Vil de nye reglene om utreiseforbud for skadelige utenlandsopphold være et effektivt virkemiddel i bekjempelse av negativ sosial kontroll og æresmotivert vold?

Av LINDA Y. BØYUM-FOLKESETH, førstelektor
og  ANN HELENA BØYUM-FOLKESETH, bachelorstudent

«Sommeren var over, og skolen skulle igjen starte opp. Bestevenninnen min, Sara, hadde snakket om at hun var redd inn mot sommerferien. Hun var redd fordi hun skulle på ferie til hjemlandet sitt. Jeg var 13 år og skjønte ikke hva som var problemet med en eksotisk ferie.

Sara sa ikke stort om det, men hun virket svært redd siste skoledag. Hun ga meg et vennskapssmykke – et hjerte som kunne deles i to. Jeg fikk den venstre siden av hjertet, og hun bar den høyre siden av hjertet. «Ikke glem meg», sa Sara.

Første skoledag etter sommerferien kom, men ingen Sara var å se. Ikke neste dag og ikke ukene som fulgte. Læreren visste ikke hvor Sara var. Læreren hadde ikke fått noe beskjed om at Sara ikke skulle komme tilbake.

Klumpen min i magen vokste, og hjertet mitt var på vei til å briste. Min bestevenninne var borte – borte for alltid? Hva hadde skjedd?»

Denne historien er oppdiktet, men at en venn ikke kommer tilbake etter ferier er noe som oppleves av mange elever hvert år. Virkemidlene som samfunnet har hatt til å finne ut hva skjer med alle de barna som ikke kommer tilbake på skolen, har til dels vært der, men de har ofte ikke fungert i praksis.

Det man frykter er at mange barn blir tatt ut av landet mot sin vilje og etterlatt i hjemlandet som ledd i negativ sosial kontroll, noe som i en del tilfeller har ledet til æresmotivert vold. På bakgrunn av slike hendelser har det kommet ulike forslag om reguleringer for å sette inn innsats mot dette problemet.

I denne artikkelen skriver vi om utreiseforbud som virkemiddel for å stoppe negativ sosial kontroll i form av skadelig utenlandsopphold for barn og ungdom.

Sosial kontroll er et begrep som brukes noe annerledes i dagligtale enn i vitenskapen. Med sosial kontroll mener vi samfunnets ulike verktøy for å regulere atferden til individene. Sosial kontroll innebærer alle former for håndheving av normer, og vil i mange tilfeller være nødvendig for et velfungerendesamfunn. Sosial kontroll er ikke nødvendigvis undertrykkende og destruktivt (Ugelvik, 2019). Men vi skal i denne artikkelen fokusere på sosial kontroll som noe destruktivt – negativ sosial kontroll. Negativ sosial kontroll har blitt definert på forskjellige måter. Vi velger å legge til grunn forståelsen av begrepet slik det er definert i en rapport fra Proba (Proba 2021-10):

«Bruk av press, oppsyn, trusler, vold eller annet med den hensikt å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk …»

Negativ sosial kontroll er i samfunnet ofte blitt knyttet til begrepet æresmotivert vold. Med begrepet ære mener vi en persons verdi, ikke bare basert på hvordan hen ser seg selv, men også gjennom samfunnets perspektiv (Pitt-Rivers, 1965). Æresmotivert vold er både fysisk og psykisk vold mot personer for å forebygge at familiens ære går tapt og/eller gjenopprette ære. Æresmotivert vold kan for eksempel være tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, trusler, fysisk og psykisk vold, æresdrap o.l,

For å stoppe skadelige utenlandsopphold for barn forslo regjeringen at det skulle gjøres endringer iblant annet i barnevernloven som skulle gi barneverntjenesten mulighet til å ilegge utreiseforbud for barn i fare (Prop. 159 L (2024-2025)). Det ble i den forbindelse også forslått endringer i straffeloven, passloven og ID-kortloven for at utreiseforbudet skulle være et effektivt virkemiddel sammen med andre virkemidler.

Endringene i barnevernloven trådte i kraft 23. januar i år. Den nye bestemmelsen i barnevernloven § 5-13 innebærer at barneverns- og helsenemnda[1] (heretter kalt nemnda) kan treffe vedtak om utreiseforbud der det er en nærliggende fare for at barnet vil bli utsatt for mishandling, alvorlig fare for barnets liv eller helse, eller annen alvorlig omsorgssvikt i utlandet.

Med «nærliggende fare» siktes det til at det må foreligge en konkret og reell risiko for at barnet i utlandet vil bli utsatt for slike forhold.

Vedtaket skal ikke vare lenger enn nødvendig.  Den maksimale varigheten av et vedtak om utreiseforbud er seks måneder, med mulighet for forlengelse i ytterligere seks måneder. Det kan likevel gis tillatelse til enkeltreiser selv om vedtak om utreiseforbud er truffet.

Som ved alle tiltak etter barnevernloven kreves det også en forholdsmessighetsvurdering av om utreiseforbudet vil være til barnets beste eller om mindre inngripende tiltak kan benyttes, se barnevernloven §§ 1-3 og 1-5 (2).

Det har også trådt i kraft en akuttbestemmelse i barnevernloven § 4-6, der barneverntjenestens leder/stedfortreder (evt. påtalemyndigheten) kan treffe akuttvedtak om utreiseforbud dersom det er en nærliggende fare for at barnet umiddelbart blir sendt eller tatt med ut av landet til forhold som nevnt i bestemmelsen i § 5-13.

I likhet med andre akuttbestemmelser i barnevernsloven, kan akuttvedtak om utreiseforbud bare treffes i tilfeller der vedtaket må treffes straks. Vilkåret «umiddelbart» er ment å understreke at barnets situasjon må være så alvorlig at det er nødvendig å gjennomføre vedtaket straks (Prop L. (2024-2025).

Når akuttvedtaket er gjennomført skal det straks sendes nemnda for godkjenning. Vedtaket må godkjennes snarest og innen 48 timer. Barneverns- og helsenemnda kontrollerer at det er rett myndighet som har fattet vedtaket, og om beskrivelsen av akuttsituasjonen i vedtaket tilfredsstiller lovens krav. Dersom det er behov for ytterligere tiltak, må barnevernstjenesten sende begjæring om det til nemnda innen seks uker.

De nye endringene i lovgivningen har kun virket noen måneder, så det det er vanskelig å si noe om effekten av endringene. Det fantes også virkemidler tidligere, uten at de har klart å fjerne problemet med negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.  Det er viktig å merke seg at reglene om utreiseforbud for skadelig utenlandsopphold bare er ett virkemiddel sammen med flere andre for å få bukt med problemet.

Utreiseforbud etter bestemmelsene i barnevernloven innebærer et stort inngrep i enkeltpersoners frihet. Avveiingen mellom forskjellige hensyn har gjort at lovgiver har relativt strenge vilkår for når bestemmelsen skal komme til anvendelse.

Vi syns at det er gjort en balansert avveiing av lovgiver. Det blir spennende å følge utviklingen om hvor hyppig bestemmelsene om utreiseforbud kommer til å bli brukt — og om formålet med utreiseforbudet vil oppnås.

[1] Barneverns- og helsenemnda er et uavhengig og upartisk avgjørelsesorgan. Nemnda avgjør nærmere bestemte saker om tvang etter barnevernsloven og enkelte saker etter helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Nemnda avgjør saker som reises av kommunene innenfor nemndas stedlige virkeområde.

—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.