Med Dag Solstads død forrige fredag, forstummet en sentral norsk stemme gjennom rundt 60 år. Først og fremst var han en sentral figur i den litterære offentligheten, men gjennom både romaner og sakprosa kom han naturligvis hyppig i berøring med den generelle opplyste offentligheten. Ikke minst tematiserte han spørsmål som bør oppta oss både som akademikere og intellektuelle.

Rett nok er forfattere – heldigvis, vil nok mange legge til – langt unna den posisjon som premissleverandører for samfunnsdebatten de hadde på Bjørnsons og Kiellands tid. En del forfattere oppleves likevel som relevante i den forstand at de språkliggjør temaer som opplyste borgere ikke kan unnlate å forholde seg til. Solstads viktige posisjon er i så måte hinsides diskusjon. Det betyr ikke at han alltid hadde rett, langt ifra. Men intellektuelle samtaler handler ikke om å vinne. Det dreier seg om å ta et steg tilbake og stille de mest grunnleggende spørsmål. Det er å peke på problemstillinger som, til tross for at implikasjonene kanskje ville føre galt av sted, likevel har stor verdi nettopp som problemstillinger. Forfattere og kunstnere spiller en annen rolle enn både forskere og politikere. Den ene rollen er ikke bedre eller viktigere enn den andre eller tredje, men vi trenger alle tre – og flere til – for i det minste å tro på at vi kan holde en opplyst samtale i gang. Det gjelder ikke minst i den orgien av plump dumskap vi for tiden daglig observerer fra for eksempel Washington DC.

Som person hadde Solstad lenge rykte på seg for å være både tverr og arrogant. Det ble kanskje best demonstrert i et legendarisk bokbad med Eva Bratholm, som ble sendt på NRK i nest beste sendetid. De som utelukkende kjente ham fra mediene, fikk kanskje inntrykk av at han tødde opp med årene. I en del sammenhenger ble han nærmest en mediekjæledegge, fordi han sa mye rart og ofte hadde avvikende interesser og oppfatninger. Journalister oppdaget gradvis at hans pussige fremtoning tilførte noe til for eksempel såkalte talkshow. I virkeligheten var Solstad alltid relativt raus. Han stilte gjerne opp dersom for eksempel en marginal studentavis ville ha et intervju eller en kommentar.

Jeg er ikke den eneste som er blitt introdusert for Solstad gjennom fotballbøkene han skrev sammen med Jon Michelet. Jeg satt på skolebiblioteket og leste den første (1982) ganske kort tid etter at den kom ut (jeg regner med at jeg skulket en time eller to). Men det var ikke før året etter, da den kom i billigutgave til en mer overkommelig pris, at jeg begynte å lese den inngående og flere ganger. Jeg har denne pocketutgaven fortsatt. Den henger knapt sammen lenger som fysisk produkt, men den skal av historiske årsaker forbli i bokhylla.

Jeg likte Solstads tilnærming til fotball av tre grunner: For det første syntes han i likhet med meg at Brasil var oppskrytt. Det skal jeg ikke dvele ved her. For det andre fordi jeg allerede som 16-åring hadde dannet meg en oppfatning av at sportsjournalistikken ikke evnet å ta fotballen helt på alvor. Solstad (og Michelet) tilbød et helt annet språk, som slo an helt andre toner. For det tredje inneholder 1982-boka en innledende bolk hvor Solstad gjør rede for hvordan fotballen fanget ham inn i barndommen. Å være fotballentusiast er for Solstad å inngå i en historisk sammenheng hvor noe står på spill. Gjennom fotballen lærte jeg språkets alvor å kjenne, skriver han. I senere bøker opponerte han frenetisk mot alle forsøk på å gjøre fotball til likegyldig underholdning. På samme måte var det med skøyter. I Roman 1987 heter det at entusiasmen for skøyter forutsetter at man både er spekka med kunnskaper om skøytehistoria og at man har sans for tall.

Solstad traff meg derfor fordi han plasserte tilværelsens ulike tildragelser der jeg mente de hørte hjemme: I alvoret. Det måtte gjerne være et selvironisk alvor, og gravalvor måtte holdes på god avstand. Men alt av verdi, inkludert humor og ironi, har alvoret som klangbunn. Livet er jakten på sammenheng og mening. I likhet med de fleste andre, både kunne og kan jeg bruke tid på meningsløs tidtrøyte, enten det er halvdårlige TV-komedier eller kattevideoer på YouTube, men det er uten verdi. Det er rekreasjon, det skaper ikke mening og beriker definitivt ikke mitt sinn.

Det neste jeg leste av Solstad var en billigutgave av romanen om Gymnaslærer Pedersen, i 1984. Den er hysterisk morsom, selv om forfatteren forsøkte å insistere på det motsatte. Men den er også skrevet, som det heter helt til slutt, i en indre jubel. Også i de nokså dystre romanene fra 1990-årene baker Solstad inn humor, ironi og spissfindigheter som kaller på latteren, midt i alvoret. Men alle romanene strever med spørsmål av største viktighet, som leseren kan komme tilbake til igjen og igjen.

I Roman 1987 bruker hovedpersonen Fjord noen sider på å redegjøre for hvorfor han i jakten på menneskehetens hemmeligheter til slutt valgte seg historie som fag, fremfor for eksempel psykologi. Begrunnelsen er forankret i et sentralt motiv i svært mange av tekstene hans, enten han skrev romaner om lett fordrukne lektorer, tvisynte kommunister eller sosiale einstøinger, eller om han skrev sakprosa om reiser, fotball, skøyter eller travsport.

Fjord ble skremt over enkelte aspekter ved tidsånden i hans optimistiske studietid på 1960-tallet. Selv måtte han knytte seg selv til historien, men han fornemmet at denne livsholdningen var på vikende front:

Uten å være knyttet til historia forekom det meg at livet ville være ikke bare uten verdi, men direkte uutholdelig. Jeg har ofte tenkt den hypotetiske tanke at vi som lever nå (altså anno 1965) ikke vil bli historie noen gang, (…) fordi de som kommer etter oss simpelthen ikke finner det interessant nok å beskjeftige seg med det som har vært. (…) Det er lett å forestille seg et slikt samfunn. (…) …jeg hadde etter hvert (…) forsonet meg med vissheten om at jeg en gang skal bli sletta ut av de levendes rekker, og som individ også ut av historia, men at den tida jeg levde i skal slettes ut, det er mer enn jeg orker å bære, sjøl som hypotetisk tanke. (…) Jeg innså at uten historisk bevissthet kan våre etterkommere nok leve, men vi kan ikke leve uten at vi forutsetter historisk bevissthet også hos våre etterkommere.

Solstads romankarakterer er i mange tilfeller livsnytere ytre sett, men de er det på en ettertenksom måte hvor de inngår i en sammenheng, eller lengter etter å inngå i en sammenheng. Når de ofte blir grublende og ensomme karakterer i 90-tallsromanene, er det fordi historien ikke lenger er med oss som premiss, noe Fjord (ifølge Solstad i 1987) altså fornemmet allerede i 60-årene.

Solstad vokste opp med radioen, som rett nok kunne by på underholdning selv i 50-årene, i hvert fall på lørdagskveldene, men den var primært basert på opplysningsprosjektet. I større eller mindre grad tviholdt Solstad på distinksjonen mellom (verdifull) kultur og underholdning. Han hadde ikke noe imot underholdningsromaner og kunne lese dem selv, men da befant han seg i en annen sfære enn når han leste Marcel Proust, Milan Kundera eller Thomas Mann. På lignende vis tenkte Fjord seg at i et samfunn uten historisk bevissthet vil det fortsatt bli vist historiske filmer på kinoene, men da som underholdning (min uthevelse).

Mange av de kulturpessimistiske essayene han skrev, kretser rundt bekymringen for at den overleverte kulturarven ikke lenger vekker interesse. Én ting er at elever i videregående skole jevnt over er likegyldige til den, slik lektor Rukla opplever i Genanse og verdighet. Verre er det at skole og samfunn ikke en gang for alvor prøver å vedlikeholde den. Alle medier bejubler aktivt den i bunn og grunn verdiløse populærkulturen, hvor suksess og oppmerksomhet ikke er til å skille fra kvalitet.

Det er med bakgrunn i dette hovedpersonene i Solstads romaner ofte fremstår som fremmedgjorte. I ml-fasen leder dette til lite velvalgte politiske konklusjoner, men selv disse hadde en eksistensiell begrunnelse. Fjord, for eksempel, satset på marxismen fordi dette var den eneste sjanse jeg noen gang ville få. Han sluttet seg til de revolusjonære, for han måtte se hvordan dette gikk. At det handlet om sammenheng og mening like mye som om konkrete politiske spørsmål fremgår også klart av det siste kapitlet i omvendelsesromanen om Arild Asnes (1971), som rett og slett har tittelen «I historien».

Når det kommunistiske prosjektet heldigvis spilte fallitt, og populærkulturen erobret alle skanser, forblir senere Solstad-figurer like fremmedgjorte, men på en mer defensiv måte. Bjørn Hansens opprør består i frivillig å sette seg i rullestol, Elias Rukla «falt ut av samfunnet» etter et sammenbrudd som involverte en paraply, professor Andersen klarer ikke å si fra om et mord han har bevitnet, og T. Singer slår til slutt opp med sin eneste venn.

Det er av og til blitt påstått at Solstad var sin generasjons fremste fortolker. Det er, får vi håpe, en feilslutning, for det innebærer i så fall at romanene først og fremst appellerer til dem som hadde sine modningsår fra midten av 60-årene, og som i løpet av få år vil ha slått følge med Solstad over på den andre siden. Jeg ble født i midten av 60-årene, og Solstad er den som mest presist har artikulert også min livsfølelse. Det er for tidlig å si hvor tidløst forfatterskapet vil vise seg, men heldigvis vet jeg at det fenger mange som er yngre enn meg også. Og det gjelder jo etter hvert de fleste.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.