Det er neppe partienes planer, eller velgernes preferanser, for forsknings- og utdanningspolitikk som avgjør Stortingsvalget som står for døren. Det har vel knapt forekommet tidligere heller. I beste fall har det i så fall oftest handlet om studiefinansiering. Det er, for all del, viktig nok.

Mange i UH-sektoren ønsker seg utvilsomt større oppmerksomhet om feltet, ikke minst i valgkampen. Mitt tips er at selv om det ikke skjer i år heller, vil disse spørsmålene trolig bli viktigere ved neste korsvei, eller kanskje den etter det igjen.

Det er imidlertid langt fra sikkert at det er noe vi i så fall bør glede oss til.

Sakskomplekser som går under radaren i politisk debatt generelt og i valgkamper mer spesielt, har gjerne én ting til felles: Forskjellene mellom partienes synspunkter er enten små, dårlig kjent eller de legger seg på tvers av hovedmønsteret på mer sentrale saksområder. Ethvert politisk parti vil se seg tjent med å rette oppmerksomheten mot spørsmål hvor de målbærer et markant annerledes syn enn sine viktigste motstandere, eller mot spørsmål der de bryter med en ellers etablert konsensus. Sjansen for å trekke egne velgere til valglokalet, og sjansen for å omvende velgere for sin sak, er størst dersom spørsmålet man mobiliserer på, splitter velgerne i tilhengere og motstandere.

Tenk for eksempel på Kristelig Folkepartis brakvalg i 1997, da partiet fikk nesten 14 prosent. Den viktigste mobiliserende saken var kontantstøtten. Partiet fikk støtte for sitt syn fra sine koalisjonspartnere, men det var Krfs sak, og ikke minst var det en sak som tydeliggjorde viktige ideologiske forskjeller: Motstanderne av kontantstøtten var like høylytte som tilhengerne, og bidro gjennom det til at de sterkeste tilhengerne flokket seg rundt Kjell Mange Bondevik. Ved siden av Jaglands berømmelige 36,9 var kontantstøtten den viktigste saken ved dette valget.

I en slik posisjon har forskning og høyere utdanning aldri vært. Det politiske systemet gir noen overordnede rammer for hvordan sektoren prioriteres. Av og til har det gått litt opp, av og til litt ned. Historisk er kunnskapsminister Øystein Djupedals «hvileskjær» i statsbudsjettet for 2007 et eksempel på noe som skapte litt bruduljer. Men spør man folk uten tilknytning til sektoren hva hvileskjæret innebar, er det neppe mange som kan svare særlig utfyllende.

Slik har det også vært senere. Universiteter og høyskoler har siden Djupedals tid vært gjennom flere regjeringsskifter, enda flere ministre og en rekke store reformer, som har skapt mye debatt i sektoren. Fusjonsbølgen, at det knapt er høyskoler igjen, endrede finansieringsmodeller og en krise i Forskningsrådet, for å nevne noe. Bare den siste saken kan sies å ha fått betydelig medieoppmerksomhet. Men den var kortvarig, og det var vanskelig både for regjeringen og opposisjonen å slå politisk mynt på den. Ansvarsforholdene var diffuse.

I festtalene sies det gjerne at utdanning og forskning er investering i humankapital, at det er motoren som skal ta oss over i en ny tid, at kunnskap er nøkkelen til det grønne skiftet og lignende. Men bortsett fra at enkelte nok helst vil utsette det grønne skiftet så lenge som mulig, er det ingen som er uenige i noe av dette. De kan være vagt uenige om virkemidlene, men ikke om målet, slik tilfellet var med kontantstøtten. Debatten om egnede virkemidler har dermed for det meste foregått internt i sektoren, eller i dialog mellom forskningsmiljøene og finansieringskildene. Den når sjelden den bredere offentligheten. For å kommunisere politisk effektivt hva man vil gjøre på et felt (Innovasjon! Kompetanse! Det grønne skiftet!),  er det best om noen ønsker det motsatte.

Mangelen på politisk sprengkraft skyldes dessuten at vilkårene komparativt sett er relativt gode i Norge. Som alle andre liker forskere å klage, men helt håpløst er det jo foreløpig ikke. Staten er rik, og kan bruke ressurser på å produsere kunnskap og kompetanse som antas å kaste av seg på lengre sikt. Selv om det neppe er mange Nobelpris-kandidater som drømmer om å få komme til Norge, rekrutterer mange institutter i Norge svært dyktige internasjonale forskere. I flere europeiske land er betingelsene til dels drastisk forverret de siste tjue årene. I Norge har dette enn så lenge skjedd i langt mindre grad.

Men til tross for at forskning ikke tematiseres i særlig grad i valgkampen, kan det godt tenkes at saksfeltet er i ferd med å bli viktigere. Ikke nødvendigvis fordi velgerne blir mer opptatt av forskning i og for seg, men fordi sektoren gradvis er blitt tydeligere vevet inn i det som av og til kalles kulturkampen. Det har alltid eksistert en betydelig motstand mot eksperter og mot synspunkter som bryter med den kunnskapen enkelte mener de best tilegner seg ved den såkalte livets skole. Historisk har dette for eksempel vært tydelig i synet på kriminalpolitikken. I vår tid er forskning på kjønnsrelasjoner, klima, energi og innvandring gjenstand for lignende motstand. Vi ser det også når det gjelder spørsmål knyttet til kosthold og ernæring, som når USAs temmelig suspekte helseminister mener bruken av planteoljer i stedet for animalsk fett har ødelagt den amerikanske folkehelsa.

Skepsisen til forskning henger nok også sammen med at forskningsmiljøer er transnasjonale, de produserer i stor grad kunnskap som sprenger nasjonalstatens grenser, og forskerne selv beveger seg stadig oftere over de samme grensene.

På den ene siden kobles altså forskningsbasert kunnskap til elementer i kulturkampen som det nye høyre mobiliserer mot: «Globalisme», multikultur, klimahysteri og nedbryting av det som oppfattes som solide, tradisjonelle verdier. Selv nøkterne klimaforskere er blitt hatobjekter. På den andre siden blir mobiliseringen trolig styrket av at heller ikke en del av motstemmene er påfallende nyanserte. For å bruke det vanlige begrepet: Debatten polariseres, frontene blir hardere.

Derfor skal vi merke oss det når Peter Frølich kritiserer det han kaller tullestudier. Det er en måte å omtale forskning og høyere utdanning på som så langt stort sett har vært reservert for de mer radikale delene av Fremskrittspartiet. Jeg tror ikke Frølich egentlig mente det spesielt alvorlig. Men siden vi kan ta for gitt at slike utspill i valgkampen som regel er strategisk gjennomtenkt, og trolig også var innom en kommunikasjonsrådgiver eller to på vei til offentligheten, er det en indikasjon på at han har fornemmet at det var opportunt å røre i dette vannet. Dette er spesielt interessant fordi Høyre vanligvis har hatt bedre forståelse for sektorens autonomi enn de fleste andre partier.

Det er som nevnt liten grunn til å tro at denne saken, eller noen andre spørsmål knyttet til forskning og høyere utdanning som er blitt debattert i valgkampen, vil ha særlig innvirkning på det endelige resultatet. Men vi må regne med at forskningens legitimitet vil bli utfordret i stadig større grad, og det er ikke sikkert at forskningsspørsmål vil forbli så avpolitisert som de tradisjonelt har vært.

Det er heller ikke sikkert at forskningen kommer så godt ut av å bli mer politisert i en populistisk tid.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.