Kvinnekamp, likestilling, abortkamp, barnefordeling, barselpermisjon, deltidsarbeid og trakassering. Det er fortsatt mange kampsaker som er aktuelle på Kvinnedagen i 2019.
Av JEANETTE VARPEN UNHJEM, høgskolelektor ved HiMolde
I tillegg trues kvinners rettigheter og friheter av sterke konservative krefter som er på opptur i det politiske klimaet både i Norge og internasjonalt.
Slik jeg ser det, er det spesielt to problemer som trenger å gripes tak i: Det første er trange kjønnsroller, det andre er nedvurderingen av verdier som assosieres med kvinner.
Trange kjønnsroller gjør både jenter og gutter, kvinner og menn, til tapere. #metoo har vist hvordan seksuell trakassering er hverdag for mange kvinner og har satt fingeren på den grunnleggende ufriheten og utryggheten selv kvinner i moderne vestlig kultur opplever. #metoo har vist at det ikke er en irrasjonell angst som gjør at kvinner alltid er beredt på å forebygge eller forsvare seg mot uønskede seksualiserte tilnærminger.
Bare spør venninnene dine om hvor mange ganger de har følt frykt på vei hjem alene. Trange kjønnsroller og machokultur legger til rette for menn som ignorerer kvinners signaler og tar seg til rette på kvinners kropp. Dette er de samme trange kjønnsrollene som lar det biologiske prinsipp fortsette å gjennomsyre barnefordelingssaker og gjør mange menn til perifere statister i sine barns liv. Tilknytningen til mor tas for gitt, mens menn kjemper tapte kamper for å demonstrere sine omsorgsevner.
Når skal det gå opp for oss at forskjellene på folk er større innad i kjønnskategoriene enn mellom? Er det for eksempel ikke på tide å løsrive seg fra fordømmelsen av kvinners seksualitet og forestillingene om at sterke gutter ikke gråter?
De trange kjønnsrollene er et uttrykk for en polarisering, en dikotomi, som burde bli mer utfordret. Det tjener ingen å bli henvist til ytterpunkter når de fleste av oss befinner oss på alle andre steder enn nettopp ytterpunktene.
LES MER: Play like a girl
LES MER: Kvinner utdanner seg bort fra Molde
I forestillingen om kvinner og menn som diametralt ulike, så har egenskaper og verdier assosiert med kvinner ofte lavere status enn egenskapene og verdiene assosiert med menn. De feminine, myke, verdiene er liksom ikke like mye verdt.
Disse tradisjonelle (vrang-)forestillingene er det på tide å parkere. En god start ville være å anerkjenne det uvurderlige omsorgsarbeidet kvinner gjør i sine familier, ofte godt skjult i det tredje skiftet – arbeidet som vises best når det ikke blir gjort, slik som å holde oversikt over familiens bursdager og klesskift.
Det er ikke bare lønnet deltakelse i arbeidslivet som er verdifullt. Ivaretakelsen av familie og medmennesker som skjer i omsorgsfulle relasjoner er minst like viktig. Likestilling som ikke klarer å orientere seg mot disse underliggende verdiene i samfunnet, kan lett mislykkes i å faktisk fremme kvinner og menns likeverd.
Dette er tydelig i debatten rundt tredeling av foreldrepermisjon, hvor fedres rett til tid med sine barn i mange tilfeller kan gå på bekostning av mor og barns helse. Det er ikke god likestilling å underkjenne belastningene ved å gjennomgå svangerskap, fødsel og barseltid.
De trange kjønnsrollene og det verdihierarkiet de legger opp til, gir et vrengebilde av både kvinner og menn. Det er ikke i ytterpunktene at det gode livet for kvinner og menn finnes. Det er i nyansene vi kan være oss selv: Myke og sterke samtidig.
PS! Overskriften – Hvilket jævla år er dette egentlig? – viser til hva mange tenkte da endringer i abortloven ble en sak i regjeringsforhandlingene i 2018, og er teksten på et boknett som ble produsert i forbindelse med lanseringen av boken Abortkamp – maktkamp.