For første gang siden 1968, da jeg var to år, har vi lagt bak oss et OL som jeg knapt kommer til å ha noen direkte minner fra. Det skyldes noe så enkelt som at jeg nesten ikke har sett noen ting direkte.
Unntaket er Sander Eitrems gull på 5000 meter, hvor jeg faktisk så hele sendingen. Resultatet gledet meg stort. Men både før og etter det var jeg bortreist. Jeg har rett nok registrert de fleste resultater fra de idretter jeg normalt følger med på. Det gjelder i mitt tilfelle skøyter, skiskyting og til dels langrenn. Jeg har også fulgt medaljefordelingen med en viss interesse, og oppdatert meg daglig. Det ringer jo snart en journalist som vil vite hvorfor Norge er så gode, og det vet jeg mye om. Men jeg har altså ikke sett på aktiv idrett denne gangen.
Om jeg fortsatt vandrer rundt blant de levende om ti år, noe jeg for så vidt har et visst håp om, vil jeg likevel kunne gjengi en god del av resultatene, for eksempel om den norske dominansen i herrelangrenn (som vanlig) og den svenske i kvinnelangrenn (også som vanlig de siste par årene). Jeg har jo fått med meg resultatlistene. Men kunnskapen om disse lekene skyldes også fortellingene som er blitt skapt kontinuerlig, i både sosiale og ikke-sosiale medier. Disse fortellingene skal i beste fall bli nærmest til myter, som vanner idrettsinteressen for framtidige generasjoner.
For min del faller dermed disse lekene i samme kategori som de som ble arrangert forut for min bevisste tid. Jeg vet en hel del både om sommer- og vinter-OL i 1968, jeg har lest om (og sett glimt fra) både Bob Beamons 8,90 i lengde, Black Power-demonstrasjonen på seierspallen etter 200 meter for herrer, Harald Grønningens etterlengtede gull på 15-kilometeren og Fred Anton Maiers like etterlengtede olympiske gull på 5000 meter skøyter. Det er fordi det ble skapt fortellinger om disse begivenhetene, som kunne vanne min interesse. For en nerd som meg kan vi også gå enda lenger tilbake. Jeg har atskillig kjennskap til Hallgeir Brenden, Hjalmar Andersen, Wilma Rudolph, Vladimir Kuts, Paavo Nurmi og Helmut Recknagel, og jeg kan uten vanskeligheter navngi målscorerne i VM-finalen i fotball i 1966.
Men om vi ser bort fra Eitrems gull i år, vil jeg fra årets leker aldri kunne skape noen minnebank av typen «der var jeg da jeg så den øvelsen. Jeg satt i den sofaen, eller på kontoret, eller på den spesifikk puben». (Jeg husker godt at jeg så herrestafettene i langrenn på puben på Blindern både i 1989 og 1991.)
Spiller det noen rolle at jeg ikke fikk sett på dette? Til en viss grad gjør det jo det, for meg. Rett nok er det langt færre ting enn før som interesserer meg, fordi for eksempel langrenn er så annerledes enn jeg vokste opp med, at jeg ikke lenger kjenner det igjen. Men hadde forholdene ligget til rette, hadde jeg nok brukt en time eller to på årets OL de fleste dager.
Når jeg som idrettsinteressert har såpass mye kunnskap om helter fra en fjern fortid, både om norske og utøvere fra en rekke andre nasjoner, er det altså fordi de har vært del av ulike typer fortellinger, som jeg i større eller mindre grad har satt meg inn i. Er man interessert, kan man – ikke minst i våre dager – bruke litt tid på å bli kjent med både fortiden og med fortellingene om fortiden. Jeg kan ha stor glede av å søke opp og se for eksempel 1500-meteren fra Mexico City i 1968 (Kip Keino!). På den måten former fortellingene også meg, og kanskje bidrar jeg selv til fortellingen, dersom jeg mot formodning skulle støte på andre interesserte. Også fra min egen tid er det en rekke begivenheter som har festet seg i et slags kollektivt minne som deles av store deler av befolkningen, og som vi dermed kan relatere oss til som en felles erfaring. Duellene mellom Steve Ovett og Sebastian Coe under OL i 1980. Noen av VM-finalene i fotball. Koss’ tre gull på Lillehammer. Eller Petter Northugs (han var ikke blant mine favoritter, men glem det nå) heroiske gullmedaljer i Falun i 2015.
Hvilke tilsvarende minner vil feste seg fra årets olympiske leker? Det er ikke så godt å si. Fra et norsk perspektiv er det naturlig å nevne Klæbo, men på den annen side: Hver gang han vinner, er det som forventet. Slik var det noen år med Northug også, men da han stilte i 2015, var han langt fra noen opplagt favoritt i de individuelle øvelsene. I fravær av russere og konkurransedyktige svensker er det imidlertid nærmest en sensasjon hver gang Klæbo ikke vinner. I det lange løp er det ikke slik myter og fortellinger skapes.
I tillegg kommer noe annet, nemlig at høydepunktene kommer i tetteste laget. Rett nok er det fortsatt fire år mellom hvert vinter-OL, men det er så mye mellom der – VM, verdenscup, Tour de Ski og mye annet – som gjør selv OL til mindre av en høytidsstund. En høytidsstund forutsetter jo at det er flest hverdager. Når utøverne er en del av underholdningsindustrien, forventes de å stå på scenen så ofte de bare kan. Aller mest tydelig er det i en idrett som fotball, hvor VM og EM stadig utvides, og hvor ulike nasjonale og internasjonale klubbturneringer i økende grad slåss om oppmerksomheten.
Da minst halve befolkningen satt og stirret på et tre i skogen utenfor Holmenkollen stadion i 1966, mens de i åndeløs spenning ventet på at Gjermund Eggen skulle dukke opp i bildet, var det et minne som satte seg for svært mange, og det har satt seg selv hos folk som var for unge til å oppleve det. Det var jo så lenge til neste gang de ville få se noe lignende. To lange år fram til neste OL, og fire år til det var VM igjen. Eggens tre gull er det første folk tenker på hvis han nevnes i en samtale, med femmilsgullet som det viktigste.
Vi skal være forsiktige med å overdrive hvor annerledes dette er i dag, men mengden og hyppigheten av «historiske» begivenheter er gradvis blitt så stor at selve uttrykket «historisk» truer med å bli en selvmotsigelse. De store begivenhetene flimrer forbi, men er for de fleste glemt noen uker etterpå. Akkurat som utøverne, stiller seerne seg straks nye mål. Man ser framover mot neste mesterskap eller neste viktige konkurranse, og det er nesten aldri lenge til. Det blir mindre tid til å omforme begivenhetene til fortellinger som kan sette seg i det kollektive minnet.
Det er ikke nødvendigvis noe tap for idretten, for den er tungt integrert i et kommersielt mediesirkus som forutsetter nettopp at folk ikke dveler for lenge ved ting. Men med hensyn til samtalene som skal bli til fortellinger, er noe antakelig blitt borte på veien.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.