De neste månedene vil mange sportsjournalister nærmest jobbe på fulltid med å saumfare engelske aviser for å finne ut hva de skriver om Ole Gunnar Solskjær, for så å oversette dette til norsk (erfaringsmessig ofte på en nokså ubehjelpelig måte).

Nordmenn har som kjent mindreverdighetskomplekser, og er derfor svært opptatt av andres blikk på oss. Det er slik identitet fungerer. En kommentar om Solskjær – og særlig en kommentar fra utlandet – er også en kommentar om oss: Får Solskjær rosende omtale, føler mange nordmenn at det smitter over på dem. Får han kritikk, taper også mange nordmenn ansikt. De føler seg – selvsagt helt uten grunn – rammet av kritikken. En eventuell Solskjær-fiasko kan gå på selvbildet løs, også for helt uvedkommende.

«Jeg er så stolt over å være landsmann med den mannen,» sa Kjell Kristian Rike en gang i et beveget øyeblikk, da Ole Einar Bjørndalen var på vei mot nok en gullmedalje. Det er et fortettet uttrykk for idrettsnasjonalismens logikk. Idrettshelter gjør oss stolte, og i mange tilfeller er drømmen om stolte øyeblikk en viktigere del av TV-opplevelsen enn selve idrettskonkurransen. Jeg føler det ofte slik selv. Det var denne drømmen som fikk en sensasjonelt stor andel av befolkningen til å sitte oppe til langt på natt for å se OL-finalen i curling i 2002. De var ikke interessert i curling, mange kunne knapt nok reglene, men i utsiktene til norsk heder og ære.

Det finnes derfor mange nordmenn som vil følge tettere med Manchester United enn de ellers ville gjort, fordi klubben – trolig i en svært begrenset periode – skal ha en norsk manager. Akkurat som det for mange var et øyeblikk for minnebøkene da han – en nordmann! – avgjorde CL-finalen i 1999.

Bjørndalen er likevel en mer utvetydig norsk helt enn Solskjær. Det skyldes at nasjonen er den klart viktigste variabelen vi rangerer utøvere etter i skiskyting, mens det er mer komplekst i fotball. Rett nok finnes det norske utøvere som er mer populære enn andre også blant nordmenn i individuelle idretter, slik Bjørndalen var mer populær enn Frode Andresen, men som representanter for Norge kan vi uansett hylle dem når de lykkes. Fotball er i større grad preget av at tilskuerne har lag på lag med identiteter, og det varierer langt mer hvilket lag som aktiveres. Nasjonalismen konkurrerer mot regionale og lokale identiteter, eller identiteter som er oppstått mer tilfeldig, slik tilfellet er med nordmenns (også mitt) forunderlige forhold til engelsk fotball.

Da Ole Gunnar Solskjær avgjorde Champions League-finalen i 1999, ødela det kampen helt for meg. Jeg forlot straks puben jeg satt på, selv om det kanskje var et minutt igjen, og så meg ikke tilbake. Jeg orket ikke å se på at kapteinen hevet trofeet, og langt mindre orket jeg stemningen i lokalet, som var sterkt United-vennlig.

På samme måte ønsker jeg intenst at Manchester United fortsetter sin rekke med dårlige resultater i tiden framover. Solskjær er sikkert en fin fyr, selv om han kanskje burde vært mer kontroversiell enn han egentlig er, ikke minst på grunn av sitt tette forhold til den kontroversielle agenten Jim Solbakken. Dette handler imidlertid ikke om Solskjær, men om hvem han til enhver tid representerer.

Da Solskjær spilte for landslaget, gledet jeg meg nemlig like intenst de få gangene han lyktes i å gjenskape den magien som så irriterende ofte kjennetegnet hans innsats i United. Det er ingen motsetning her; for laget er overordnet lagets spillere. At Solskjær representerer det norske landslaget gjør at jeg håper han lykkes, at han representerer Manchester United gjør at jeg håper han mislykkes. Det er ulike deler av identiteten som kommer i spill.

Det betyr også at selv om jeg skjønner at enkelte journalister svinger seg opp til de store høyder og påstår at dette er minst like stort som da Trygve Lie ble valgt til generalsekretær i FN, vil ikke supportere av andre engelske klubber dele denne entusiasmen. At Solskjær er norsk har knapt noen relevans overhodet, for det er andre lag av identiteten vår som aktualiseres så lenge det er snakk om klubbfotball. Som Liverpool-supporter tar jeg derfor i utgangspunktet dette med knusende ro. Jeg regner ikke med at han blir værende mer enn maksimalt et halvt år, og registrerer utnevnelsen som en gledelig indikasjon på at klubben fortsatt famler i blinde etter veien videre, snart seks år etter at Ferguson endelig – endelig! – ga seg. Men jeg unner ham ikke suksess i denne jobben. Ikke et øyeblikk.

Eller forresten, det er én ting ved dette som vil bli et irritasjonsmoment: Akkurat idet klubben presterer så mediokert at offentligheten gradvis begynner å overse den, får den en manager som atter gjør den til norske mediers kjæledegge. De vil dukke opp på TV enda litt oftere enn de ellers ville gjort, og sportssidene ryddes for annet og mer lesverdig stoff daglig.

Så vit at jeg kommer til å føle meg som en ensom mann det neste halve året.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.