Det bør vel markeres, også i denne spalten, at Norge har kvalifisert seg til et herremesterskap i fotball for første gang på 26 år, og til sitt første VM på 28 år.

Bragden, om vi kan kalle den for det, ser ut til å ha avfødt en form for kollektiv eufori som det er lett å forstå, men som samtidig også overrasker, ikke minst om man ser Norge utenfra. De fleste i verden ser jo Norge nettopp utenfra, i den begrensede grad de ser på Norge i det hele tatt.

Ikke bare viste folk både i sosiale og mer tradisjonelle medier en form for begeistring som ikke står mye tilbake den gang landslaget lyktes i 1990-årene. Begeistringen oppsto også i etterkant av en kamp som hadde liten eller ingen betydning for det som var poenget, nemlig å kvalifisere seg.

Jeg ser her selvsagt bort fra den ytterst marginale teori som tilsa at Italia kunne gå forbi Norge om de vant med ni mål. Det var selvsagt aldri aktuelt at det på noen måte kunne skje. Saken er dermed at om Italia hadde vunnet kampen i Milano 3–0, ville det samlede resultatet vært akkurat den samme: Norge skal til VM, Italia må ut i play-off. Det ville ikke vært noe å hverken gråte eller irritere seg over. Ville nordmenn i så fall feiret på samme måte? Ville landslaget latt seg hylle i Oslo? Jeg tviler på det, skjønt jeg er usikker på hva planen i så fall var. Det var tydeligvis noe med å vinne på bortebane over Italia, til og med ganske overlegent, som gjorde dette ekstra stort.

I 1993, første gang i moderne tid Norge kvalifiserte seg til et VM, ble det hele avgjort med en ytterst solid 3–0-seier i Poznan i Polen. Tusenvis av nordmenn var der, akkurat som i Milano på søndag. Stor stemning både der og i Norge, naturligvis. Dessuten altså med større grunn, siden en mislykket kamp ville satt hele VM-prosjektet i fare.

Men det var ikke vår siste kvalifiseringskamp i 1993. Norge hadde avgitt så få poeng i forhold til England og Nederland at vi var sikret uansett resultat i den siste kampen, som gikk på bortebane mot Tyrkia. Norge tapte den kampen 1-2, uten at det var mange som tok seg nær av det. Det er sikkert ikke så mange som husker det heller, selv ikke i min generasjon. Jobben var gjort før landslaget reiste nedover. Kanskje ville flere ha møtt opp på Fornebu (som den gang fortsatt var hovedflyplass) dersom vi hadde vunnet i Tyrkia, men kampen ble aldri på noe tidspunkt betraktet som viktig. Etter Polen-kampen hadde folk også feiret ferdig. Nå var det å se fram til trekningen og senere til selve VM, som interessant nok også skulle foregå i den fotballmessige bakevjen USA.

Deretter har feiringen fulgt et kjent mønster. Enkelte svensker finner det smått latterlig at bare det å kvalifisere seg utløser jubelscener som ikke står tilbake for dem som ble det svenske laget til del da de tok bronse i VM i 1994. Man kan forstå den svenske reaksjonen. Rent bortsett fra at det naturligvis først og fremst må forstås som vennskapelig erting, slik nordmenn og svensker alltid har drevet med i idrett, er det fra et mer blasert svensk perspektiv også pinlig. Ved å feire dette gjør nordmenn gjør seg selv små. Så utarmet er vi på suksess, at bare det å bli ett av 16 europeiske land som får lov til å delta i VM, gjør at vi går av hengslene. Underteksten er at sånt nærmest er dagligdags i Sverige (og Danmark).

Fra et norsk perspektiv ser det jo litt annerledes ut. Ikke bare kvalifiserte vi oss til VM, men vi slo også Italia i to strake kamper, med total målforskjell 7–1 i de innbyrdes oppgjørene (her vil svensken ile til med å fortelle at i kvalifiseringen til EM i 1984, vant Sverige sammenlagt 5–0 over Italia over to kamper, og det var et italiensk lag som året før var blitt verdensmestre).

Gruppeseieren var uansett suveren; helt overlegen. Skulle ikke nordmenn ha lov til å feire at de omsider ikke bare har spillere i verdensklasse, men også har fått satt sammen et lag som fungerer, slik at de oppnår resultater i samsvar med spillermaterialet?

Norsk herrefotball kan være på vei inn i en ny – relativt sett – gullalder. Det høres kanskje rart ut å si at 90-årene var en gullalder, siden det stoppet med åttendelsfinale for landslaget og med kvartfinale i Champions League for Rosenborg. Svensker lar seg ikke uten videre imponere av sånt. Men i norsk sammenheng var det jo oppsiktsvekkende. Det var resultater vi bare ti år tidligere aldri ville drømt om.

Her er vi dessuten ved en viktig forskjell mellom norsk fotball da og i 90-årene. Selv om vi ikke skal underkjenne betydningen av en dyktig sjef som Ståle Solbakken utvilsomt er, er det samtidig ingen tvil om at han på en helt annen måte enn Drillo (og Nils Arne Eggen) kan plukke spillere fra øverste hylle. Vi har plutselig spillere som enhver landslagssjef (ikke minst den italienske, vil jeg tro) kunne ønske seg. Haaland, Nusa, Bobb. Og Martin Ødegaard har ikke en gang spilt de siste kampene.

Hvordan sto det til i 90-årene? Laget som dro til VM i USA i 1994 hadde to spillere som var i nærheten av verdensklasse: Rune Bratseth og Erik Thorstvedt. Ellers var det en rekke spillere fra den engelske ligaen. Felles for de fleste av dem var at de spilte for klubber som slet i bunnen. Et annet fellestrekk var at mange av dem var ganske unge, dette var for en stor del den (i Norge) berømte 1969-generasjonen. Gjennomsnittsalderen var litt for lav til virkelig å lykkes i en VM-turnering. Når de var så gode som de faktisk var, selv om de ikke fikk det helt ut i selve mesterskapet, skyldtes det naturligvis Egil «Drillo» Olsens evne til å sette sammen en enhet med komplementære ferdigheter, som kompenserte for manglende individuelle ferdigheter.

Samme sak var det med Rosenborg. En samspilt maskin støpt i Nils Arne Eggens form. Ingen spillere i absolutt europeisk toppklasse, men akkurat som med landslaget: Mange av spillerne så plutselig ut til å være nettopp det, når de fikk utfolde seg innenfor et godt regissert kollektivt system. Legg merke til hvor mange av spillerne på Rosenborgs lag i 90-årene som hadde nokså begrenset suksess da de prøvde seg i utlandet. Det gjaldt ikke alle, men mange. I parentes bemerket er det interessant å se hvordan noe lignende ser ut til å gjelde Bodø/Glimt, som også har gjort en furore i Europa som ikke står så langt tilbake som Rosenborgs: Flere av spillerne har vel – forsiktig sagt – bare lyktes sånn passe når de har skrevet kontrakt med større klubber.

I VM i 1998 hadde Norge flere spillere på høyt nivå enn i 1994, særlig offensivt. Bratseth og Thorstvedt var borte og forsvaret var ikke like potte tett som før. Det skyldtes nok imidlertid også at internasjonal fotball utviklet seg ganske mye i disse årene. Det ble vanskeligere å demme opp i kraft av organisering alene, når motstanderne hadde ferdigheter som for eksempel Zidane og (den brasilianske) Ronaldo. I 1998 var dessuten stammen i laget fire år eldre, og mange hadde etablert seg i større klubber enn fire år tidligere. På topp ga nok Flo og Solskjær motstanderne litt flere utfordringer enn Sørloth og Fjørtoft hadde gjort.

Sammenlignet med situasjonen i dag, var det likevel en annen verden. Norge har, akkurat som i golf, sjakk, tennis og flere andre idretter, med ett verdensstjerner. Det burde og ville vært en svært stor skuffelse om vi ikke var minst på nivå med et italiensk landslag som er milevis unna den standarden de er kjent for. Etter at Italia vant VM i 2006, har de knapt fått fram en eneste spiller som er i nærheten av nivået til Ødegaard og Haaland.

Vi skal altså ikke ta helt av. Det gjenstår å se hva dette laget kan få til mot sterkere motstand. Det bør ikke hindre nordmenn i å feire begivenheten, men på den annen side bør vi også skjønne hvorfor andre kanskje ser litt rart på oss.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.