I dag ble Studiebarometeret for 2025 offentliggjort. Og på NRKs Nyhetsmorgen ble UH-statsråd Sigrun Aasland (Ap) konfrontert med at studenter jobber mer enn før. Vi snakker om lønnet arbeid.

Vi kan også lese i Khronos dekning av Studiebarometeret, at studentene på våre lokale institusjoner — Høgskolene i Molde og Volda — scorer lavt på daglig oppmøte på campusene. I Volda møter 25,3 prosent av studentene fem dager i uka. For HiMoldes del er tilsvarende tall 23,0 prosent. Dette er noen av de laveste tallene for UH-institusjonene her til lands.

Høgskolen i Molde har vært, og er fortsatt, under oppussing. Det kan kanskje forklare det lave tallet her. At HiMolde også lenge har hatt gode digitale tilbud, kan også virke inn. At studenter arbeider ved siden av studiene, kan også  slå ut negativt for oppmøtet, noe statsråd Aasland pekte på i NRK i dag.

I min studietid på gamle NTH for snart 50 år siden, var ikke dette et problem. Så vidt jeg kan huske[1] var det knapt nok noen som jobbet ved siden av studiene. Vi levde spartansk på studielån og jobbet hardt i ferien, og det gikk — om ikke greit — så i alle fall noenlunde rundt økonomisk. Så vidt jeg kan erindre, var heller ikke ekstrajobb ved siden av studiene egentlig en mulighet. Til det var kravene for sterke fra studiestedets side.

Den tidas studier var rett og slett en heltidsbeskjeftigelse.

Jeg hørte i morges UH-statsrådene si at flere studenter må tilbringe tid på campus — både for sosialt og faglig utbytte, og samtidig slo hun fast at dagens studielån og stipend minst er på nivå med gamle dagers studiestøtte.

Noe har imidlertid skjedd i denne tidsperioden. Riktignok var jeg og mine medstudenter ofte de første i familien som fikk sjansen til å studere, noe som muligens kunne gjort oss mer dedikerte enn dagens mer heldige generasjon.

Jeg tror likevel at årsaken til dette skiftet i studentadferd er noe helt annet:

Svaret mitt er at finansieringssystemet i UH-sektoren, som er basert på studiepoengproduksjon. Dette kom som et ledd i Kvalitetsreformen. Reformen ble innført av Bondevik II-regjeringen og ble gjeldende for studieåret 2003/2004.

Systemet var revolusjonerende og hadde som et hovedpoeng at finansieringen av høgskoler og universiteter skulle kobles til produksjon. I dette tilfellet produksjon av studiepoeng[2]. Her snakker vi om avlagte studiepoeng, så litt enkelt sagt kan vi si at inntektene til universiteter ble gjort avhengige av hvor mange studenter som bestod eksamen. Systemet har blitt endret noe siden 2003/2004, eksempelvis inngår også avlagte grader i dagens finansieringssystem.

Problemet med systemet bør være åpenbart. Ettersom vi —høgskoler og universiteter — i de aller flest tilfellene gir eksamen helt uten innblanding utenfra, gir det oss muligheten til å styre hvor mye vi tjener. Gir vi enkle eksamener, eller er snille når vi sensurer, står de fleste av studentene. Da tjener vi mer penger.

Dette er dessverre et eksempel på et incentivsystem som ikke virker. Målsetningen til universiteter bør være å lære studentene mest mulig — ikke at flest mulig studenter skal få eksamenspapirer. Dette er to veldig forskjellige målsetninger. En bør lett kunne innse — satt på spissen — at incentivystemet vi har gir motsatt resultat av det som bør være målet med å gi høyere utdanning.

I stedet for å lære studentene mest mulig, tvinger finansieringssystemet oss til stadig å senke kravene til studentenes læring.

Koronapandemien gjorde situasjonen verre. Da opphørte normal undervisning og studentene ble kun eksponert for videoforelesninger. I tillegg førte pandemien til mer bruk av hjemmeeksamen, noe som åpenbart er svært problematisk med hensyn til kunnskapskontroll.

Jeg tror studentene oppdaget noe viktig i denne perioden. Det gikk faktisk greit å avlegge eksamen uten å delta på campus i forelesninger, seminarer og studentsosialt liv. Det gikk faktisk fint an å jobbe ved siden av studiene.

Kombinasjonen av pandemierfarne studenter og et pervertert incentivsystem har skapt situasjonen vi observerer i dag — tomme forelesningssaler og tomme campus.

Da hjelper det lite å prøve å kjøpe studentene tilbake med pizzatriks og pølse i brød. Det som kan hjelpe, er å fjerne studiepoengsfinansieringen. Da har vi ikke incentiver til å gi ufortjente ståkarakterer. Og ettersom vårt virkelig mål er å bringe kunnskap til studentene — vanskelig tilgjengelig kunnskap — vil vi gå tilbake til en hverdag med høyere strykprosenter. Det vil tvinge studentene tilbake til en gammeldags studievirkelighet. De må delta for å kunne bestå.

Noen vil kanskje innvende at en retur til et produksjonsuavhengig finansieringsstystem vil kunne føre til merarbeid for departementet knyttet til grunnfinansieringen av UH-institusjonene. Det er selvsagt ikke umulig. Men dagens finansiering har allerede en fast komponent, som alltid vært en del av et forhandlingsspill mellom departementet og lærestedene.

Spørsmålet er: Har vi råd til å kaste kommende generasjoners kunnskap på båten for å spare noen kroner på mer effektiv departemental drift?

[1] Jeg begynner etter hvert å bli ganske så tilårskommen, så min husk bør kanskje tas med en klype salt.

[2] Systemet hadde originalt også en forskningskomponent der også forskning skulle bidra i finansieringen. Denne biten er fjernet i dag, og utgjorde også en liten del av de totale bevilgningene.