For bare få år siden ble fysisk oppmøte i høyere utdanning nærmest tatt for gitt. Forelesninger på campus var den naturlige arenaen for læring, og oppmøte ble ofte sett som et tegn på både faglig engasjement og studieinnsats. I dag er situasjonen en annen.

Av TASSEW DUFERA TOLCHA, førsteamanuensis i transportøkonomi

Studenter har tilgang til forelesningsopptak, digitale læringsplattformer, nettbaserte ressurser og kunstig intelligens-baserte læringsverktøy. Koronapandemien forsterket denne utviklingen, og høyere utdanning har opplevd at oppmøtet ikke har vendt tilbake til nivåene før pandemien. Dette har skapt en bredere diskusjon i høyere utdanning: Hvorfor møter ikke flere studenter opp på campus?

Det finnes mange forklaringer og antakelser. Jeg ønsket derfor å undersøke spørsmålet empirisk gjennom en spørreundersøkelse blant heltidsstudenter ved Høgskolen i Molde. Målet var ikke bare å kartlegge hvor mange som møter opp, men å forstå hva som faktisk påvirker studentenes valg om å delta fysisk i undervisningen.

Spørreundersøkelsen ble sendt til 1117 heltidsstudenter ved Høgskolen i Molde. Totalt svarte 164 studenter. Resultatene viser et tydelig mønster: 63 prosent oppga at de møtte opp til høyst ett emne i løpet av semesteret, mens bare 18 prosent møtte opp til alle emnene sine. Relativt få befant seg midt på skalaen, noe som tyder på at mange gjør bevisste, emne‑for‑emne‑valg om fysisk tilstedeværelse. For å forstå disse mønstrene utviklet jeg rammeverket Begrensning–Verdi–Substituerbarhet (BVS), som forklarer hvordan praktiske forhold, opplevd læringsverdi og tilgjengelige alternativer påvirker studentenes oppmøtevalg.

Hva trekker studentene til campus?

Når studentene ble spurt om hva som motiverer dem til å møte opp, rangerte de engasjerende undervisning og foreleserkompetanse høyest. Tett fulgte opplevelsen av at fagstoffet får merverdi av forklaring og samhandling ansikt til ansikt, verdien av direkte støtte i forberedelsen til eksamen, og en følelse av tilhørighet og fellesskap med medstudenter. Kort sagt: studenter møter når undervisningen gir dem noe de ikke lett får andre steder – faglig dialog, umiddelbar tilbakemelding og aktiv samhandling.

Praktiske barrierer og arbeid

Samtidig spiller praktiske forhold en avgjørende rolle. Oppmøtet synker med økende pendleavstand, og masterstudenter rapporterer høyere oppmøte enn bachelorstudenter – sannsynligvis knyttet til forskjeller i studieforventninger og faglig forankring. Lønnet arbeid viste seg å være særlig viktig: 61 prosent av studentene hadde lønnet arbeid, og 27 prosent jobbet 20 timer eller mer per uke; studenter som jobbet mer enn 20 timer viste markant lavere oppmøte.

Men oppmøte handler ikke bare om hva som trekker studentene til campus. Det handler også om hvilke forhold som gjør det mindre attraktivt eller vanskeligere å delta fysisk.

Hva holder studentene borte?

Grunnene for lavere oppmøte fordeler seg i to hovedgrupper. Den største gruppen (om lag 42 prosent av oppgitte grunner) handlet om praktiske og sosiale forhold: preferanse for selvstudium, arbeidsforpliktelser i undervisningstiden og et ønske om sterkere sosial tilhørighet i studiemiljøet. Ytterligere 29 prosent knyttes til pedagogiske og strukturelle forhold, som ønske om mer interaktive undervisningsformer, timeplanproblematikk og vurderingsordninger som i begrenset grad belønner tilstedeværelse.

Videopptak er ikke hovedforklaringen

Et funn som fortjener oppmerksomhet, er at tilgang til opptak av forelesninger ble rangert relativt lavt som årsak til redusert oppmøte. Studentene velger ikke primært opptak fremfor fysisk undervisning; deres valg synes snarere å være en helhetlig vurdering av hva oppmøte gir dem sammenlignet med kostnadene i tid, innsats og praktiske hensyn.

Fra oppmøte til deltakelse – et nytt perspektiv

Studien antyder at spørsmålet kanskje ikke lenger bør være ‘‘Hvordan får vi flest mulig inn i klasserommet?’’, men heller ‘‘Hvilke læringsopplevelser er verdt å møte opp til?’’ Studentene kombinerer i økende grad ulike måter å lære på, og fysisk undervisning er bare én av flere læringsarenaer. Beslutningen om å møte opp handler om hvilken læringsform som i den konkrete situasjonen oppleves som mest verdifull.

Rammeverket Begrensning–Verdi–Substituerbarhet (BVS)

Rammeverket bygger på en enkel idé: Studenter vurderer ikke oppmøte tilfeldig, men veier forventet nytte opp mot kostnader og tilgjengelige alternativer. De stiller seg tre spørsmål før de bestemmer seg for om de skal møte opp: Hvor krevende er det å møte opp? Hvilken verdi forventer de å få av undervisningen? Og finnes det alternative måter å oppnå det samme læringsutbyttet på? Oppmøtet blir dermed et resultat av hvordan studentene veier nytten av å være til stede opp mot kostnadene og de alternative læringsmulighetene de har tilgjengelig. Analysene viser at alle tre faktorene spiller en rolle: studenter møter oftere opp når de opplever undervisningen som verdifull, når praktiske hindringer er håndterbare, og når alternative læringsformer ikke oppleves som fullgode erstatninger.

Implikasjoner for undervisning og campusutvikling

Samlet gir studien et nyansert bilde av studentenes oppmøtevalg og flere konstruktive refleksjoner for videre utvikling av læringsmiljøet ved høyere utdanning. For det første bekrefter funnene at verdien av fysisk undervisning er reell og aktivt anerkjent av studentene: engasjement, interaksjon, tilbakemeldinger og sosialt fellesskap trekkes konsekvent frem som grunner til å møte opp. For det andre formes oppmøtet av kontekst like mye som av individuelle valg – pendleavstand, arbeidssituasjon og timeplanlegging har betydning for studentenes mulighet til å delta.

I en tid med økt tilgang til digitale ressurser og fleksible læringsformer peker studien mot en viktig konklusjon: institusjonene bør ikke bare måle ‘‘oppmøte’’, men spørre hva slags læringsopplevelser som faktisk er verdt å møte opp til. Det kan være dette – mer enn å ‘‘fylle setene’’ – som avgjør campusenes framtidige relevans og rolle i studentenes læringsreise.