I Norge er det skatteyteren selv som fastsetter sitt skattegrunnlag. I det lyset fremstår fire sunnmøringers søksmål mot staten som paradoksalt.

I mai gikk fire bedriftseiere til sak mot staten med krav om erstatning fordi de mener at de har betalt for mye formuesskatt. Saksøkerne mener at formuesskatt som er betalt over flere år har konfiskatoriske virkninger, og at den dermed er i strid med eiendomsretten som er beskyttet i grunnloven § 105 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) Protokoll 1 artikkel 1.

Saken ble avvist av Sunnmøre tingrett i slutten av september.

Jeg skal ikke gå inn realiteten i saken, men si litt rundt det prosessuelle, mao. grunnlaget for selve avvisningen:

Skattesystemet i Norge er innrettet slik at det er hver enkelt skattyter som fastsetter grunnlaget for inntekts- og formuesskatt. Det er ikke sånn at man kan fastsette den til hva man vil. Man må følge skattelovens regler, og skattemyndighetene kan overprøve fastsettelsen dersom den er feil.

I skattesaker har skattyter adgang til reise søksmål mot «en avgjørelse skattemyndighetene har truffet».

I den aktuelle saken fremgår det at skattyterne for samtlige skatteår som søksmålet gjelder, har egenfastsatt grunnlaget for skatten. Skattemyndighetene har heller ikke funnet grunn til å endre fastsettelsene. Det foreligger mao. ingen avgjørelse av skattemyndighetene, og derfor heller ingen søksmålsrett!

Tingretten skriver i dommen at saksøkerne fremdeles mulighet til å få saken prøvd, men da må de først endre skattemeldingene og bestride formuesskatten. Da vil nok skattemyndigheten endre saksøkernes egenfastsetting, og det vil foreligge en avgjørelse fra skattemyndighete som det kan reises sak mot.

Ifølge dommen har saksøkeren fremhevet at «de ikke angriper gyldigheten at enkeltstående skattevedtak, og det anføres heller ikke at det foreligger feil i faktum eller i saksbehandlingen. Det presiseres også at saksøkerne ikke hevder at formuesskatten generelt er grunnlovsstridig. Det saksøkerne anfører er at det er den kumulerte effekten over tid av formuesskatten som påstås å ha hatt konfiskatoriske virkninger i strid med Grunnloven § 105 og EMK P1-1».

For meg virker det rart at effekten over tid kan være grunnlovsstridig, men ikke nødvendigvis enkeltstående skattefastsettelse. Mener man at man allerede har betalt for mye formuesskatt, må man vel nødvendigvis mene at ytterligere, enkeltstående skattefastsettelser må være grunnlovsstridige?

Saksøkernes advokat har uttalt at grunnlaget for avvisningen bare er en formalitet som forsinker saken. Han mener det fører til unødige forsinkelser og økte kostnader for dem som utfordrer staten, og beskriver det som en bevisst uthalingstaktikk.

Avvisningen har åpenbart noen formalistiske trekk ved seg, men etter mitt syn er det helt på sin plass:

For det første har saksøkerne i realiteten gått til sak mot en avgjørelse de selv har fattet. Det er i seg selv paradoksalt.

For det andre skriver tingretten at det er litt uklart hva det er med formuesskatten som saksøkerne mener er grunnlovs- og menneskerettighetsstridig.

Retten skriver: «Det fremkommer imidlertid ikke noe om saksøkerne mener at satsen er for høy, om måten grunnlaget formuesskatt fastsettes på er gal, om det er en forutsetning for lovlig å ilegge formuesskatt at skattyter har tilgjengelige midler til å betale for eller andre grunner.»

Det at Sunnmøre tingrett oppfatter det slik, bør være et ganske kraftig hint til saksøkerne om å klargjøre begrunnelsen.

Saken er nok ikke avsluttet med dette. Det blir spennende å følge fortsettelsen.

—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.