Oscar Wilde skal ha sagt at «byråkratiet vokser for å møte behovet til det voksende byråkratiet». Når man ser den siste endringen i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler, kan man lure på hvor mange unødvendige årsverk det finnes i hovedstaden.

Her har byråkratiet klart å produsere en merkelig formel, nesten helt uten praktisk betydning, men som likevel må regnes ut og diskuteres hvert bidige år.

Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler har de siste årene vært basert på ulike tellekanter. Institusjonene har blant annet fått betalt utfra antall studieplasser, studiepoengproduksjon, antall oppnådde grader (bachelor, master og doktor), publiseringspoeng, utvekslingsstudenter, osv. Nytt av året er at noen av disse droppes og at antall grader erstattes av en komplisert formel som skal premiere en høy gjennomføringsandel på normert tid for bachelor- og mastergradsprogrammer.

Problemet med å premiere antall bachelorgrader og mastergrader er selvfølgelig at det blir mindre attraktivt for sektoren å opprette studieprogram som ikke leder til en grad, f.eks. etter- og videreutdanningsprogrammer og årsstudier. Departementet oppfatter det derfor slik at institusjonene tilbyr for få ikke-gradsgivende program, og at studentene som burde vært på slike program i dag enten befinner seg på bachelor- eller mastergradsprogram. Muligens fører dette også til at andelen som gjennomfører disse gradene på normert tid er unaturlig lav (pga. deltidsstudenter).

Intensjon bak endringene som har blitt gjort er derfor å gjøre det relativt mer attraktivt å opprette etter- og videreutdanningsprogrammer, samt å sikre at deltidsstudenter ikke ledes inn på heltidsprogrammer. Det første oppnås ved å slutte å betale per uteksaminert grad. Det andre skal oppnås med den merkelige formelen nevnt innledningsvis.

Hvordan ser formelen ut? Formelen inneholder to ulike fullføringskomponenter på institusjonsnivå. Denne ene komponenten sammenligner fullføringsandelen til institusjonen i år med i fjor. Her får institusjonen positiv uttelling hvis fullføringsandelen har økt, og negativ uttelling hvis andelen har blitt redusert. Denne vektes med 5/6-deler.

Den andre komponenten sammenligner fullføringsandelen til institusjonen i år med sektorens fullføringsandel i år. Her får institusjonen positiv uttelling hvis fullføringsandelen er høyere enn i sektoren, og negativ uttelling hvis andelen er lavere enn i sektoren. Denne vektes med 1/6-del.

De to fullføringskomponentene gir opphav til to ulike prosenter som vektes sammen og multipliseres med antall studenter på kullet. Dermed ender man opp med et antall studenter som til slutt multipliseres med 50 000 kr per student. Resultatet av hele regneøvelsen er at man får 50 000 kr per ekstra student som fullfører på normert tid i inneværende år.

La oss se på noen enkle talleksempel. La oss si at kullet består av 100 studenter. I fjor ble 50 studenter ferdig på normert tid. I år ble også 50 studenter ferdig på normert tid. La oss si sektoren også har en gjennomføringsandel på 50 prosent i alle år. Man er da 0 prosentpoeng bedre enn sektoren og 0 prosentpoeng bedre enn i fjor. Uttellingen blir da som følger:

Hvis man derimot klarer å få 51 studenter ferdig på normert tid, er man 1 prosentpoeng bedre enn sektoren og 1 prosentpoeng bedre enn i fjor, og man får 50 000 kr mer.

Tilsynelatende har man bare endret betalingen fra fullført grad til fullført grad på normert tid. Men dette regnestykket gjelder bare for inneværende år. Når man gjør det bra ett år, heves jo listen til neste år.

Hva skjer hvis man også neste år klarer 51 studenter ferdig på normert tid? Da er man igjen 1 prosentpoeng bedre enn sektoren, men 0 prosentpoeng bedre enn foregående år. Dermed blir uttellingen skarve 8333 kr.

Hvis man derimot faller tilbake til 50 studenter ferdig på normert tid, vil man være 0 prosentpoeng bedre enn sektoren og 1 prosentpoeng dårligere enn foregående år. Uttellingen blir da 50 000 kr mindre enn over.

Nesten hele betalingen for den ekstra studenten som ble ferdig på normert tid i år trekkes tilbake i fremtiden hvis man ikke klarer å opprettholde samme nivå i evig tid.

Dette kalles Ratchet-effekten på anglifisert norsk fagspråk (muligens skralle-effekten på godt norsk). Poenget er at man i fremtiden straffes for god oppførsel i dag. Derfor er det liten grunn til å oppføre seg bra i dag. Formelen gir et relativt svakt insentiv til å forbedre fullføringen på normert tid som utelukkende skyldes sektorkomponenten som vektes med bare 1/6-del. Uttellingen er faktisk så svak at ett bestått 7,5 stp kurs av en student på hvilket som helst tidspunkt er like viktig som at denne studenten blir ferdig med hele graden på normert tid.

Her har man altså klart å lage et finansieringssystem med en formel som praktisk talt ikke fører til noe annet enn unødvendige årsverk for byråkrater.

Hvor er Elon Musk og motorsaga når vi trenger dem?

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.