Den siste tiden har offentligheten blitt bedre kjent med Marit Lind, som er administrerende direktør i Helse Nord. Hun har så vidt jeg har sett en samlet årslønn på drøyt tre millioner kroner.
Nylig tilsatte Helse Nord direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt, Kim Hannisdal. Hans lønnsavtale var på drøyt 1,8 millioner, i tillegg til gunstige pendle- og ferieordninger. Han tok senere selv initiativ til å redusere lønna med rundt 100 000 kroner.
Totalt er det visstnok 644 direktører i det norske helsevesenet, fordelt på våre fire regionale helseforetak. 100 av disse har høyere lønn enn helseministeren. Men dette er et symptom på en tendens som gjelder hele offentlig sektor; det vi tidligere betraktet som trauste statsdrevne virksomheter. Direktørsjiktet eser ut. For noen år siden fant NRK ut at etter at NSB ble splittet i seks ulike jernbaneselskaper, hadde antall direktører økt fra 11 til 49. Alle disse tjente over en million. Og det så tidlig som i 2019. Lønna til disse har nok økt betydelig på seks år.
Slik kunne man gått gjennom det meste av offentlig sektor og offentlig eide virksomheter. I Oslo kommune er det visstnok for tiden 27 direktører bare i utdanningsetaten.
Den moralske forargelsen er like forutsigbar som at direktørsjiktet vokser. Vi bør for så vidt glede oss over at folk reagerer, for eksempel på at dette skjer parallelt med at sykehus, skoler og de fleste andre offentlige virksomheter må kutte tjenestene til beinet.
Det er to sammenvevde spørsmål som aktualiseres i disse diskusjonene. Det første gjelder hvordan de siste 20-30 årenes omfattende reformer i offentlig sektor har fått leder- og direktørsjiktet til å ese ut, slik tilfellet for eksempel har vært i gode gamle NSB. Det andre dreier seg om lønnsnivået i dette sjiktet. Det er det siste jeg skal ta utgangspunkt i her. Men for å forstå denne utviklingen, må vi også vurdere det første spørsmålet.
Lønn bør forstås relativt. Å si at noen har høy lønn, gir bare mening om vi sammenligner den med andre. Spørsmålet blir dermed hvem eller hva vi sammenligner med. I mange tilfeller brukes dette strategisk. De fleste lønnstakerorganisasjoner vil for eksempel lete etter argumenter som tilsier at akkurat deres grupper fortjener et lønnsløft, som det heter, og helst på bekostning av andre. Det gjør de ved å vise til en ellers sammenlignbar gruppe som tjener mer enn deres egne medlemmer. Offentlig ansatte vil peke på at deres grupper, særlig blant høyt utdannede, ligger langt bak tilsvarende grupper i privat sektor. Sykepleierne har gjerne vist til at de ligger et godt stykke bak ingeniørene, til tross for omtrent like lang utdanning. Sykepleiere sammenligner seg langt sjeldnere med lærere. Grunnen kan for eksempel være at disse yrkesgruppene har omtrent samme lønn.
Men det er også mulig å appellere til andre typer rettferdighetsbetraktninger. Hvor mye høyere lønn bør for eksempel en toppleder ha, i forhold til gjennomsnittet i en virksomhet? Det er relativt godt dokumentert at denne forskjellen over tid har vært økende. DNB-sjefen tjente nesten 17 millioner i 2024. At topplederne drar ifra, oppleves av mange som umusikalsk, spesielt i offentlig sektor, og i en situasjon hvor statlige og kommunale tjenesteleverandører sliter med å ivareta lovpålagte oppgaver. Sykepleiere, portører og hjelpepleiere må løpe fortere og fortere, uten at det i særlig grad gjenspeiles på lønnskontoen til andre enn topplederne.
Jeg tror mange er enige i at det er urettferdig at topplederen tjener minst fire-fem ganger mer enn gjennomsnittet blant de ansatte. Jeg deler den oppfatningen. Men en velfundert kritikk av denne utviklingen bør samtidig ta utgangspunkt i hvordan ledelses- og direktørsjiktet selv resonnerer rundt slike spørsmål.
Faktum er jo at kommunikasjons-, organisasjons-, HR- og andre direktører som regel ser ut til å være ettertraktede. Marit Lind måtte rett nok beklage påstanden om hvor vanskelig det er å finne tilstrekkelig kompetanse i regionen, men vi bør ikke se bort fra at Hannisdal sannsynligvis ville kunne få omtrent tilsvarende betingelser i andre organisasjoner. Sarkastiske tunger kan rett nok peke på at Helse Nord ikke akkurat har kommunisert spesielt godt de siste ukene, så man kan jo lure på hvor kompetente de er. Hvordan i all verden kan man legitimere millionlønn for så dårlig kommunikasjon?
Men fra Hannisdals eget perspektiv er ikke problemstillingen hvor mye f.eks. en ny kommunikasjonsdirektør bør tjene i forhold til helseministeren, eller i forhold til en gjennomsnittlig lege eller til dem som gjør rent på sykehuset. Det er ikke disse som er hans referansegruppe. Hannisdal er hverken minister eller lege, og vil neppe bli noen av delene i fremtiden heller. Spørsmålet er hvor mye kommunikasjonsdirektører tjener i lignende virksomheter, enten det er i offentlig eller privat sektor.
Selv om det er fullt ut legitimt å bli moralsk forarget over lønnsnivået i disse toppsjiktene samlet sett, er det viktig å ha dette i bakhodet. Det samme gjelder jo de fleste av oss andre også. Som professor er jeg interessert i om lønna mi er sånn noenlunde den samme som for andre høyst gjennomsnittlige professorer rundt om i Norge. Det bryr meg mindre hva jeg kunne tjent som kommunikasjonsrådgiver i First House, eller om jeg satt i kassa på samvirkelaget.
Siden lønn er relativ, blir rettferdighet et tøyelig begrep. Det kan med god grunn betraktes som urettferdig at kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord tjener mer enn helseministeren, men det er heller ikke illegitimt å betrakte det som urettferdig dersom han eller hun tjener mye mindre enn andre kommunikasjonsdirektører i tilsvarende stillinger. Skal man nå dem som påstås å være de beste til toppstillingene, må man normalt betale for det.
Det som har skjedd i offentlig sektor, er ikke nødvendigvis at topplederne er blitt mer «grådige». Det vil være å individualisere en endringsprosess som må forstås på systemnivå. I stedet er det grunn til å peke på at topplederne i offentlige virksomheter har et lønnsnivå som i økende grad ligner på det de kunne oppnådd i privat næringsliv. Det har skjedd parallelt med at disse virksomhetene i økende grad driftes etter prinsipper som etterligner privat sektor. Helseforetak, sykehus, universiteter, skoler, ja til dels til og med politiet, har gradvis importert styrings- og ledelsesprinsipper hentet fra privat næringsliv.
En viktig og naturlig konsekvens av dette er at aktører med bakgrunn fra næringslivet har fått et nytt arbeidsmarked i offentlig sektor. Hannisdal jobbet for eksempel i diverse lederstillinger i legemiddelindustrien i mange år. Når helseforetakene er blitt – ja, nettopp – foretak, har det åpnet et rom for en rekke funksjoner som spilte liten eller ingen rolle slik helsesektoren tradisjonelt var organisert. Ikke så få av disse nye posisjonene er knyttet nettopp til kommunikasjon og omdømmehåndtering. Når virksomhetene finner ut at de skal rekruttere folk til å fylle alle disse direktørstillingene, som altså i tillegg blir stadig flere, kommer det inn folk som er vant til et helt annet lønnsnivå enn offentlig sektor tradisjonelt har kunne tilby.
Offentlig sektor bør naturligvis ikke være lønnsledende på dette feltet heller. Men ved å importere tankemodellene fra privat næringsliv, har vi samtidig sluppet til et sjikt som har et alternativt arbeidsmarked som tilbyr ganske skamløse lønnsbetingelser. At lønnspolitikken har smittet over på offentlig sektor er beklagelig, men ikke desto mindre forståelig.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.