Forbrukernes rett til å betale kontant fikk ny språkdrakt i finansavtaleloven § 2-1(3) i fjor.  Formålet med lovendringen var å styrke retten til kontantbetaling og rydde opp i tolkningstvil rundt den tidligere bestemmelsen.

Av KARI LARNA HEGDAL

Det var ikke tema å fjerne retten til kontantbetaling. Utformingen av dagens lovbestemmelse er et resultat av en bred interessevurdering. Det var også et stort engasjement fra privatpersoner i høringsrunden.

Fra et metodeperspektiv er det alltid interessant å se en rettskilde i seg selv, rettstekniske hensyn, begrunne en lovendring. I tillegg gjør Justis- og beredskapsdepartementet en lovteknisk genistrek ved formuleringen av lovforslaget.

Departementet går i forbrukerens sko ved utformingen av forslaget: Hvor er forbrukeren når han har størst forventning til å kunne betale kontant?

Den nye bestemmelsen er også formulert som en rettighetsbestemmelse for forbrukeren. Dersom bestemmelsens vilkår er oppfylt, så er retten til kontantbetaling en ufravikelig rettighet for forbrukeren, jf. finansavtaleloven § 1-9.

Med virkning fra 1. oktober 2024 lyder finansavtaleloven § 2-1 tredje ledd:

«I salgslokale der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester til forbrukere, skal forbrukeren tilbys å betale med tvungne betalingsmidler hvis det kan betales for varen eller tjenesten med andre betalingsløsninger i eller i umiddelbar tilknytning til salgslokalet. Har den næringsdrivende tilgjengelig veksel, skal det i disse tilfellene også tilbys å veksle i forbindelse med betalingen, men ikke hvis det er et klart misforhold mellom seddelen som tilbys som betaling, og beløpet som skal betales. Første og annet punktum gjelder ikke salg av varer fra automater, salg i ubetjente salgslokaler og salg i lokaler som bare en begrenset krets av personer har adgang til. Første og annet punktum gjelder heller ikke når beløpet som skal betales, er høyere enn 20 000 kroner.»

Norges Banks sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge, jf. sentralbankloven § 3-5. Finansavtaleloven finner du her.  Justis-og beredskapsdepartementets proposisjon til Stortinget, Prop. L nr 55 (2023-2024), finner du her. Innstillingen fra Stortingets Justiskomite, Innst. 323 L (2023-2024), finner du her.

Merk også at finansavtaleloven ikke gir en uttømmende regulering av problemstillingen. Det er ikke alt som er hensiktsmessig å regulere innenfor finansavtalelovens rammer, for eksempel persontransporttjenester.

Hovedregelen for forbrukerens rett til kontantbetaling følger av en naturlig språklig forståelse av finansavtaleloven § 2-1(3) første punktum:

«I salgslokale der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester til forbrukere, skal forbrukeren tilbys å betale med tvungne betalingsmidler hvis det kan betales for varen eller tjenesten med andre betalingsløsninger i eller i umiddelbar tilknytning til salgslokalet.»

Les setningen to-tre ganger selv og gjør deg opp en mening av hvordan dette skal forstås. Det er det som er en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen.

Departementet gjør et smart grep ved utformingen av bestemmelsen ved å ta utgangspunkt i et fysisk møte mellom forbruker og næringsdrivende i selgerens lokaler. Det er her departementet mener forbrukerens forventning om å kunne betale kontant er størst.

Ved nettsalg har forbrukeren ikke samme forventning om å kunne betale kontant, så her er regelen motsatt, jf proposisjonen s 32.

Departementet oppsummerer forslaget slik i pkt 3.5.2:

«Kort oppsummert innebærer forslaget at en forbruker vil ha rett til å betale med kontanter når han eller hun oppsøker et lokale der en næringsdrivende selger varer eller tjenester, og selgeren tar imot betaling for varen eller tjenesten i dette lokalet. Tradisjonell varehandel i butikk vil etter dette omfattes av forslaget. Videre omfattes tjenester som selges i lokaler som forbrukeren oppsøker, for eksempel kinoer, restauranter, hoteller, treningssentre og lokaler for velværetjenester, forutsatt at det i lokalet på en eller annen måte også kan betales for tjenesten.»

Forarbeidene er en selvstendig rettskilde som hjelper oss å tolke bestemmelsen ved tolkningstvil. Detaljgraden er stor. I proposisjonen punkt 3.5.2 klargjøres for eksempel at julemesser ikke tilfredsstiller kriteriet «fast basis», men departementet mener at «[s]alg i et sirkustelt som flyttes fra sted til sted, vil for eksempel kunne være omfattet», jf. proposisjonen s. 47.

Den næringsdrivende har ikke vekslingsplikt etter finansavtaleloven § 2-1(3) 2 pkt.  Dersom veksel er tilgjengelig skal det tilbys hvis det ikke er et klart misforhold mellom seddelen som tilbys som betaling og beløpet som skal betales. Også på dette punkt er proposisjonen s. 47 meget detaljert. Først uttales at hva som utgjør et klart mislighold, må vurderes konkret.

Men så gir departementet følgende retningslinje:

«Selgeren må for eksempel åpenbart kunne nekte å veksle dersom forbrukeren ønsker å betale et beløp på 25 kroner med en 500-kroneseddel, mens det normalt vil måtte veksles ved betaling med en 100-kroneseddel, forutsatt at selgeren har veksel tilgjengelig. Videre må selgeren kunne ta hensyn til hvor mye veksel som er tilgjengelig, slik at ikke alle vekslepengene brukes opp på én kunde som betaler med et langt høyere beløp enn det beløpet betalingen skal dekke».

Det er bare å pakke ned 1000-lappen ved småkjøp, med andre ord.

Bestemmelsen inneholder unntak for salg av varer fra automater, salg i ubetjente salgslokaler og salg i lokaler som bare en begrenset krets av personer har adgang til.

Retten til kontantbetaling gjelder heller ikke for betaling av høyere beløp enn 20 000 kroner.

—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.