I store deler av mitt akademiske liv har jeg vært opptatt av fenomenet klynger.

Våren 2014 avla jeg min doktorgrad om globalisering av den maritime klyngen, og ble i den anledning intervjuet av Panorama. Jeg var opptatt av skjær i sjøen. I sakens anledning hadde redaktøren også kontaktet en kjent norsk klyngeforsker, Torger Reve, som fremholdt at statlig støtte til industriklyngene gjør dem mer innovative. Reve snakket om lønnsom smøring. I 2014 gikk klyngen og det oljesmurte næringslivet så det suste. En var ikke så interessert i å skue etter skjærene.

Som med det beslektet begrepet innovasjon, er klynge blitt et motebegrep. Enhver region med respekt for seg selv må klare å få til en næringsklynge, helst flere.  Det norske klyngeprogrammet «Norwegian Innovation Clusters» (NIC), har eksistert siden 2002, og har støttet opp imot 90 klyngeprosjekt. Ifølge Innovasjon Norge ble det i 2018 bevilget 182,8 mill. kroner til klyngeprogrammet, som da hadde ca. 30 klynger som omfattet ca. 2300 bedrifter. Mange klynger for et lite land som Norge, kan en tenke, men det viser kanskje at smøringen er lønnsom? Klyngeprogrammet vurderes i alle fall som et viktig næringspolitisk virkemiddel, og mange ser på det som et svar på de omstillingsutfordringene landet nå står ovenfor.

Michael Porter er opphavsmann til den definisjonen av klynger som er mest brukt, som kort kan oversettes som «geografiske konsentrasjoner av sammenkoblede bedrifter og institusjoner innen spesielle felt» (Porter, 1998). En grunnleggende antakelse i klyngelitteraturen er at bedrifter som opererer i klynger er mer innovative enn andre bedrifter. Forklaringen er at bedrifter som har konkurrenter og samarbeidspartnere geografisk og kulturelt nært seg, utveksler kunnskap som er vanskelig å dele over store avstander.

Dette gjelder særlig kunnskapens tause komponent, som Polanyi (1967) beskrev i sin bok «The tacit dimension». Taus kunnskap uttrykkes ikke i eksplisitt form, som i et dokument, men deles kun i nærhet og samarbeid mellom mennesker. Disse utvikler og akkumulerer kunnskap og spesifikke rutiner som er vanskelig å kopiere av utenforstående. Nærhet er et sammensatt begrep, men det peker mot at deltakerne kommuniserer gjennom normer og koder som dels er vanskelig å se og så kompliserte at de er uansett er vanskelig å beskrive. Derfor kan de bare læres gjennom langvarig samhandling i den konteksten de er en del av. Deling av kunnskap, særlig den tause, er dermed stedbunden og tett knyttet til kulturen i klyngen.

På mange måter kan vi si at klyngeprogrammets utbredelse og vekst illustrerer vekselvirkningen mellom forskning og næringsliv. Forskere observerte en spesiell form for næringsutvikling, de samlet empiri om fenomenet, og utviklet teori for å forklare det de observerte. Teorien er så blitt oversatt til politiske virkemidler. Forklaringsmodeller er blitt omsatt til instrument for å oppnå mer av det vi ønsker; nemlig økonomisk vekst. Et glanseksempel på at forskning kommer til praktisk nytte. Men som med alle oversettelser, kan også oversettelse av klyngeteori til politiske instrument miste noe på veien.

Klyngeprogrammet oversetter altså klyngeteorien til praksis. For å nå opp i den stadig skarpere konkurransen om klyngestatus må klyngeorganisasjonene sette opp ambisiøse mål og målbar effekt av klyngeprosjektet. Det kan handle om antall workshops, kurs og seminar, antall FoU- og Horizon 2020-prosjekt, antall samarbeid med internasjonale forskningsmiljø, antall studentbedrifter og nye klyngebedrifter osv. Målene angis som konkrete tall for eksempel knyttet opp imot målbare effekter som økt produktivitet, sysselsetting, investering og overskudd. Dette måles gjerne årlig eller innenfor klyngeperioden, som for NCE-klynger er fire år.

Når klyngene skal evalueres, vurdere en om klyngene har levert i henhold til søknad og programmets formål, om de har generert annen nytte eller tilleggsverdi for bedriftene i klyngen, og også deres betydning for andre utenfor klyngen. Ifølge Mona Skaret, Innovasjon Norges direktør for privat og offentlig innovasjon, er klyngeprogrammet et effektivt virkemiddel for å skape fornyelse, omstilling og innovasjon. Med utgangspunkt i en undersøkelse  som ble gjennomført av Samfunnsøkonomisk analyse i 2017, hevdet hun at «resultatene fra firmaene som er med i NCE-klyngene viser at økningen i verdiskaping er større enn kostnadene ved klyngeprogrammet, allerede etter tre år». Det er nesten for bra til å være sant. En slik konklusjon gir tilfredsstillende svar til flere aktører. Bestilleren, klyngeprogrammet, får vite at de investeringer som er gjort har gitt økt aktivitet. Klyngen får den gledelige beskjeden at de gjør det bra, og at de kan få videre finansering. Klyngepolitikken virker og både klyngeprogram og klynge er vinnere. Tilsynelatende.

Klyngeprogram som NIC kan være et viktig næringspolitisk virkemiddel. Problemet er at vi egentlig ikke vet om det virker, eller hvor godt det virker.

For å forklare denne påstanden må vi tilbake til en viktig del av klyngeforskningen. Den viser at vellykkede klynger over lang tid har utviklet en kultur for samarbeid som har skapt den tilliten som skal til for å dele kunnskap, særlig den tause kunnskapen. Det tar tid å bygge en slik felles kultur for samarbeid og kunnskapsdeling, med høy grad av tillit mellom aktører.

Den maritime klyngen med tyngdepunkt på Sunnmøre er et eksempel på en slik klynge. Her har kultur for samarbeid og kunnskapsdeling utviklet seg lenge før det norske klyngeprogrammet ble skapt. En viktig forutsetning for utvikling av denne klyngen har ikke bare vært korte geografiske avstander, men også korte sosiale avstander (Bjarnar et al., 2004), som har historiske røtter.

Å etablere møteplasser, holde kurs og starte felles prosjekter hvor aktører kan møtes, kan øke mulighetene for å utvikle nettverk mellom aktører med kort kognitiv og kulturell avstand, som over tid kan føre til økt innovasjonsevne. Men det er ikke gitt. I tillegg til forhold utenfor klyngepolitikkens innvirkning, vil det også avhenge hvilke aktører som møtes, hva som skjer i disse møtene, og kontinuiteten i disse relasjonene. Det vil uansett kunne ta lang tid før resultatene av en slik investering i møteplasser og prosjekter vil kunne vise seg, for det tar tid å utvikle kultur for samarbeide. Så kan en også spørre seg om det i det hele tatt er mulig å styre utviklingen av regional kultur – og dermed innovasjon – i en bestemt retning. Kulturer har en tendens til å leve sine egne liv.

Klyngeprogrammets oversettelse av klyngeteori kan imidlertid føre til at aktørene fokuserer oppmerksomheten på det målbare og kortsiktige, på å få «levert» i henhold til kriteriene som sier mest om antall og langt mindre om innhold. Arbeidet med konkrete og lett målbare aktiviteter kan ta oppmerksomheten fra, og til og med være frikoblet fra, hvordan klyngen egentlig utvikler seg, med hensyn til de dypereliggende og tause kvaliteter ved klyngekulturen.

I verste fall vil vi kunne miste skjærene ut av syne på grunn av all smøringen.

PS! Innlegget er skrevet med gode innspill fra Hallgeir Gammelsæter.

BJARNAR, O., LØSETH, A. & GAMMELSÆTER, H. (2004) Næringskulturer på Nord-Vestlandet : myter og realiteter, [Ålesund], Sunnmørsposten forl., 2004, pp.74-[89].

POLANYI, M. (1967) The tacit dimension, Garden City, N. Y., Doubleday.

PORTER, M. E. (1998), Clusters and the new economics of competition, Harvard Business Review, 76(6), 77-90.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.