I tilknytning til moderne samfunn som vårt, preget av teknologisk utvikling, effektivisering og økt tempo, har den tyske sosiologen Hartmut Rosa utviklet en samfunnsteori som setter ord på en voksende erfaring og følelse av fremmedgjøring.

Rosa mener at det sentrale kjennetegnet på moderniteten er dynamisk stabilisering. Det vil si at det moderne samfunnet opprettholder seg selv, og at dette skjer først og fremst gjennom (stadig raskere) forandring.

I dette essayet forsøker jeg å utforske Rosas tenkning med utgangspunkt i akselerasjonens kritiske sider, og deretter ta opp resonans som et mulig svar. Til slutt vil jeg reflektere over hva dette kan bety for noen kollegiale og organisatoriske/ledelsesmessige forhold ved en institusjon som en høgskole.

Det første av Rosas nøkkelbegreper er akselerasjon. Han hevder at akselerasjonen – både teknologisk, sosialt og når det gjelder selve livstempoet for hver enkelt (som er akselerasjonens tre hovedformer) – har blitt en grunnstruktur i det moderne livet. Dette gir seg uttrykk blant annet i stadig raskere teknologisk utvikling, høyere tempo i sosiale endringer og skifter (flere samliv og brudd, endringer i familiestrukturer, endringer i yrker m.m.). Videre stadig hurtigere livsrytme, med flere gjøremål og raskere tempo når det gjelder arbeid, måltider, fritidsaktiviteter osv. Denne akselerasjonen fører ikke nødvendigvis til mer frihet eller mening i livet, men heller til en opplevelse av at verden glipper unna, at relasjoner blir korte, overfladiske og fremmede, og at vi mister kontakt med mye av det som virkelig betyr noe.

Mot dette stiller Rosa begrepet resonans som svar. Resonans representerer – i motsetning til akselerasjonens fremmedgjøring – en form for relasjonell kontakt, gjenlyd eller samklang, der menneskene og verden “svarer” oss. Mellom to eller flere parter oppstår vibrasjoner, der noe sendes ut, og noe kommer tilbake. Partene blir beveget. Resonans er ikke bare emosjonell respons, men en dypere form for gjensidig svar, involvering og transformasjon. Dermed kan resonans også handle om f.eks. musikk, annen kultur – eller selve naturen.

Akselerasjonens paradoks

Rosa bygger videre på den kritiske teoritradisjonen fra Frankfurterskolen, og da særlig Axel Honneth og hans tenkning om anerkjennelse (Honneth, 2008). Men han identifiserer seg også med tidligere representanter for denne skolen, som Habermas, Adorno, From og Marcuse. Honneth var for øvrig også veileder for Rosas i hans doktorgradsarbeid. Honneth på sin side fokuserer på hvordan anerkjennelse, både sosialt, rettighetsmessig og for kjærlighetens område, er grunnleggende for all identitetsdannelse og selvrespekt.

Rosa mener også at anerkjennelse er viktig, men at anerkjennelse ikke er nok. Han retter blikket mye mer mot tidsdimensjonen og hvordan det han altså kaller akselerasjon påvirker og begrenser vår evne til å erfare verden som meningsfull og resonant. Og her peker Rosa på fremmedgjøringen – både fra nære sosiale forhold, fra naturen og fra andre vesentlige livsområder – som vesentlig. Vi går altså åpent og positivt inn i akselerasjonens ulike sider – samtidig som vi opplever dens fremmedgjørende begrensinger.

I boka Akselerasjon og resonans – artikler om livet i senmoderniteten (Rosa, 2024), presenteres hans nøkkelbegreper i en tilgjengelig form for norske lesere. Her beskrives hvordan akselerasjon fører til tapt resonans og fremmedgjøring – både i forhold til oss selv, til hverandre og til verden i bredere forstand. Rosa argumenterer for at vi må ta livets ukontrollerbare sider på alvor, og at lengselen etter relasjonell kontakt, å bli berørt og forvandlet, er et sosiologisk og eksistensielt faktum.

I moderne institusjoner som høgskoler og universiteter, merkes akselerasjonen blant annet gjennom strammere tidsrammer, krav om «produksjon» av flere studiepoeng, høyere kompetanse, mer forskning – på høyere nivå, bedre gjennomstrømming, økt administrativt press og en fragmentering av faglige og sosiale fellesskap. Det som skulle være felles arenaer for utvikling, fri forskning, sammenheng, dannelse og kritisk refleksjon, kan i verste fall bli arenaer for fremmedgjøring og ytterligere akselerasjon.

Resonans som svar

Rosas svar på akselerasjonens fremmedgjøring er begrepet resonans. I boka Resonanz utvikler han en teori om hvordan mennesker – nettopp som svar på akselerasjonen – kan erfare verden som levende og meningsfull gjennom relasjoner preget av gjensidighet, affektiv tilknytning og transformasjon. Dette kaller han nettopp for Resonans (Rosa, 2024). Rosa henter inspirasjon fra akustikkens og fysikkens definisjon av resonans, men gir begrepet et eget meningsinnhold – knyttet nettopp til kravet om å kunne leve et godt liv.

Resonans vil si et forhold til verden, altså andre mennesker, musikk, naturen osv., som kan preges av samklang, gjenklang, åpenhet, vibrasjoner og mening. Menneskene er utstyrt med en evne til slik resonans. Resonans er dermed et antropologisk begrep. Det er en type relasjon som går ut over Honneths begrep om gjensidig anerkjennelse.

Resonante forhold – altså forhold til verden – kjennetegnes av:

• Gjensidig respons: Partene lytter og svarer hverandre med tilstedeværelse, oppmerksomhet, interesse og involvering
• Affeksjon og emosjon: Man blir berørt og beveget – av noe eller noen som påkaller et svar
• Transformasjon: Relasjonen har kraft til å endre oss; det kan altså skje en forandring (eller forvandling) – både hos subjektet og den/det andre
• Ikke-kontrollerbarhet: Resonans kan ikke planlegges eller tvinges frem, den er altså uforutsigbar

Resonans er altså noe der ute som påkaller eller muliggjør et svar. Det kan være et menneske, en hund, et bilde, en solnedgang – eller musikk. Individet kan svare på påkallelsen eller invitasjonen. Mennesket svarer ved å bli eller være mottakelig, ved å strekke seg ut mot påkallelsen. Dette kan skje på mange måter – kroppslig/sansemessig, følelsesmessig, ved å være oppmerksom – eller ved å svare på andre måter.

Hvis man ikke åpner seg, oppstår ikke resonans. Resonans er ikke det samme som friksjonsfrihet, ekko eller harmoni. Resonans kan oppstå hvis noe er annerledes – hvis partene taler med sin egen stemme.

Resonans ved en høgskole?

I akademiske sammenhenger kan resonans oppstå f.eks. i undervisning, veiledning, utviklingsarbeid, forskning, kollegiale samtaler og faglige diskusjoner. Og i vanlig, uformelt/uplanlagt samvær. Vi har alle erfart det.

Men det krever tid, trygghet, oppmerksomhet og vilje til å være til stede her i «det levende øyeblikket» – kvaliteter som ofte står i kontrast til det akselererte og akselererende tempoet i dagens utdanningssystem.

Her er bare noen enkle momenter som er relevante for noen typer arenaer/relasjoner:

1. Kollegiale relasjoner

Ved å fremme åpenhet, gjensidighet, respekt, tillit og faglig dialog kan det skapes mer og flere resonante forhold, og flere anledninger og åpninger for resonans. Refleksjonsgrupper, uformelle åpne fora og faglige fora kan være eller bli viktige arenaer eller områder for resonans. Her kan Honneths begrep om gjensidig anerkjennelse – med alt som ligger her – være et nyttig supplement til Rosas tenkning om resonans (Honneth, 2008).

2. Forhold mellom avdelinger/deler i virksomheten

Høgskoler og universiteter består av ulike fagmiljøer, programmer, institutter og avdelinger/fakulteter. Ofte kan det oppstå for tette skott, grenser eller siloer i virksomheten, der kommunikasjonen over grensene blir fraværende, fragmentert, instrumentell eller uten gjensidig kjennskap, respekt og tillit.

Dette kan det være flere grunner til, og NPM har bidratt til å forsterke slike trekk. Rosas tenkning inviterer til relasjonell innstilling og praksis: Hvordan kan vi skape anerkjennelse og resonans på tvers? Hvordan kan vi utvikle felles aktiviteter, prosjekter og felles forståelse?

3. Ledelse og fag – og gjensidig anerkjennelse

Ledelse i akademia har ofte vært preget av spenningen mellom styring/ledelse og fag. Rosa utfordrer oss til å tenke ledelse som relasjon – ikke bare som styring. Ledelse er da å forstå som relasjoner, og handler om evner til å ta opp og prøve å få fram resonante forhold og relasjoner overalt i virksomheten.

Det vil være ledelse forstått som relasjoner med gjensidig respekt, tillit og anerkjennelse, men også mer: En resonant leder er en som er oppmerksomt til stede, lytter, gir rom og lar seg berøre. Dette krever mot og evner til nettopp dette, men kan gi stor gevinst i form av gjensidig engasjement og tillit.

4. Fagansatte og ledere som slutter

En aktuell utfordring er hvordan institusjonen møter ansatte som nærmer seg pensjonering, har gått av med pensjon eller slutter av andre grunner. Særlig den som skal slutte står i fare for å miste (noen) vesentlige relasjoner og arenaer for resonans, mening og kontakt.

Men det gjør også institusjonen? Rosa minner oss kontinuerlig om at resonans er livsviktig, på alle slags ulike steder i livet. Hva kan den enkelte være interessert i? Hvordan kan en virksomhet som en høgskole skape rom og mulighet gode avskjeder og brudd, eller for videre kontakt, bidrag, anerkjennelse – og resonans?

Avslutning

Hartmut Rosas teori om akselerasjon, fremmedgjøring og resonans gir en kraftfull teoretisk ramme for å forstå både utfordringer og muligheter i akademiske institusjoner. Det er mulig å la denne tenkningen inspirere til en mer relasjonell og meningsfull praksis – der mennesker møtes, berøres og forandres.

I en tid der tempoet truer med å ta overhånd, kan resonans være en form for motstand – og en vei mot en noe mer menneskelig praksis. Det er et ansvar som hviler på oss alle.

Litteratur:

Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Pax.

Rosa, H. (2024). Akselerasjon og resonans : artikler om livet i senmoderniteten (1. utgave. ed., Vol. 86). Cappelen Damm akademisk.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.