Her i Trondheim stunder det mot VM på ski. Det rapporteres om relativt godt billettsalg, men jeg fornemmer ingen sitrende spenning i byen, slik jeg gjorde sist det var VM her i 1997. Kanskje sniker forventningene seg likevel gradvis inn på folk.

Det blir nok fine dager for dem som ønsker å ta turen opp til det, forsiktig sagt, sterkt påkostede VM-anlegget i Granåsen. Mesterskapet vil også sette sitt preg på bybildet i sentrum, til glede for noen og sikkert til irritasjon for andre.

I likhet med mange andre idretter – for eksempel løping, spydkast, svømming eller bueskyting – er skisporten forankret i hverdagslige praksiser. Å ta seg fram i ulike typer terreng, av og til ved hjelp av utstyr som ski, ble gradvis «sportifisert», som enkelte forskere kaller det: Dagligdagse aktiviteter fikk gradvis en form som gjorde det mulig å konkurrere.

Tenk på barn som løper om kapp. De konkurrerer kanskje om å komme først fram til lekeplassen. Denne formen for lek har mennesket alltid bedrevet, akkurat som barn (og tidvis voksne) kan more seg med liksom-slåssing, eller med å kaste småstein så langt eller så presist som mulig. Gjennom leken øver de på ferdigheter som dyktiggjør dem også i møte med viktigere gjøremål. Deretter er noen av disse aktivitetene blitt gjort til sport, hvor utøverne underordner seg nærmere definerte regler, slik at de kan måle krefter på like fot.

Andre idretter har i mindre grad bakgrunn i hverdagslivets praksiser. Det gjelder for eksempel fotball. Å sparke en ball hverken bygger på eller fremelsker ferdigheter som en gang var nødvendig for å holde varmen, eller for å holde sulten på avstand. I den moderne idrettens barndom fantes det derfor dem som mente fotball var en mindreverdig idrett i forhold til blant annet skiløping. Idretten burde utvikle mer nyttige ferdigheter.  I Norsk Idrætsblad ble det i 1890-årene advart mot fotball, skriver Rune Slagstad i storverket (Sporten). Kampene var «raae, fordærvende og for den menneskelige moral opprørende» (s. 185).

Under dette skillet ligger det en spenning som alltid har eksistert i idretten. Den er dels lek og moro, og lek og moro kan i sin tur gjøres til gjenstand for organisasjon, rangering og måling av prestasjoner. Men på den annen side skal idrett også være karakterdannende, og det skal formidle og foredle visse kulturelle former og praksiser. Legg merke til hvordan støtten til idretten legitimeres politisk.

Med visse og delvise unntak for toppidretten, handler begrunnelsene i all hovedsak om at idrett fører mye annet godt med seg. Idretten er politisk sett et middel, ikke et mål i seg selv. Opprinnelig var forsvarsevnen en helt sentral begrunnelse. I dag er folkehelseargumentet det mest fremtredende, men man har også sterk tro på at idretten bidrar til å integrere både barn, unge og voksne i sivilsamfunnet, noe som i sin tur styrker sosial inkludering og kunnskapen om demokratisk kultur.

Folk er derfor gjerne høytidsstemte når de snakker om idrettens betydning, enten det handler om helse, demokrati, kultur eller fellesskap. På den annen side deltar jo utøverne primært for å måle sin egen prestasjonsevne. Publikum ser på fordi de er interessert i hvem som vinner, ikke for å vedlikeholde demokratiet.

Denne dobbeltheten blir kanskje særlig tydelig i norsk skisport, fordi det på den ene siden er en idrett hvor en svært stor andel av befolkningen dels drømmer om, dels forventer, gull. På den andre siden er skisport – forstått som aktivitet og ikke som konkurranse – et konstituerende element i norsk selvforståelse. Fra dette perspektivet er gode prestasjoner i skiløypene vel og bra, men først og fremst fordi det bidrar til å få folk ut på ski og dermed vedlikeholde et definerende element i norsk kultur. For noen år siden foreslo jeg i Dagbladet å fjerne skidagen i skolen. Aldri har jeg fått like mange henvendelser fra lesere og så mye kjeft, selv om det skal sies at en ikke ubetydelig minoritet var mer eller mindre enig med meg.

Da VM på ski ble arrangert i Oslo i 1966, ble det naturligvis laget en VM-sang. 1966 er så lenge siden at ikke en gang jeg var født (skjønt det var like før), og det var ingen ringere enn Wenche Myhre som sang. Her er et utdrag:

Vinter og sne
en skiløper suser av sted,
i stupbratte løyper så føyka står,
han tar vare på arven vår.
For våre ski har båret sin mann
så vidt og bredt over ukjent land,
og dratt rundt polen i syd og nord
de første spor.

Teksten er vel knapt noen kandidat til noen litteraturpris, men den vil ha fram et budskap: Skisport er kulturarv, og det skaper forbrødring på tvers av nasjonene. Nasjonalstolthet er det likevel nok av, men det er i kulturell mer enn i konkurransesportens forstand: Våre ski har «dratt rundt polen i syd og nord de første spor» refererer naturligvis til polarheltene våre. En av dem var Nansen, som betegnende nok skal ha uttrykt at ungdom burde «øve idræt, men sky sporten og alskens rekorder».

«Vinter og sne», som sangen het, inneholder ingen forventninger om gull og laurbær til Norge, eller til sekundstrid og dramatiske dueller. Det nærmeste er at «langs løypa dirrer spenningens sus». Kanskje ville Nansen nikket anerkjennende, ikke til ski-VM, men til sangen. Om vi tolker teksten som barometer på den offisielle norske holdningen til sitt eget VM i 1966, er det ingen tvil om at det var idrett som sunt fellesskap som skulle kommuniseres, ikke konkurranse, tideler og nøyaktig målte hopplengder.

16 år senere var det igjen VM på ski i Oslo, og igjen ble det laget sang. Selv om den har et vers om at alle bør komme seg ut på ski, er tittelen talende nok «Gullfeber». Etter magre år for norsk skisport på 70-tallet…

lyder folkets krav som så:
Vi vil ha nordmenn som går til topps (…)
Når vi kan slå gamle England i fotball
Kan vi slå hele verden på ski

Gullfeberen herjer, alle er smittet
Pressen går snart i stå
Tiden er inne, Norge skal vinne
>Heder og ære nå

Mens 1966-sangen la vekt på ski som kulturarv, tradisjon og forbrødring (skisport kan skape varige spor fra bror til bror, som det het), er 1982-sangen nesten komisk orientert mot at det viktigste ikke er å delta, men å vinne.

Det er nærliggende å tenke seg at dette har med forskyvninger i tidsånden å gjøre. I 1966 var Norge fortsatt et beskjedent og litt sidrumpa sosialdemokrati hvor folk løftet i flokk. Den offisielle fortellingen var i hvert fall slik. I 1982 var det høyrebølge, jappetiden var på trappene og enkelte hadde til og med oppdaget at det fantes noe som het Oslo Børs. Bort med skiromantikk, la oss lage en sang om det idretten egentlig handler om, nemlig gullmedaljer!

En slik forklaring er likevel for enkel. Nordmenn var også i 1966 svært opptatt av norske gullmedaljer. Hvis seiere og tap var mindre viktig, og hovedmålet var å vise hvordan Norge ivaretok ski-arven fra Amundsen og Nansen, ville jo ikke Gjermund Eggen blitt gjenstand for en slik nesegrus og utmattende fan-dyrkelse som han faktisk ble etterpå. Nordmenn ville med liv og lyst sunget med på 1982-sangen om den ble skrevet til 1966-VM. Men offisielt ville vi fortelle en annen historie, den om at skisport først og fremst er et dannelsesprosjekt. Dette med gull og sølv og nederlag var i det store perspektivet er mindre viktig.

Siden 1982, og i enda større grad siden 1966, er langrennssporten blitt ganske annerledes. Det langdryge og ofte ensomme slitet langt inne i skogen hadde nok ikke veldig mye til felles med polekspedisjonens anstrengelser. Men med litt godvilje kunne man se at det fantes en tynn tråd av kontinuitet. I dag går løperne nesten alltid i flokk, og de holder mest mulig til i stadionområdet, til ære for TV og publikum. Dobbeltheten mellom ski som kulturarv og som konkurranseidrett er borte, nå handler det kun om medaljer. Ikke minst handler det om vitenskapelig basert skipreparering.

Norge er best når det gjelder det siste, i hvert fall i langrenn. Det blir mange gullmedaljer, alt annet vil være en sensasjon. Men hvem bryr seg, bortsett fra nordmenn? Jeg kikket nylig litt på 10-kilometeren for herrer under NM på ski. Det var vel rundt 150 som startet. Kanskje holdt 100 av dem så høyt nivå at de kunne representert halvparten av landene som stiller med løpere i Trondheim. NM på ski er en stormønstring for hardtsatsende utøvere, men nordmenn sliter med å forstå at nesten ingen andre bryr seg.

Langrenn har langt på vei kuttet av båndene til fortiden. Vinter og sne ville vært ganske malplassert som VM-sang i 2025, og det skyldes ikke bare at Wenche Myhre sang «sne» og ikke «snø». Forbindelseslinjene til skisportens barndom er blitt så uklare at ingen ser dem lenger. Øvelsesprogrammet gjør sitt til å svekke dem ytterligere. Langrennets nedtur har vart så lenge at det er vanskelig å se noen vei ut av uføret. I iveren etter å komme tidsånden i møte, glemte langrennsfolket hvem de var. De saget av greina de satt på.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.