listen kunne fortsatt: Jeg har blant annet inntrykk av at studenter mer eller mindre har sluttet å lese bøker. Forfall på alle kanter.

Hver gang jeg tenker slik, prøver jeg å minne meg selv på at andre ting går i en retning som er lettere å akseptere. Jeg er for eksempel slett ikke sikker på at folks kunnskap om politikk og samfunn var så mye større i min barndom, selv om det godt kan tenkes. I etterkrigstiden stemte folk stort sett på det samme partiet gang etter gang, i tillit til at deres interesser ble ivaretatt av dette partiet.

Misnøyen med en del av elitene var nok betydelig den gang også, men kritikken begrenset seg stort sett til samtalene rundt lunsj- og kafébord. Det folk lirte av seg der, sto ikke nødvendigvis så mye tilbake for ting vi forferdes over å lese rundt omkring på nettet i dag. Kritikken var imidlertid lite synlig på de fleste offentlige arenaer. I dag har sosiale medier flyttet kafésamtalene, også de mindre siviliserte, inn i offentligheten.

Det er derfor alltid fare for at forfallshistorier av den typen jeg ga noen eksempler på innledningsvis, er basert på mangelfulle eller fortegnede inntrykk av fortiden. Barndommens somre var alltid solfylte, heter det. Minnene som fester seg er knyttet til det vi likte å gjøre, og for mange dreier det seg jo om utendørsaktiviteter. I underbevisstheten lagres godværsdager lettere enn de grå og våte, og det som måtte ha vært av lett skydekke retusjeres også bort.

Barndom og ungdom er de mest konstituerende årene. Det er da vi formes, med våre verdier, interesser og særheter, og vi bruker dette til å gjøre livsdefinerende valg, knyttet til blant annet utdanning og etter hvert bosted. Fargene er tydeligere, følelsene sterkere og alle slags inntrykk har lettere for å feste seg enn senere i livet.

Dette har lett for å skape en viss romantisering av fortiden, eller en form for nostalgi. I moderne samfunn er imidlertid denne nostalgien blitt holdt i sjakk av erfaringen av at det alt i alt tross alt har gått framover. Tramteateret raljerte over overdreven nostalgi i revyen Back to the 80’s:

på tre rom og kjøkken bodde førti mann
oj, det var samhold
å jøss for et samhold

(…)
ingenting hadde vi
ingenting fikk vi
men lærte oss å sette pris på alt
tæring hver eneste dag
(…)

Den gang så skjønte vi ikke det store
neimen om vi gjorde
det burde vi gjort
men nå som vi ser det fra skrivebordet
blir det vakkert og skjønt og stort

I vår tid er det imidlertid et spørsmål om ikke selve erfaringen av, og troen på, fortsatt framgang er i ferd med å forvitre. For første gang etter krigen vokser det opp generasjoner som med stor sannsynlighet vil oppleve både den sikkerhetsmessige og økonomiske tryggheten som mindre enn foreldre og besteforeldre gjorde. Stadig flere blir working poor, krig og migrasjonsbølger truer og konsekvensene av klimaendringer er forsiktig sagt uoversiktlige. I en slik situasjon blir stopp verden, jeg vil av-innstillingen mer fristende, og det er fort gjort å ty til nostalgien: Var det ikke egentlig bedre og mer oversiktlig før?

Hva folk mener når de snakker om fortiden, er dessuten avhengig av hvilken generasjon som fører ordet. Ikke så sjelden er det erfaringene fra enhver talers barndom eller ungdom som blir definerende for hvordan ting opprinnelig var – og underforstått: Hvordan de kanskje fortsatt burde vært. Nåtiden influerer hvordan vi oppfatter fortiden.

Jeg ble først oppmerksom på dette poenget da jeg for rundt 20 år siden begynte å lese systematisk om fotball. Jeg satte meg inn i forskningen på feltet, men leste også mange journalistiske og mer litterære arbeider. Dette var noen år etter at kommersielle krefter hadde forandret blant annet den engelske fotballen på grunnleggende vis: TV-kanalenes innflytelse ble langt større, komforten for publikum bedre og fotballen ble på en helt annen måte integrert i den kjendisorienterte delen av populærkulturen.

For relativt mange ble denne historien en fortelling om tap. Den opprinnelige fotballkulturen var blitt ofret. Mange som skrev om og analyserte disse prosessene rundt år 2000, var den gang i 30- eller 40-årene. De brukte sine konstituerende erfaringer fra barndom og ungdom som referanseramme for å analysere hva som hadde skjedd. Barndommens paradis fantes i 70- og 80-årene. Nåtiden hadde omskapt fotballen til noe helt annet og mer usmakelig.

Etter hvert som jeg gravde dypere, kom jeg imidlertid over like bekymrede beskrivelser fra rundt 1970. I 1971 skrev den engelske sosiologen Ian Taylor om hvordan fotballen da hadde introdusert flomlys, glorete kampmagasiner og internasjonale turneringer for å skape en form for underholdning som den tradisjonsbundne ligaen i seg selv ikke åpnet for. Flere av observasjonene ligner nesten til forveksling på kritikken av engelsk fotball 30 år senere: En kulturell storhetstid er gått tapt som følge av den nye tids krav til underholdning og komfort. Forskjellen er at Taylor hadde 50-årene som konstituerende referanseramme, mens referanserammen i 2000 var 70- og 80-årene.

Folk er i ulik grad lystne på forandringer. I en tidligere spalte pekte jeg på David Goodharts mye diskuterte bok The Road to Somewhere, hvor det hevdes at mange av de politiske spenningene i vår tid kan forstås med utgangspunkt det han kaller somewheres og anywheres: Den første gruppen er stedbundne og skeptiske til forandring, mens den sistnevnte kan føle seg hjemme hvor som helst og er åpne for mange slags nye impulser. Om vi overfører dette på fotballeksemplet, er det fotballens somewheres som i størst grad har erfart de store endringene som et tap.

Men fotball er bare ett eksempel. Minnene om solfylte somre er uttrykk for en mer allmenn tendens. For eksempel følger jeg med stor interesse en del sider på sosiale medier som publiserer bilder fra byer og bydeler slik de en gang var. Ofte følges de av kommentarer om hvordan bydelen senere har endret seg til det verre, for eksempel gjennom fortetting, hvor sjelløse klosser av noen boligblokker fortrenger barndommens stille gater og småhus. Tilsvarende ser og hører jeg folk snakke og skrive nostalgisk om en tid hvor åpne plasser i sentrumsområder stort sett ble brukt som parkeringsplasser. Den gang det var liv i byen, som det heter.

For det nostalgiske blikket foregår det derfor en form for forfall på svært mange kanter. Om vi hadde tillit til at dette var en rimelig pris å betale for fortsatt økende økonomisk framgang og fysisk trygghet, ville mange lett akseptere denne kostnaden.

Men hvis tegn i tiden taler for at framtida er mer dyster enn som så, vil det være nærliggende å låne øre til dem som appellerer til forenklede og fordummende mentale bilder av en stolt fortid: Make America great again.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.