Kjære høgskolen min, jeg har syndet. Det er tungt og vanskelig, men jeg må stå frem som uansvarlig. Jeg har satt meg på et fly og reist til Oslo, på en reise som kanskje ikke var helt nødvendig, om jeg skal være helt ærlig.
Også til Oslo! Det som har vært smittens episenter i Norge, og som nå er på vei til å bli rødest i Europa. Sodoma og Gomorra. Nesten like ille som å dra til utlandet. For de som drar til utlandet er rimelig langt ute, totalt uansvarlige. Jeg har heldigvis ikke falt riktig så dypt. Bare nesten. Men nå bekjenner jeg mine synder, og jeg håper på tilgivelse.
Turen ble bestilt i et øyeblikks svakhet for mange uker siden, muligens preget av en følelse av lettsindighet etter at grensene ble åpnet for turister i sommer, som sammen med våryre nordmenn strømmet til byenes uterestauranter og til naturen i Lofoten og fine prekestoler og rampestreker i vårt vakre langstrakte land.
Turistnæringen hadde blitt bønnhørt. Det var ikke bare opplevelsessøkende turister fra kontinentet som krysset riksgrensen, også nordmenn fikk endelig sjansen til å oppleve solen i sydligere himmelstrøk. Om en heller valgte å holde seg i sikkerhet i eget land, kunne en feriere sammen de nevnte utenlandske turister eller blant lavtlønnede filippinske arbeidere på Hurtigrute-skip. Da jeg gikk tur på Trollstigen for noen uker siden, kunne jeg høre mange nasjonaliteter fra både gule og røde land. Livet føltes nesten som normalt.
Etter et halvt år med begrenset radius og sosial kontakt, må det innrømmes at det var veldig fristende å reise til hovedstaden. Studievennene skulle samles for første gang etter koronautbruddet, og dattera mi skulle spille en viktig jazzkonsert på en nasjonal scene. Den stolte mor ville overvære et av livets store øyeblikk. Livet er jo så kort, og noe må en vel få lov til å unne seg? Flyene mot sør gikk jo stadig, så det kunne vel ikke være så feil?
Samtidig som jeg rasjonaliserte min handling, snek likevel en følelse av skam seg inn. Først som en litt ubehagelig følelse da retningslinjer kom fra høgskolen om at den enkelte ansatte måtte «nøye vurdere nødvendigheten av innenlandsreiser». Men da var flybilletten allerede bestilt.
Skamfølelsen vokste da jeg spaserte i Tigerstadens gater sammen med ubekymrede østlendinger som tilsynelatende ikke forstod alvoret i situasjonen. Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde handlet sånn som jeg burde. Jeg hadde utsatt meg selv og dem rundt meg for en risiko. Jeg burde ha holdt meg i ro der hjemme. Møtt de samme folka som jeg møtte i går. Sykla på jobb. Løpt på de samme stiene, langt fra folk. Lest ei bok. Tatt en iskald dusj. Du svake menneske, tenkte jeg, mens Jannickes låt kom i hu. Men jeg røykte i alle fall ikke.
Det er ikke første gangen jeg har syndet i det siste. Her en dag gikk jeg faktisk på jobben selv om jeg kjente en svak kløe i halsen. Vi har jo fått streng beskjed om å holde hos hjemme ved luftveissymptomer. Men var det nå egentlig det et symptom? Eller kanskje var halsen litt sår på grunn av at jeg hadde snakket og sunget for mye på den lille sosiale tilstelningen jeg var på dagen før. Oops! Sosial tilstelning? Det er absolutt ikke bra. Hvordan kunne jeg? Enda en grunn til å skamme seg. For ikke snakke om klemmen som jeg gav i et øyeblikks ubetenksomhet til vennen som hadde det ekstra tøft. Jeg glemte meg helt da omsorgen vant over fornuften. Fy skam.
En fin fyr han der Høie, egentlig. Han holdt en tale til ungdommen som alle syntes var så rørende og vakker. Senere sa han at det norske folk ikke skulle skamme seg. Skam har aldri vært til hjelp mot smittsomme sykdommer, sa han. Men det er lett å si at vi ikke skal føle skam bare sånn uten videre. Skam kommer som en følge av at en ikke har gjort det som omgivelsene forventer, enten det er regler eller normer. Som for eksempel å ta av munnbindet feil. Det kan en få skikkelig pes for.
I stabile omgivelser er det som regel rimelig tydelig hvilke handlinger som er rette eller gale. Vi har lover og sosiale normer som regulerer vår adferd, og som forandrer seg langsomt. Men ikke i koronaens tid. Da kan det som før var greit eller til og med bra, plutselig gi grunn til å skamme seg.
Eller motsatt, som for eksempel når det gjelder tilstedeværelse på campus. Da jeg lurte meg på kontoret de første korona-månedene følte jeg meg som en liten forbryter. Nå slipper jeg det, for nå er det faktisk fysisk tilstedeværelse på campus som gjelder.
Ifølge nye korona-regler må ansatte avklare hjemmekontor med nærmeste leder, om en har behov for det på grunn av «sykdom og risikogruppe». Senere har alle ansatte fått en mail fra rektor hvor det fremgår at tiden har kommet for å skape et «levende og innbydende, sosialt stimulerende og inkluderende læringsmiljø for studentene våre». Her oppfordres det at alle ansatte «som overhodet kan, tar et ekstra tak for studentene og sine kollegaer i fagavdelingene og i administrasjonen». Det skal vi gjøre ved å forlate hjemmekontoret og ved å la «oss vises i fellesarealer og i kantina». «Use it or loose it!». Snakker vi hjemmekontorskam, eller?
Bare for å ha det klart, om noen skulle være litt i tvil. Jeg er varm tilhenger av å utvikle et godt sosiokulturelt læringsmiljø. Jeg har til og med vært en av dem som muligens har irritert enkelte i ledelsen med kritiske synspunkt når det gjelder det å sette strøm på forelesninger, såkalte videoforelesninger, nettopp fordi det synes å føre til redusert oppmøte blant studenter. Så jeg synes jo at det er jo veldig fint at dette med læringsmiljø omsider er blitt fremhevet som en viktig sak, selv om timingen kanskje er litt underlig.
Litt kjipt er det likevel med det hjemmekontoret. Som akademiske ansatte har vi jo vært ganske så privilegerte med en stor grad av fleksibilitet når det gjelder fysisk tilstedeværelse. Denne friheten handler om muligheten til å fordype seg i sin forskning der hvor tanken vandrer best, eller til tider på døgnet da freden har senket seg. Er denne tiden nå forbi? Dessverre er det flere enn meg som har fått inntrykk av at hjemmekontor ikke er helt i vinden for tiden, for å si det forsiktig.
Samtidig som jeg prinsipielt stiller meg fullt og helt bak tanken om å utvikle et godt læringsmiljø hvor studenter og ansatte møtes, er det ikke lett å bli klok på dette med de nye normer og regler rundt hjemmekontor. Koronasituasjonen med den risiko den innebærer har gjort at svært mange arbeidsplasser nå legger til rette for hjemmekontor. Flere utdanningsinstitusjoner kjører mange kurs helt eller delvis digitalt. Det synes derfor underlig at Høgskolen i Molde skulle gå motsatt vei, ved å gjøre det mer krevende for dem som av ulike årsaker i denne spesielle tiden er nødt til å redusere tilstedeværelse på campus.
Men bortsett fra at vi nå helst vil ha flest mulig inn på campus, er det ikke tvil om at vi på høgskolen tar smittevern skikkelig på alvor. Ved semesterstart leide vi inne securitasvakter som skulle passe på at vi ikke skulle pådra oss sittefornærme-skam i kantina og fellesarealer. Over natta ble det også introdusert strengere regler for reiser enn det som myndighetene har laget. Om en for eksempel skulle finne på å reise til Norge fra en gul region, må en holde seg unna campus frem til negativ konrona-test, og ikke delta på sosiale tilstelninger som har noe som helst med høgskolen å gjøre, selv om en har testet negativt. Innenlands tjenestereiser må godkjennes av noen hos oss som er bedre enn den enkelte ansatte til å vurdere reisens viktighet og risiko. Innenlands fritidsreiser må som nevnt den ansatte selv nøye vurdere nødvendigheten av. Hos oss er det orden i sysakene, og vi kan holde ryggen vår korona-rak.
Da får vi heller se igjennom fingrene med rektors bekymring over at politiet blir tilkalt når studentene fester for tett og høylytt på campus. Det får være måte på å skylde på studentene. Den gruppen har fått altfor mye kritikk allerede, etter alt det negative fokuset den gruppen har fått rundt omkring i landet. Her går det veldig fint, og dem som prøver å påføre studenter noen form for koronaskam bør faktisk ta seg en bolle og roe seg litt ned.
Men jeg har derimot god grunn til å skamme meg. For jeg har reist, og jeg har nok hatt noen dager hjemmekontor også, det skal innrømmes. Både reiseskam og hjemmekontorskam på en gang faktisk. Dobbelskam. Da spiller det mindre rolle at jeg har vært så fleksibel som jeg bare kan mens jeg har reist eller jobbet hjemmefra. Jeg har svart på spørsmål fra studenter og kollegaer på mail og via Skype, deltatt på digitale konferanser og møter, planlagt introduksjonsseminar og fagseminar, lest artikler og til og med skrevet ferdig en artikkel. For å nevne noe. Men hva hjelper egentlig det med all verdens innsats når jeg ikke kan spasere rundt omkring og vise meg frem på campus?
Skaden er uansett skjedd, og jeg kan ikke annet enn å håpe på tilgivelse for mine koronasynder. Kanskje hjelper det om jeg kjøper en bolle i kantina?
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.