Det er mye å hente i en ny fagbok om næringslivshistorie i Møre og Romsdal, også for de som er mindre interessert i Max Weber, skriver Arve Hjelseth.
Max Webers essayistiske analyse av den mulige forbindelsen mellom spredningen av protestantisk religion og kimene til moderne kapitalisme er blant den historisk orienterte samfunnsvitenskapens djerveste og dermed også mest kjente hypoteser. Man skal ikke ha holdt på lenge med samfunnsfag for å ha hørt om dette. Når jeg kaller boka «essayistisk», er det blant annet fordi den i motsetning til mesteparten av tekstene til Weber er såpass lettlest at den – i motsetning til for eksempel tekstene om byråkratiet – har fenget mang en førsteårsstudent i sosiologi og tilgrensende fag gjennom flere generasjoner.
Et annet poeng er at Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (heretter PEKÅ, som vi sa da jeg studerte grunnfag i Oslo) bare delvis kan betraktes som en stringent teori om et historisk utviklingsforløp. Weber peker på et historisk sammenfall mellom protestantisme – særlig i dens mest puritanske avskygninger, som i kalvinismen – og kapitalisme. Sammenfallet besto dels i at reformerte land og regioner tidligere kom inn i et moderne utviklingsspor, dels ved at enkeltaktører som bidro til å sette i gang kapitalistiske akkumulasjonsprosesser i svært mange tilfeller var reformerte av ulike avskygninger. I Webers analyse er som nevnt kalvinistenes betydning særlig godt kjent.
Men dette betyr ikke at Weber mente reformasjonen var årsaken til den moderne, rasjonelle kapitalismen. Hans samlede verker om den vestlige rasjonaliteten er mangedimensjonal og kompleks, men han hadde belegg for å hevde at religiøse forestillinger, og endringer i religiøse forestillinger, hadde betydning. Det viser også hans andre religionssosiologiske analyser, blant annet av konfusianismen.
Det er mot denne bakgrunnen den foreliggende boka er utgitt. Tittelen henspiller direkte på Weber, skjønt med et spørsmålstegn bak, og det er altså snakk om næringslivshistorier, om folk i en bestemt region (Møre og Romsdal) som initierte eller bidro til det moderne gjennombruddet. Mange har også tidligere vært opptatt av å forstå kapitalistisk gründervirksomhet, kanskje særlig på Sunnmøre i lys av haugianismen og den lavkirkelige bevegelsens rolle i samfunnsformasjonen. Møre og Romsdal er et interessant geografisk område, der det ligger i nordenden av den kyststripen som ble mest preget av lekmannskristendom, målsak og avholdssak, altså det Stein Rokkan betegnet som motkulturene i norsk politikk. Disse strømningene fikk sterkere fotfeste på Sunnmøre enn på Nordmøre, med Romsdal i en slags mellomposisjon, også i (lav)kirkelig forstand.
I bokas forord understrekes det at boka skriver seg inn i en tradisjon; protestantismens betydning for næringslivsutvikling og kapitalisme på Nordvestlandet er blitt tematisert av fagfolk i lang tid. Det nye ligger i at flertallet av bidragsyternes ståsted er museumssektoren. Dette gjelder seks av forfatterne, de to siste er stipendiat i historie (Farstad) og professor ved NHH (Grytten). Ser vi på deres utdanningsbakgrunn, er halvparten historikere. Den andre halvdelen er knyttet til økonomi, lesevitenskap, skriftkulturer og samfunnsplanlegging. Dette illustrerer at tematikken er utpreget tverrfaglig, og samlet sett er det en fin samling analyser.
Boka består av en innledning og åtte hovedkapitler. I innledningen skriver redaktør Mads Langnes fram hovedperspektivet i boka. Møre og Romsdal er landets nest største eksportfylke, og som sådan vel verdt et studium. Etter en redegjørelse for Weber og PEKÅ, svinger han innom haugianerne, som flere har påvist at har et visst slektskap med de sider ved puritansk religion som Weber analyserte. Flere har pekt på at haugianerne slett ikke trakk seg tilbake fra verden, de initierte og oppmuntret i mange tilfeller næringsvirksomhet.
Morten Øveraas skriver om politisk økonomi i fylket i andre halvdel av det 18. århundre. I denne perioden foregikk det en viss innflytting til amtet, og en del av de som ankom var økonomisk aktive. Kapitlet analyserer tekster av tre aktører, henholdsvis en reformert innflytter, en prest og en amtmann. Felles for alle tre var at de rettet oppmerksomheten på sammenhengen mellom individuell dyd og manerer, rettigheter i eneveldet og økonomisk framgang. Det er tydelig koblet til reformert kristendom. Øveraas tolker det slik at sekulære dyder ble «kristeliggjort» til høviske manerer. Han finner videre at mens engelskmannen John Moses – kanskje rimeligvis – var mindre patriotisk, var embedsmennene interessert i å stimulere til borgerlig pliktfølelse og å skape velstand for landet eller regionen. Overflod og luksus, i hvert fall på individuelt nivå, truet patriotismen. Øveraas konkluderer i lys av dette med at Weber-inspirerte studier av disse prosessene bør inkludere patriotismen, og betoner den borgerlige forpliktelsen overfor det felles beste. Det siste er noe også f.eks. Slagstad (1998) finner som en utbredt ideologi i den etterfølgende perioden.
Eli Morken Farstad analyserer sporene av modernisering i Romsdal etter 1814, nærmere bestet gjennom en nærstudie av kilder fra Grytten prestegjeld. Målet er å vise at haugianismen, som altså i betydelig grad kan ses som en av reformasjonens mange uttrykksformer, spilte en viktig rolle i den politiske kulturen. Det er «stortingsbønder» og deres politiske rolle som er i fokus. Bonden og stortingsmannen Johan Halvorsen Mjelva reiste for eksempel til Sverige for å hente inspirasjon til å videreutvikle sin beskjedne næringsvirksomhet. Han «vidste de vare saa meget fuldkomnere», og ville «om muligt, kunde foretage nogen Udvidelse og Forbedring med den jeg har» (s. 42). Dette er det moderne i et nøtteskall. Distriktet hans er underutviklet, men det forstås ikke som skjebne. Ting kan endres. Kapitlet er langt og detaljeringsgraden i analysen tidvis høy. Teoretisk trekkes det på Weber, blant annet med vekt på karisma-begrepet, og tidligere forskning på haugianernes politiske og økonomiske innflytelse og virkningshistorie.
Ola Honningdal Grytten artikkel har nesten samme tittel som boka, «Protestantisk etikk og kapitalismens ånd på Nord-Vestlandet». Det er mer generelt enn de øvrige og burde utvilsomt vært første kapittel etter innledningen. Entreprenørskap, gründervirksomhet og næringsutvikling på Sunnmøre og i Romsdal analyseres her på relativt bred basis, med utgangspunkt i en rekke ulike næringer. Grytten finner et betydelig nettverk av næringslivsaktører i den lavkirkelige tradisjonen. Webers PEKÅ-tese får også støtte i form av at nøkternhet var en utbredt dyd og at det mer utadrettede samfunnsengasjementet var godt synlig. Grytten peker også på at mange kvinner spilte en viktig rolle, ikke minst som velgjørere overfor ansatte og deres familier.
Redaktør Mads Langnes analyserer i sitt kapittel konsekvensene av den nye utskiftingsloven i 1857, som kort fortalt hadde som ambisjon å erstatte teigblanding og fellestun med selvstyrte gårdsenheter. Spørsmålet er hvem som rekvirerte utskiftingsforretningene, ut fra en hypotese om at «entreprenørtyper» var de som i størst grad satte i gang disse prosessene. Det spørres slik om hvem rekvirentene var og på hvilket grunnlag de krevde utskifting. Kapitlet er basert på det Langnes kaller en mikrohistorisk tilnærming, hvor han retter blikket mot Veøy prestegjeld i Romsdal. I likhet med i Farstads analyse er detaljeringsgraden høy. Noe av poenget er at mens PEKÅ i hovedsak har generert hypoteser om modernisering og nye næringsveier, vil Langnes undersøke om teoriene lar seg overføre til landbruket. Konklusjonen er ikke entydig, men det var gjerne de større gårdbrukerne som fant det mest nyttig å rekvirere utskifting.
Stina Aasen Lødemels undersøker motivasjon og kompetanse i lagsbrukene i fylket da de første kaffistovene og bondeheimene ble etablert i begynnelsen av forrige århundre. Betegnelsen lagsbruk viser primært til nettopp kafeer og overnattingssteder, men i videre betydning omfatter det også en del andre institusjoner som ungdoms- og mållag etablerte. Spørsmålet som stilles, er om kompetansen til å drifte institusjonene var å finne i lagene selv, eller om en finner andre typer aktører fra forretningslivet. Det spørres altså om styrene hadde en annen profil enn det som var typisk for lagene. Lødemel finner at det var mange lærere i de første styrene for kaffistovene, men også andre typer akademikere og prester. Weber berøres bare i forbifarten, men problemstillingen føyer seg likevel fint inn i bokas prosjekt.
Stine Stennes Hovdenakk analyserer møtet mellom industri, norskdom og kristendom gjennom Havtor Hovden, som i en artikkel i Sunnmørsposten i 1954 ble sagt å være en praktisk mann som fikk ting gjort, men som også var åndsmenneske og bevisst på de ikke-materielle verder (s. 157). Hovdens far var presten og målmannen Anders Hovden. Hovdenakk vil derfor undersøke Hovdens offentlige ytringer og spør hvordan han stilte seg til ideene bak henholdsvis målsaken, det kristne livssynet og økonomisk vinning og vekst. Hun finner i hovedsak at Hovden forente disse målene, «…eit levedyktig norsk bygdesamfunn, bygd på kristne verdiar, der kampen om pengemakta ikkje er fritt rådande». Også her trekkes det dermed linjer tilbake til PEKÅ.
Ingvil Eilertsen Grimstad bringer oss enda nærmere vår egen tid i sin undersøkelse av næringskulturen da offshore-skipsfarten kom til Sunnmøre og Romsdal i første halvdel av 1970-årene. Det var snakk om en betydelig omstilling på kort tid, og Grimstad har gjort seks dybdeintervjuer for å få et innblikk i den rådende næringskulturen i disse årene. Informantene hennes nevner ikke faktorer som haugianisme eller andre religiøse verdier, men Grimstad finner likevel normer og forestillinger som har disse verdiene som klangbunn, for eksempel forvalteransvar, samfunnsbygging og nøysomhet. Hun finner også at likhetstanken var et ideal i den næringskulturen som rådet, hvor man handler som og er del av et fellesskap (s. 203).
Omtrent samme tidsperiode er utgangspunktet for Cecilie Rørstads artikkel om sjømannskvinner på Nord-Vestlandet fra slutten av 60-årene til tidlig i 80-årene. Med «sjømannskvinner» sikter hun til de som var partner eller gift med sjøfolk i disse årene, og hvordan de opplevde tilværelsen. Gjennom intervjuene har Rørstad ønsket å undersøke hvordan samfunnsstrukturer kommer til uttrykk på mikronivå. Kanskje kan man si at det er et eksempel på det Dorothy Smith (2005) kaller institusjonell etnografi, selv om Rørstad ikke refererer til denne. 70-årene var en kulturell brytningstid, og mye kretser rundt dette, siden kvinnene måtte sjonglere mellom elementer som trakk i ulike retninger (s. 227). Det er en interessant artikkel, men selv om den trekker på sosiologisk teori og metode, er koblingen til Weber fraværende. Det er likevel ikke noe savn dersom man leser studien isolert.
Om man hadde ventet seg mer inngående drøftinger av Webers tese, er det bare et par av kapitlene som i egentlig forstand bidrar med dette. I noen av kapitlene framstår PEKÅ også like mye av en tvangstrøye som et bidrag til opplysende perspektivering. I disse tilfellene virker det tidvis som om analysene i og for seg står godt på egne bein, og så er det etterpå blitt jobbet med å integrere PEKÅ eller andre ting fra Weber. Siden blant annet målsaken spiller en vesentlig rolle i flere av artiklene, kunne en kanskje like gjerne valgt å utvide inngangen litt, og kalt boka for eksempel motkulturene og kapitalistisk ånd.
Et annet spørsmål som kan reises, er knyttet til hva som er særegent for Møre og Romsdal. Flere av studiene finner at den kapitalistiske mentaliteten ble kombinert med en tydelig samfunns- og fellesskapsorientering. Det var ikke moralsk suspekt å tjene penger på næringsvirksomhet, men vinningsmotivet måtte modereres av fellesskapsorientering. Forretningen var viktig for lokalsamfunnet, ikke bare for ens elv. Men det er naturligvis et spørsmål hvorvidt Møre og Romsdal når det gjelder dette skilte seg fra for eksempel Østlandet, og hvilken rolle religiøse forestillinger i så fall spilte.
Jeg vil likevel ikke legge for stor vekt på denne typen innvendinger. Samlet sett er det snakk om fint utformede studier av ulike problemstillinger knyttet til næringslivshistorien i fylket. Få vil finne alt like interessant, men det er mye å hente også hvis man er mindre interessert i Weber.
Referanser:
Slagstad, R. 1998. De nasjonale strateger. Pax
Smith, D. 2005. Institutional Ethnography. A Sociology for People. AltaMira Press.