Staten har alltid hatt en forkjærlighet for innkjøpsavtaler.
Vi har hatt slike for alt fra lyspærer til datamaskiner. Avtalene er basert på forhandlingene med leverandørene. Nå er det jo ikke snakk om et konkret kjøp, men om et framtidig potensielt kjøp fra mange institusjoner og mange individer. Leverandøren vil da normalt ta fram sin standardpris og tilbyr en rabatt på denne.
Men i dagens konkurranseutsatte marked gjelder ofte ikke standardprisene. De er aktuelle bare når det er godt samsvar mellom tilbud og etterspørsel. Er det ledige hotellrom i Trondheim vil standardpris med rabatt være langt høyere enn det en kan få i markedet. Sist jeg var der fikk jeg tilbud om standard rompris på 1400 kroner per døgn med frokost – 1200 kroner etter rabatt. Men jeg fikk et langt bedre tilbud fra det samme hotellet på nett, uten å oppgi noen rabattkode.
Poenget er selvfølgelig at avtalene blir framforhandlet på forhånd, i en situasjon der hoteller, flyselskaper eller datamaskinleverandører håper på å oppnå sine standardpriser. Men så kommer realitetene. Kanskje oppdager en at etterspørselen er lavere enn forventet eller lavere enn kapasiteten. Enten selger en da til lavere pris eller så blir en ikke kvitt produktet. Dette gjelder spesielt for produkter som ikke kan lagres. Det kan være alt fra jordbær, til hotellrom og billetter. For noen produkter, som mobiltelefoner og elektronikk kommer nye modeller så raskt at leverandørene hele tiden må passe på å bli kvitt de gamle. For alle disse produktene kan vi få langt lavere pris enn standardprisene. Ofte må leverandørene selge med tap.
Noen firma har innsett dette. Istedenfor å inngå avtaler med mobilselskapene lar de ansatte kjøpe telefon og abonnement selv. Så får de støtte for firmabruk. Det blir langt billigere for alle parter. Konkurransen i dette markedet er så tøff at den enkelte forbruker får like gode, ofte bedre, avtaler enn bedriftene. I tillegg gir dette fleksibilitet. Per kan velge iPhone, Kåre en Android-telefon og Anne kan velge Netcom siden de har best dekning på hytta. Ikke minst, firmaet slipper å administrere en mobilavtale.
Motsatt vei
Staten går motsatt vei. Den siste satsingen, som vi på Høgskolen i Molde er utsatt for, er sentralisering av reisebestillinger via en portal. Idéen er å spare penger. Men resultatet blir akkurat motsatt. Problemet er at det finnes et utall alternativer for hvordan en kan gjennomføre en reise. Skal en på et fem dagers seminar i Barcelona kan en chartertur bli billigst, men den kan ikke bestilles via portalen. Vi som er Coop-medlemmer får tilbud om særdeles billige hotellovernattinger. Sist bodde jeg to døgn på Hotell Rosenkrantz i Bergen, midt i sentrum og med utmerket frokost, for 550 kroner per døgn. Det ble betydelig billigere for universitetet enn om jeg skulle brukt statens hotellavtaler. Da jeg besøkte et universitet i London i mars bodde jeg på universitetets eget hotell til 500 kroner per døgn. Ikke bare var dette billig og bra, men det lå midt på campus. Dette hotellet finner en ikke via noen portal.
En klar ulempe med en portal er at den gir bare en inngang til billettbestillingssystemer. For mer komplekse reiser er det mange alternativer. Prisene som oppgis, for eksempel for reiser med Norwegian, er heller ikke komplett. Selv på en enkel tur/retur Molde Bodø kan billetten bli 500 kroner dyrere når alle gebyrer er regnet inn. Det enkleste er å kjøre alle alternativene fram til bestill, i forskjellige vinduer. Så kan en sammenligne priser og flytider før en aksepterer det beste alternativet – men det kan en ikke gjøre i en portal.
Innskrenker mulighetene
Jeg ser at leverandøren av portalen mener det vil ta kortere tid å bestille reisen via deres portal. I en udokumentert påstand oppgir de 15 minutter tid for å bestille på nett og 3 minutter i deres egen portal. Jeg kan ikke helt se hvor innsparingen kommer. Det er mye som taler for at bestillinger på nett er mer fleksible enn via portalen. Nå innskrenker portalen mulighetene. Det kan føre til at det er kjappere å bestille. Men dette må da tas ut i økte kostnader, for eksempel for dyrere hoteller. Noe tjener de på at kredittkortet er lagt inn på forhånd, men det må veies opp med den økte usikkerheten dette medfører. Etter at kredittkortopplysninger er stjålet fra store selskaper som eBay og Target, har jeg valgt å aldri legge inn noen av mine kort permanent. Jeg tar altså arbeidet ved å legge inn kortet for hver betaling, for å redusere risikoen for at kortopplysningene skal komme på avveie. Reiseportalen kan også tilby personlig service. De kan da flytte deg til andre fly ved forsinkelser, men som oftest forutsatt at du har en fleksibel billett. Det har jeg hatt kun én gang, men så har jeg bare jobbet i staten i 40 år. Ellers har jeg alltid brukt de billigere, men mindre fleksible, økonomibillettene.
For å få mest ut av mine forskningsbevilgninger vil jeg derfor bestille alle mine reiser som før – i det frie markedet. Å finne billigste reisemåte er også en viktig regel for statens reiseregulativ. Jeg ser ingen grunn til å bryte dette prinsippet selv om det er kommet en ny portal.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.