Den eneste eksakte vitenskapen er etterpåklokskap, sies det.

Kan hende vil de som forteller historien si at disse dagers nedstengningen av Norge var helt nødvendig for å unngå en katastrofe. Kanskje vil de være kritiske og si at det var panikken som grep våre ledere, eller redselen for å ikke fremstå som handlekraftig. Foreløpig kan vi ikke annet enn å ta inn over oss og prøve å forstå det som skjer.

Første gang ordet «corona» begynte å svirre i norske medier var i begynnelsen av januar, om vi ser bort fra tekster som omhandler meksikansk øl eller bærarter. 28 januar kunne NTB melde at de gikk over til å benevne det nye coronaviruset som «Wuhan-viruset», og ville vurdere Språkrådets anbefaling om å skrive navnet på viruset med k. I Dagsavisen harselerte politisk redaktør noen dager senere om at «den som fant på å kalle dette sivilisasjonstruende viruset for corona» hadde tatt navnet fra hans beste venner, nemlig ølet Corona og jordbærarten med samme navn: «Men det er også skremmende å tenke på hva pokker dere nå gjør med noen av våre mest folkekjære varemerker».

Ikke så morsomt nå lenger, kanskje?

Tekstene ovenfor reflekterer at viruset var langt borte, noe som egentlig ikke handlet om oss. Vi kunne betrakte det som skjedde langt borte i Kina på avstand, og diskutere og tulle med navnet på dette fjerne fenomenet. Vi kunne humre litt av kinsesere som svinset rundt med munnbind og folk som mente vi burde unngå å reise eller håndhilse. Coronaviruset var behagelig langt borte en god stund, før vi sånn smått begynte å bekymre oss litt da den rykket nærmere Europa.

Nordmenn er et sindig folkeferd. Det skal som regel en del før vi tar av, noe som også preget tiden like før og etter at de første tilfellene av corona kom til Norge.  Så sent som den 25. februar sendte Folkehelseinstituttet en rapport som kunne informere om at «det er høy risiko for at viruset kommer til Norge, men at risikoen for spredning i Norge foreløpig er moderat».

En bestemte seg for kun å teste dem som kom fra utpekte områder med mange smittede. I tillegg til deler av Kina og Sør-Korea, utpekte Nord-Italia seg ganske tidlig, og nettopp der hadde mange nordmenn vært på vinterferie. Tanken om at noen kunne ha fått smitten andre steder, og som gikk rundt som smittebærere i det norske samfunnet, var visst en fremmed tanke for ekspertene.

Ifølge mediene måtte en person som var blitt syk etter en ferie i Østerrike lyve om at vedkommende hadde vært på ferie i Italia for å bli testet. Etter hvert kom også Østerrike opp på listen. Noen dager etter brukte en nettopp resultatet av denne testingsstrategien for å begrunne at en ikke hadde funnet det nødvendig med mer omfattende testing og smittespredningstiltak tidligere. For en mente å vite at det var kun dem som kom fra bestemte områder, eller hadde vært i kontakt med disse, som kunne være smittet.

Det kan minne om en form for sirkelargumentasjon.

To dager før kvinnedagen i år, slet tre kvinner seg opp den bratte lia fra Gjøra i skumringen. Målet var Vollasætra, en turistforeningshytte i Sunndalsfjella. Etter å ha kommet frem i flott måneskinn, tok det ytterligere en liten time å grave frem hytta og fjøset hvor maten, dyner og utedoen befant seg. Etter en herlig middag med Joika-boller, potetmos og øl, senket freden seg i hytta.

Til tross for slitet opp lia og snømåkingen, var jeg merkelig våken. Som jeg ofte gjør når Ole Lukkøye svikter meg, tok jeg frem øretelefonene og satte på en podcast. Dagsnytt 18 denne gangen, og der var corona hovedtemaet. På dette tidspunktet var det registrert 113 smittede i Norge. På sendingen kunne jeg høre at opposisjonen kritiserte manglende og tydelige nasjonal råd og tiltak fra myndighetene. Det ble etterlyst en klar stemme fra myndighetene ned til så enkle ting som forbud mot håndhilsing. Helse- og omsorgsministeren så åpenbart dette som et utidig og ganske så irriterende angrep fra politiske motstandere. Han hadde skytset klar i skyttergraven som han fant det nødvendig å grave.

Med sin sedvanlige henslengte stil formidlet han til lytterne at det er viktig at vi ikke «innfører drastiske tiltak som rammer viktige funksjoner uten at det er nødvendig», før han pekte behovet for lokale tilpasninger «Det er en tid for alt,» skjente han på kritikerne, og sa at han var dypt skuffet over Arbeiderpartiet som kunne være så freidig å komme her og komme her.

Skikkelig hersketeknikk, tenkte jeg i halvsøvne, mens jeg hørte venninnen min hoste utenfor øreproppene. Jeg undret meg over at Høie og også helsedirektøren fant det viktigere å forsvare seg fremfor å lytte til relevante innspill, uavhengig av politisk tilhørighet. Ja, det er en tid for alt, tenkte jeg, mens jeg hørte på.

Selv om jeg var ganske avslappa, kjente jeg at tilliten til dem som satt ved roret krympet. Hvor var lederskapet? I en slik tid burde jo ryggmargsrefleksen være å vise vei, stå sammen, og ruste seg for det som vi så konturene av. Noen dager senere står denne debatten i Dagsnytt 18 i et noe underlig lys.

Mandagen etter deltok jeg på et doktorgradsseminar med doktorgradsstudentene i logistikk og deres veiledere. Møtet foregikk i et lite klasserom, og stort sett alle stolene var opptatte. Vi var fornøyde med at så mange deltok denne gangen, for det har ikke alltid vært tilfellet. Senere den dagen skulle studenter og veiledere samles til middag. Det fikk ikke jeg med meg, for jeg skulle ta bussen til Trondheim, hvor jeg skulle på konferanse om kvinner og innovasjon. Underveis på bussturen sendte arrangørene en mail som bekreftet at konferansen kom til å bli arrangert til tross for et bekymringsfullt økende antall tilfeller coronasmittede.

Da jeg kom frem om kvelden gikk turen til en restaurant med en deilig sushi-buffet. Siden det var mandag, var det ikke tett med folk, men nok til at det var litt kø på buffeten. Da jeg åpnet mailboksen om morgenen, fikk jeg vite at konferansen jeg skulle på var avlyst for å unngå spredning av coronaviruset. Noe var i emning, uavhengig av rådene fra myndigheter, og ting endret seg fort.

Samme kveld spiste vi på en tettpakket restaurant på Solsiden, deretter fikk vi med oss en godt besøkt jazzkonsert på Dokkhuset. Ingen coronafrykt der i gården. Natten etter våknet jeg av at halsen snørte seg sammen. Koplingen var ikke til å unngå. Kunne det være?

På bussen hjem til Molde, med uforrettet konferansesak, tenkte jeg at burde ha holdt meg hjemme, jeg som hadde vondt i halsen. Men jeg hadde jo ikke vært borti noen som var smittet – eller hadde jeg? Jeg tenkte på smittetallene. I Møre og Romsdal var det bare noen få, i Molde bare én. Oddsene for at akkurat jeg skulle være smittet var nesten lik null. Ingen grunn til bekymring. Tankene gikk likevel med stigende uro til min kreftsyke far i Nord-Norge. Håper de har kontroll.

På min egen institusjon syntes vi ennå å være lykkelig uvitende om det som skulle komme. Tirsdag fulgte jeg avdelingsmøte på avdeling ØS via Skype. Møtet handlet mest om en planlagt studietur til København og CBS kommende uke. Min dyktige kollega presenterte det faglige programmet, som så utrolig spennende ut. Omtrent samtidig registrerte jeg at Molde kommune gikk ut med regler om at alle kommunens ansatte som dro til utlandet måtte to uker i karantene etter hjemkomst.

Med en følelse av å være partykiller antydet jeg for min dekan underveis i møtet at turen vår kunne være i fare, for det var ikke umulig at også vår institusjon skulle komme med de samme reglene. Men høgskolen fulgte jo Folkehelseinstituttets råd, som ikke gav  i nærheten av slike begrensninger, bortsett fra å fraråde reiser til noen konkrete områder, langt unna Køben. Dette skulle gå fint.

Men snart begynte likevel også vår sektor å røre på seg. Høgskolen i Molde besluttet først ikke å legge restriksjoner på utenlandsreiser, men å «oppfordre til å vurdere nøye om reisen er nødvendig» (11. mars). Dagen etter avdelingsmøtet så dekan seg nødt til å avlyste turen, for den var strengt tatt ikke nødvendig. Med tanke på alt arbeidet som var lagt ned var det umiddelbart ergerlig, men de kommende timene skulle vise at en avlyst studietur var det minste problemet. Dagen etter dette ble alle undervisningsinstitusjoner i Norge stengt, og for ansatte ved høgskolen var tjenestereiser innenlands og utenlands ikke lenger tillatt.

Fra en situasjon med uklarhet og stor grad av usikkerhet, hvor beslutningene ble overlatt til det enkelte individ, kommune og organisasjon, hadde vi nå fått tydelige regler og råd. Disse representerer drastiske inngrep i våre liv, og for noen har det potensielt store økonomiske konsekvenser. Men det føles likevel betryggende og tillitsvekkende.

Historien ovenfor, som beskriver min helt alminnelige hverdag i disse dagene før Norge stengte, forteller imidlertid en historie om hvordan manglende klare råd gav store muligheter for fri smitte. Om jeg hadde vært en smittebærer, hadde jeg kunnet smitte ganske mange. På seminaret, kollegaer, på butikkene jeg var innom, på bussen, på restaurantene, på konserten, og min datter, som senere hadde sosialt samvær med studievenner før universitetene lukket dørene.

Når jeg skriver dette, sitter jeg og ungene og har ufrivillig hjemmekontor og -skole. Det er ikke så effektivt som å være på jobb, det skal innrømmes. Men det er egentlig ganske koselig, og med en underlig følelse av at tiden har stoppet. Det vanlige hverdagsjaget er borte. Møter, reiser, seminarer og konferanser er fjernet fra kalenderen, og ungenes fritidsaktiviteter er avlyst.

Høgskolen tilrettelegger for elektronisk undervisning og kommunikasjon, og vi instruerer våre oppgaveskrivende studenter til å samle inn data på andre måter enn ansikt til ansikt. Roen gir ekstra rom til å lese, reflektere og skrive. Kan hende jeg får mer tid til artiklene som jeg skal skrive? I alle fall skal jeg få tid til de mange reviews jeg har nettopp har påtatt meg. Hjemmet, og forhåpentligvis skogen bak huset, blir til et lite univers hvor vi får tid til hverandre og til å være i naturen, i stedet for å haste fra sted til sted. Fra en tilværelse hvor avstander og grenser har blitt visket ut, er vi blitt stedbundne, slik våre forfedre var. I alle fall for noen uker.

Utenfor dette lille universet foregår det skremmende ting. Jeg mottok nylig en melding fra en venn i Italia som gir et forvarsel om hva som er i vente: «I don’t know how you are perceiving the Corona virus issue from Norway. In Italy the situation is dramatic. I am writing to my friends who live abroad. Take advantage of our experience and don’t underestimate the problem, please».

Det var en påminnelse om viktigheten av de tiltakene som omsider kom på plass. La oss alle håpe at det ikke var for sent.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.