Kjetil Haugen - her på sitt hjemmekontor i dag - rapporterer at nærbutikken er gått tom for havregryn. - Havregryn er blitt veldg populært, konstaterer han. Foto: Kaja Haugen

Om hamstring og solidaritet

Det er vel typisk, er det ikke? Når vi endelig er i en posisjon for å kvalifisere oss til et herresluttspill i fotball, så skjer det ting som ødelegger.

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Vi kvalifiserte oss jo faktisk til OL i Moskva i 1980, men som noen kanskje husker, russernes invasjon av Afghanistan ledet til boikott og exit Norge.

Denne gangen er det koronaviruset som ødelegger. Vi er nær suksess. To hjemmeseire mot Serbia og vinneren av Israel-Skottland synes slett ikke uoppnåelig med Ødegaard, Haaland og et lag vi etterhvert begynner å få tro på. Men, dette synes dessverre mer eller mindre uoppnåelig nå. Hele EM avlyses, og utsettes til 2021. Koronaviruset, har med god grunn, skjøvet det aller meste unna, også idrett og fotball.

Vår kjære statsminister, Erna Solberg, har hatt det travelt i det siste. Koronavirus kombinert med børskrakk, tidenes laveste kronekurs og halvering av oljeprisen har skapt utfordringer langt utover normalen for Erna, og øvrige norske politikere. Den siste utviklingen med tidenes samfunnsinngrep, med nærmest total «shut-down» av landet har naturlig nok skapt debatt, og hamstringen av dagligvarer har kanskje skapt aller mest debatt.

Erna uttalte 12. mars på TV 2 at «Hamstring er usolidarisk med andre, og helt unødvendig». Vi her oppe i tynnlufta tenker gjerne på lårskadde fotballspillere når hamstring omtales, men har likevel bitt oss merke i denne debatten. Vi er 100% enige med Erna i den første del av uttalelsen. Ja, dette er ekstremt usolidarisk, ikke minst med svake grupper som rett og slett ikke har råd til å hamstre. Den andre delen av uttalelsen er vi derimot slett ikke enige i. Helt unødvendig?!! Her må vi nok arrestere statsministeren. Dette er slettes ikke unødvendig, irrasjonelt eller hysterisk. Tvert imot, det er svært rasjonelt og forklarlig.

I starten av en epidemi vil smittesannsynligheten være lav. All empiri og ekspertise mer enn antyder at i de neste uker og måneder vil pandemien bre om seg, og smittesannsynligheten vil dermed øke. Om en rasjonel individuell målfunksjon er å søke å minimere smittesannsynligheten, trenger en neppe å tenke lenge før en innser at hamstring av dagligvarer antagelig er en meget god løsning på individets optimeringsproblem. Ikke bare vil det å hamstre nå framfor senere gi lavere smitterisiko, men fravær av hamstring vil øke smitterisikoen dramatisk.

Hyppige butikkbesøk vil nemlig gi gjentatte muligheter for smitte med stadig høyere smitterisiko, noe som samlet sett selvsagt vil kunne gi en dramatisk høyere smitterisiko enn hamstring.

Den optimale (egoistiske) tilpasningen innebærer altså hamstring (minimere framtidige butikkbesøk) og hamstring nå (lavest mulig smittesannsynlighet). Hva er det vi observerer? Hamstring nå, akkurat som vår enkle teoretiske modell tilsier.

Det synes i alle fall klart at hamstringsforklaringen der ‘hamsterne’ omtales som idioter, hysterisk eller sløve individer som bare følger strømmen, framstår som en grov undervurdering av folks intelligens, og vil neppe løse noen problemer. Det er faktisk rasjonelt å hamstre umiddelbart ved den type krise vi gjennomlever akkurat nå, og det at folk velger en smitterisiko i promilleklassen i stedet for en risiko i størrelsesorden 10-talls prosent – og solidaritet – er kanskje ikke spesielt merkelig?

Men problemet langt mer komplisert enn som så. Og dette er grunnen til at vi med fotballinteressen har holdt oss langt unna hamstring så langt. Problemet er helsevesenets åpenbare kapasitetsproblemer. Vi hører historier om manglende smittevernutstyr og – gud forby – klare spådommer om knapphet på respiratorer.

Heldigvis kommer knappheten senere, så da er ikke den tidligere forutsatte målfunksjonen om minimering av smitterisiko nødvendigvis korrekt. Kanskje er det fordelaktig å bli smittet så raskt som mulig. De fleste blir jo svakt angrepet, og om en skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, vil det faktisk være tilgjengelige medisinske ressurser for behandling i en tidlig fase.

Vi har med andre ord gjort de nødvendige avveininger (og sannsynlighetsestimeringer) og endt opp med at det er optimalt å bli smittet så raskt som mulig. Derfor hamstrer vi ikke, vi kjøper så lite i gangen vi kan for å maksimere antall butikkbesøk og dermed utsette oss selv for maksimalt med smitte for å kunne bli behandlet (og forhåpentligvis) helbredet mens det fortsatt er mulig.

Er vi da solidariske og uegoistiske? Det overlater vi til leserne å bedømme.

Heia Molde – når de nå en gang måtte komme i gang med sesongen!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.