Noen har muligens fått med seg at enkelte aktører på toppen av Haugen (les undertegnede) har en viss forkjærlighet for spillteori. (Et eksempel på en forelesning i emnet kan studeres her.)

Denne matematiske verktøykassa, som etterhvert har blitt svært så sentral i moderne økonomisk teori, har mange svært tiltalende egenskaper. En av de jeg holder høyest, er en vidtfavnende underliggende forutsetning om rasjonalitet hos spillerne. Selv om rasjonalitetsbegrepet er komplekst nok, vil nok de fleste eksperter være enige i at rasjonelle aktører i alle fall ikke er idioter. Derfor har jeg en lei tendens til å steile når jeg blir utsatt for forskere som ynder å omtale andre (ofte fotballedere) som idioter og tullinger.

Det siste eksemplet i rekken ble publisert under tittelen Solskjærs suksessoppskrift – Flaks og gamle kjente i Dagens Perspektiv. Grunnen til at jeg fikk snusen i artikkelen er et fikst system vi har tilgang til her i akademia:  Retriever. Denne programvaren sørger nemlig for å søke gjennom det meste av publisert materiale ut i fra et sett av forhåndsdefinerte termer, som f.eks. professor Haugen, Høgskolen i Molde eller Ole Gunnar Solskjær, og så presentere lenker til alle disse skriveriene i min ‘mailbox’ hver morgen.

Denne dagen var det kollega Gammelsæter (tidligere rektor med fornavn Hallgeir) som Retriever bet seg merke i, ettersom han var intervjuobjekt i den omtalte artikkelen. Det var slett ikke Hallgeirs uttalelser som fikk meg til å se rødt, men et annet intervjuobjekt i artikkelen: BI-professor Jan Ketil Arnulf.

Følgende kjappe Arnulf-sitater fra artikkelen burde med all mulig tydelighet forklare min umiddelbare skepsis:

– De som ansetter fotballtrenere vet ikke hva de gjør. Det er derfor de sparker fotballtrenere i ett sett – de aner ikke hvem de ansetter, sier han.

Og:

– En ting folk aldri skjønner, er at det ikke er mulig å trekke konklusjoner ut fra én trener og fem kamper.»

I spillteori ynder vi altså å anta at folk flest er ganske smarte. (Dette er vel det eneste jeg er enig i med FrP.) Derfor virker ofte uttalelser av typen ovenfor ganske så provoserende. Jeg har vel, for å være helt ærlig, heller liten tro på at styremedlemmer i Manchester United ikke vet hva de gjør når de ansetter fotballtrenere, selv om styremedlemmer i ManU neppe kan rubriseres som folk flest.

Det var imidlertid ikke disse uttalelsene som irriterte meg aller mest i denne artikkelen. Det neste sitatet fikk meg nemlig til både å steile og undres:

Samtidig er Arnulf brennsikker på at poengfangsten Solskjær kan vise til så langt, også hadde kommet med Mourinho ved roret.

Det er selvsagt noe svært forfriskende med akademikere som uttaler seg med sikkerhet om ting. Det er nemlig slett ikke vanlig, i alle fall ikke fra samfunnsforskere. I naturvitenskapen kan vi noen grad uttale oss sikkert om ting, men dette er som kjent heller unntakene innen samfunnsvitenskapene. Og det er selvsagt med god grunn.

Når prosesser involverer mer (eller mindre sett fra andres ståsted) intelligente aktører, øker kompleksiteten i forklaringsmodellene, og en er som regel avhengig av ganske så mange forutsetninger (ofte heroiske) for å kunne si noe særlig om kausalitet eller fremtid.

Slik er det imidlertid ikke for Arnulf. Ikke bare er han sikker, han er til og med brennsikker, noe som vel må være i nærheten av skråsikker? Det siste sitatet jeg vil trekke frem leder til svært så interessante konklusjoner:

Det var også tilfelle da Mourinho fikk fyken. – Det er trenerens dødskurve. Når en kommer forbi den, får en sparken. Men det går bra uansett hva du gjør etterpå. Det ville gått bra om treneren ikke ble sparket også, hevder Arnulf.

Om Arnulfs brennsikkerhet er korrekt, kan vi altså fastslå følgende:

1. Folk fleste er dumme, dette gjelder også styret i Manchester United
2. Manchester United ville ha oppnådd nøyaktig samme resultater om Mourinho hadde fortsatt som trener og ikke blitt byttet ut med Solskjær.
3. Trenerskifter er unødvendige. Alle lag kan like gjerne beholde den treneren de har så lenge som mulig. (Dette har selvsagt dramatisk negative effekter for arbeidsmarkedet for fotballtrenere som vil bryte sammen om Arnulfs råd skal implementeres. Dette er imidlertid en ganske annen problemstilling som vi slett ikke skal belyse videre her.)

Folk flest er selvsagt ikke dumme, heller ikke styremedlemmene i ManU. Dette ble diskutert over.

Når det gjelder punkt 2, så er jeg brennsikker på at ting ikke ville gått nøyaktig slik det har gått for Solskjær om Mourinho fortsatt hadde sittet med makten i Manchester. I alle fall ikke de nøyaktige resultatene. Det jeg imidlertid ikke vil spå om er nøyaktig hvordan det ville gått, for det virker som en nærmest umulig oppgave.

Men Arnulf er, som kjent, brennsikker.

Om det skulle være noe sannhetsgehalt i punkt 3, må en jo spørre seg hvorfor fotballag har trenere. Om det er slik at det er totalt irrelevant hvem som er trener, burde vel den optimale tilpasning være å ansette Mr. Nobody. Det er som kjent gratis. Og så dumme at de ikke velger en gratisløsning på trenersiden framfor å betale ut hundrevis av millioner til Jose Mourinho kan vel selv ikke styremedlemmer i Manchester United være?

Intervjuet med professor Arnulf bygger på en vitenskapelig artikkel som jeg selvsagt har studert nærmere. Ettersom artikkelen som er utgangspunktet for min irritasjon ligger bak en betalingsmur, får heller de mer interesserte leserne konsentrere seg om originalartikkelen i tidskriftet Leadership – se Heroic leadership illusions in football teams: Rationality, decision making and noise-signal ratio in the firing of football managers. Jeg skal ikke trette leseren med flere kommentarer knyttet til denne, men jeg kan forsikre om at det definitivt er ting å ta tak i her også.

Uansett om Arnulf er brennsikker på at Ole Gunnar Solskjærs inntog i ManU er uten betydning, gleder hele gjengen på toppen av Haugen seg umåtelig over det vi ser fra balløya. Vi har alltid hatt kullsviertro på Ole Gunnar, også i tyngre perioder som MFK-trener. Arnulfs påstander preller bare av som vann på gåsa, og selv mer intelligente framstøt – som det medspaltist Arve Hjelseth presenterte – overser vi glatt.

Heia Molde, og heia Ole Gunnar!

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.