Det stunder mot det som for mange er den roligste tiden på året. Når julaften endelig kommer, skal folk koble mest mulig av fra arbeid og annet stress, lade batteriene, lese gode bøker, fundere over livets tilskikkelser og kjenne freden senke seg.
For oss som ser eksamensbunkene tårne seg opp, med sensurfrister like over nyttår, er dette rett nok en illusjon. Men vi anerkjenner i det minste tanken om at man bør unne seg en ettertenksom timeout midt på vinteren.
Hvor stresset og strevsomt hverdagslivet generelt er, kan sikkert diskuteres, og ikke minst varierer det voldsomt. Det kommer an både på hvordan man har det og på hvordan man tar det. Dermed er det kanskje også diskutabelt hvor fortjent julepausen er (for dem som altså har mulighet til å ta pause). Stort sett står vel folk på, om enn i varierende grad, men de gjør det delvis på en annen måte enn før. Blant digitaliseringens konsekvenser er som kjent at arbeids- og studielivet er blitt enda mer fleksibelt enn det allerede var.
I den offentlige samtalen om høyere utdanning hører jeg knapt annet enn at framtida skal bli mer fleksibel, mer digital og mer endringsorientert. Veksten i utdanningssystemet vil komme særlig på etter- og videreutdanningssiden, med de krav til fleksibilitet og tilpasning det krever. Politikere har signalisert forventninger om at forelesninger bør være tilgjengelig digitalt, også i ettertid, og også for andre enn emnets studenter. Læring forutsetter ikke fysisk tilstedeværelse, og slik bør det heller ikke være i vår moderne tid.
Samtidig ble det nylig uttrykt bekymring over at studentene ikke lenger møter på campus. Ved OsloMet er i gjennomsnitt bare 5-6000 studenter innom campus hver dag, av en total studentmasse på omtrent det firedobbelte. Kort sagt: Det tilbys flere studier til folk som ikke har noen mulighet til å være heltidsstudenter, eller til å oppsøke campus på daglig basis. Mange legger derfor til rette for digital undervisning og for samlingsbasert undervisning.
Men i neste omgang blir man altså nærmest skuffet eller overrasket over at campusene er dødere enn før. Ifølge Khrono er nedgangen merkbar, for eksempel er det færre serveringstilbud enn før pandemien. Men at færre er campus-studenter, med daglig fysisk tilhold ved universitetene, er som det må være. Vi har jo i mange tilfeller lagt til rette for at det skal være mulig. Resultatet er helt i samsvar med ambisjonene, så det er ingen grunn til å være hverken overrasket eller skuffet.
På ett av emnene jeg har undervist dette semesteret, gikk omtrent 40 studenter opp til eksamen. Rundt halvparten av disse var aldri innom noen av forelesningene. Jeg har ikke lest eksamensbesvarelsene ennå og vi får jo se hvordan det har gått, men av erfaring regner jeg med at et klart flertall har klart å tilegne seg tilstrekkelig forståelse og kunnskap til at de består eksamen.
Oppmøtet dette semesteret var enda dårligere enn det tradisjonelt har vært. Noe av grunnen til dette var trolig undervisningstidspunktene vi ble tildelt fra NTNUs tidvis nokså uutgrunnelige timeplan for romfordeling. Forelesningene ble avholdt tirsdager fra 0815-10 og fredager fra 1215-14.
En dag midtveis i semesteret spurte jeg de få studentene som hadde tatt turen, om hvilket av disse to tidspunktene de anså som minst dårlig. Jeg har jo selv erfaring med at det kjennes tidlig å holde forelesning klokka åtte om morgenen, og har vel antatt at det kan være et slit å høre på (eller delta i) også. Fredager er på sin side nesten-helg. En gang for en god del år siden hvor jeg hadde noen fredagsforelesninger i et annet emne og undret meg over moderat oppmøte, erklærte studentene at grunnen var at de som regel var på byen på torsdager. Men jeg er ikke udelt begeistret for å undervise på fredager selv heller, det vanskeliggjør det ønsket man av og til har om å ta en såkalt oval weekend.
En lignende tilbakemelding fikk jeg fra studentene da jeg stilte spørsmålet. Selv om ingen av de to tidspunktene dette semesteret var optimale, mente studentene likevel at fredag rett etter lunsj var et mer vrient tidspunkt enn tirsdag morgen. Disse «dataene» er naturligvis vanskelige å tolke. De som faktisk møter på undervisning, kan neppe gi særlig presise svar på hvorfor mange andre ikke møter. Jeg oppfattet det likevel slik at fredager bare i begrenset grad ble betraktet som en ordinær studiedag.
Jeg har en god del jeg kunne ha sagt om studievaner, men jeg skal la det ligge i denne omgang. Jeg vet dessuten at dette er noe som varierer sterkt mellom fag og fagkulturer. Men generelt ligner jo studenter en hel del på oss andre. Hva forbinder folk med fredag? Folk må svare for seg selv, men noen observasjoner fra dagliglivet har jeg gjort, som kan bidra med visse indikasjoner.
Om vi ser på universitetene først, er det ikke tvil om at det her jeg sitter er mindre folk enn ellers i uka. Det gjelder slett ikke bare studentene, også i korridorene blant kollegene står mange kontorer tomme på ukas siste arbeidsdag. For eksempel kan det være hensiktsmessig å prøve å holde én dag i uka fri for både møter og undervisning, for å kunne konsentrere seg om skriving eller andre oppgaver som krever konsentrasjon over tid. Slikt arbeid kan ofte gjøres vel så bra andre steder enn på kontoret, hvor man risikerer uønskede, men likevel ofte hyggelige, forstyrrelser fra kolleger eller studenter. I mange tilfeller er det fredag som peker seg ut – hvis man altså unngår undervisning denne dagen.
Men fraværet fra kontoret handler nok ikke bare om arbeid. I vår fleksible arbeidshverdag er fredagen i ferd med å få karakter av nesten-helg. Hvis jeg for eksempel skulle finne på å stikke innom mitt nærmeste pol en fredag rundt lunsjtider, er det flere kunder der enn klokka halv fem samme ettermiddag. Det hender at jeg støter på kolleger der også. Folk bruker kanskje lunsjen til å gjøre unna nødvendig fredagshandel før de avslutter arbeidsdagen og tar helg? Bare delvis. Trafikken ut av byen er nemlig vel så tett mellom ett og to som mellom fire og fem. Det er kort sagt helt vanlig å avslutte arbeidsdagen tidlig på fredager, hvis man i det hele tatt har arbeidsdag.
Hva har alt dette med jul og julefred å gjøre? Kanskje at det fleksible, flytende arbeidslivet gjør at overgangen mellom hverdagsliv og perioder med feiring blir mindre tydelig enn før. Jeg er neppe den eneste som blir sittende med eksamensbunker eller annet arbeid i jula, samtidig som jeg på den annen side gjerne kan ta fri på en hvilken som helst vanlig onsdag dersom det skulle være behov for det.
Dette er ikke ønskelig, det er bare blitt sånn, og det er ikke så lett å få gjort noe med. Både som individer og som samfunn har vi behov for perioder som ikke ligner hverdagslivet. De aller fleste kjente samfunn har festperioder hvor hverdagen settes på pause, og hvor man feirer, enten feiringen består i karneval eller stille ettertanke. Vi bør fortsette med det, så langt det er mulig i en ny tid.
God jul!
–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.
