Taushetsplikt er et av de mest grunnleggende prinsippene i helseretten, men i praksis er tausheten ofte skjørere enn lovgiver kunne ønsket.
Av MARIANNE GLÆRUM, høgskolelektor
Helsepersonelloven § 21 fastslår at helsepersonell skal hindre at uvedkommende får kjennskap til opplysninger om pasienters sykdomsforhold eller andre personlige forhold.
Pasient- og brukerrettighetsloven §3-6 bygger videre på dette og gir pasienter en rett til respekt for privatliv og integritet. Taushetsplikt gjelde også på mange andre områder innen forvaltningen, og er hjemlet i forvaltningsloven §§13 flg.
Hensyn bak taushetsplikt, er tillit og personvern – noe som er selve bærebjelken for at vi skal kunne åpne oss og fortelle små og store «hemmeligheter» om oss selv, uten frykt for spredning av sensitiv informasjon.
I teorien er taushetsvernet sterkt, nesten uangripelig. Men i praksis er tausheten ofte skjørere enn lovgiver kunne ønsket.
Ta apoteket – et av de mest banale, men samtidig mest avslørende eksemplene på hvordan taushetsplikten kolliderer med hverdagslogistikk.
Du står i kø. Bak deg står et titalls andre, så tett at alle hører alt. Det plinger i kønummer, det er endelig din tur, du går frem, og resepten leses opp med spørsmål fra apotekansatt i full volum, i et rom som akustisk fungerer som et ekkokammer. Og da spiller det liten rolle om du henter:
— slankesprøyten som halve Norge har en mening om
— avføringsmiddelet som ingen egentlig ønsker å diskutere
— eller Viagra (som for øvrig er overpriset) som nærmest inviterer til fnising og blikkontakt blant de ventende
Alle ser pakken der den ligger til spott og spe. Alle hører hva som sies. Spesielt ille er dette i små samfunn, der vi risikerer vi at naboen eller andre bekjente befinner seg i samme lokale. Alle trekker sine egne konklusjoner – riktige eller feilaktige.
Helsepersonelloven pålegger farmasøyten taushet, men rommet – køordningen, og mangel på diskresjonssoner – bryter i praksis med pasientens rett etter pasient- og brukerrettighetsloven til at helseopplysninger ikke skal «spres». Det skjer ikke fordi noen vil deg vondt, men fordi strukturen rundt helsetjenesten gjør det nesten umulig å skjerme opplysningene dine.
Samme problem gjenfinnes på sykehusene. I firesengsrommet blir legevisitten en ufrivillig offentlig forestilling der alt som egentlig skulle vært beskyttet av helsepersonellovens taushetsplikt formidles i fullt lyttevolum. Du får informasjon om andre pasienters diagnoser, og de får informasjon om dine.
Og blir du lagt på gangen – en stadig vanligere realitet – blir du en vandrende (eller liggende) datapost, synlig for alle forbipasserende. Skjermen som plasseres foran deg signaliserer diskresjon, men skjuler verken identitet, tilstand eller situasjon. Taushetsplikten står sterkt i loven, men fordamper i praksis.
Helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven gir i utgangspunktet pasienten et ekstremt sterkt vern mot uønsket spredning av helseopplysninger. Men disse lovene forutsetter også at tjenestene organiseres slik at taushetsplikten faktisk kan etterleves.
Når apotekets køsystem, sykehusets arkitektur og helsetjenestens logistikk gjør det umulig å skjerme informasjonen din, er det ikke loven som svikter – det er systemet rundt den.
Taushetsplikt er mer enn et juridisk krav; det er et løfte om respekt, integritet og verdighet. Men et løfte må kunne holdes i praksis. Og det krever mer enn teoretisk vern. Det krever rom, rutiner og strukturer som faktisk beskytter pasienten – også når køen er lang og gangen er full.
—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.