Året 2021 fikk en heftig start. 6. januar stormet Trump-tilhengere selveste Capitol Hill etter å ha blitt oppildnet av Trump i et lenge planlagt rally i nærheten, under slagordet «Stop the steal!». 

Flere titalls millioner amerikanere tror at valget ble stjålet, til tross for manglende bevis. Hvordan er det mulig i et sivilisert samfunn?

Etter å ha blitt godt kjent med presidenten og hans oppvekst og karriere gjennom diverse dokumentarer og bøker, kom det ikke som noen bombe at han ikke klarte å akseptere et tap. Men som en traust nordmann forundres jeg over at de fleste republikanerne faktisk tror på at valget er stjålet, selv etter 60 rettsaker hvor påstandene har blitt ettertrykkelig tilbakevist. For det er ikke bare ihuga Trump-tilhengere eller gale QAnon-fantaster som omfavner alle teorier som kommer fra presidenten. Narrativet om valgsvindel selger bra også i relativt brede lag av befolkningen. Tilsynelatende oppegående folk med fremskutte posisjoner i det amerikanske samfunnet har stått frem og støttet udokumenterte påstander om valgfusk, også etter at kongressen ble stormet. Hva er det med disse amerikanerne som lar seg lure så lett?

Nå er nok ikke amerikanerne så spesielle, de er mennesker som oss. For vi er heller ikke immune mot løgner eller konspirasjonsteorier.

Det fins mange forklaringer på hvorfor mennesker ukritisk kjøper idéer og usannheter som ikke har rot i virkeligheten. En av disse ligger i hvordan vi forholder oss til den enorme mengden av informasjon som omgir oss. Hvilken informasjon kan vi ta for god fisk og hva er mistenkelig, eller til og med løgn? Det er ikke alltid like lett å finne ut av.

Herbert Simon var en forsker som var opptatt av å forstå hvordan mennesker foretar beslutninger i organisasjoner. Simon påstod at menneskelige beslutninger er preget av begrenset rasjonalitet. Han hevdet at mennesker fokuserer på informasjon som passer inn i de forenklede mentale modeller de allerede har av et gitt problem. Annen informasjon utelates.

Dette var et annet syn enn det som var dominerende i økonomisk teori i hans tid, hvor organisasjoner og deres mennesker ble sett på som rasjonelle aktører. Det vil si at de skulle kunne ha full informasjon og evne til å prosessere denne informasjonen for å ta de riktige valgene, som å kjøpe det beste og billigste produktet (maksimering av nytte).  Den begrensete rasjonaliteten kommer av at vi rett og slett har en begrenset kapasitet til å ta i mot og håndtere all den informasjonen som omgir oss, som gjør det nødvendig å gjøre forenklinger og kun ta inn informasjon som er tilsynelatende tilstrekkelig for å kunne fatte beslutninger [1] .

I dag er tilfanget av informasjonen dramatisk større enn da Simon kom med sin teori om begrenset rasjonalitet. Vi overstrømmes av meninger og fakta på alle kanter, og i en travel hverdag er det svært få som har mulighet til å sjekke den informasjonen som treffer oss i alle kanaler. Vi blir derfor avhengig av å kunne stole på dem som formilder denne informasjonen.

Tradisjonelt har dette vært velkjente aviser, radio og tv, og vi er vant med at disse har vært relativt grundige i sin behandling av saker. I dag har imidlertid sosiale media fått en sentral rolle i å spre informasjon og ytringer. Det sendes lenker i øst og vest med artikler og videosnutter som gir oss informasjon om alt mulig. Vi stoler på informasjon som kommer fra folk og organisasjoner som vi tenker er å stole på.

Om presidenten sier at valget er stjålet, er det til å stole på, vil mange amerikanere tenke. Når mange nok tror på det, så er det et ytterligere bevis på at slik må det være. I tillegg hevdes det at enkelte plattformer har algoritmer som bidrar til å eksponere mennesker for mer informasjon som styrker deres perspektiv ytterligere. Alt dette former menneskers virkelighetsoppfatning og «sannheter» etableres. Som for eksempel at et valg er stjålet.

Påstander om valgfusk rokker ved selve demokratiet, som er dypt alvorlig. Men en har ikke kommet dit hen over natten. Spredning av feilinformasjon og ulike konspirasjonsteorier har skjedd over lang tid, og har trolig vært en gradvis prosess. Det betyr at heller ikke vi kan være trygge på at noe sånt ikke kan skje hos oss. Er vi så sikre på at det vi det vi tror er fakta virkelig er sant?

Som over middels interessert i organisasjoner er det interessant å se nærmere på hvordan disse forholder seg til informasjon. Organisasjoner er avhengige av tillit ikke bare fra andre organisasjoner som de samarbeider med, men også fra andre interessenter. Omdømmet til organisasjoner blir derfor veldig viktig. Et godt omdømme innebærer ikke bare at en organisasjon får flere kunder og har kvalifiserte ansatte, det betyr også at omgivelsene stoler på informasjonen som kommer fra organisasjonen.

Terra-skandalen som kom i forkant av finanskrisen viser hvordan tillit og et godt omdømme kan lede trauste kommuner i uføret. Politikere i flere kraftkommuner, blant annet min hjemkommune, hadde funnet ut at de skulle investere sine fremtidige kraftinntekter i det amerikanske obligasjonsmarkedet. Kjempeavkastning med nesten null risiko, var det de nesten rørende naivt trodde på. Hvorfor gikk de inn på den dealen? Jo, for det var den trauste lokalbanken som kom og banket på døra og tilbød den lukrative avtalen. Lokalbanken var jo til å stole på, og skepsis og en ryggmargsrefleks om å sjekke dette nærmere var som blåst vekk blant de værbitte politikerne. De hadde tillit til informasjonen gitt av banken om at dette var gode greier, og kjørte på.

I dette tilfellet var det ikke mulig for banken å vri seg unna, og finansforetaket som banken formidlet kontakt med måtte betale tilbake noe av kommunenes tap. I noen tilfeller viser det seg imidlertid at mange organisasjoner er villige til å gå ganske langt i å skjønnmale og bortforklare for å verne om omdømmet sitt.

Et ferskt eksempel er Hurtigruta som i sommer febrilsk prøvde å bortforklare at de hadde brutt pålagte regler for korona for lavtlønnede utenlandske arbeidere på skipene, med omfattende smittespredning som resultat. Før seilingen skrøt selskapet av at regjeringen som hadde kommet dem i møte ved å gi dem lov og dermed berge norske arbeidsplasser. Samfunnet forventet at selskapet skulle vise den tilliten verdig. Hurtigruta, det tradisjonsrike og skikkelige selskapet. Trodde vi. Etter en drepende intern granskningsrapport var det smertefullt å se på direktøren bli konfrontert med de betimelige spørsmålene fra journalisten i NRK, mens han tviholdt på en sannhet om «at sikkerhet alltid kommer først» hos dem. De ansatte hadde forlengst fått munnkurv.

Akademia er heller ikke fri for slike hendelser. Macchiarini-skandalen rystet det renommerte Karolinska Universitetssjukhuset i Sverige. Det tok tid før institusjonens ledelse ville innrømme at det hadde skjedd omfattende forskningsjuks, som også hadde ført til at pasienter døde. Til tross for at fire leger anmeldte Macchiarini til rektor allerede i 2013 og en ekstern utreder påviste mer fusk, beskyttet ledelsen ved Karolinska sin stjerneforsker helt til det ble vist en dokumentar på svensk TV i 2016. De tviholdt på en annen sannhet for å redde organisasjonens omdømme. En innrømmelse kunne potensielt svekke tilliten til universitetets forskning. Omdømmet var viktigere en sannheten helt til kritisk journalistikk gjorde den umulig å skjule.

I kampen om å beskytte omdømme har vi sett at organisasjoner kan strekke seg ganske så langt for å unngå at informasjon om interne forhold kommer ut i offentlighetens lys. Det problematiske ved dette gjør at dette medfører at organisasjoner må fare med halvsannheter og noen ganger rett og slett usannheter. Det kan føre til at en organisasjon bruker mer tid på å sminke enn på jobbe med det som er viktig, indremedisinen. Intern kritikk tones ned, kritiske røster marginaliseres og «ja-mennesker» premieres. En skal ikke si noe om det som ikke er så bra, selv om det er av offentlig interesse. I mange tilfeller kan ansatte oppleve valget mellom å spille med for å sikre sin egen karriere, eller å følge sin egen samvittighet. Det siste kan være krevende i en situasjon hvor en opplever å være alene. Taushet er gull.

Nå kan en hevde at dette ikke er så farlig, i alle fall sammenlignet med det vi nå ser over dammen. Det kan vel ikke skade å tøye litt på virkeligheten for at ting skal se ut som vi ønsker?

Men det er noe med å flytte grenser. Til slutt blir ingen sannheter viktig å bevare, og vi står overfor et større demokratisk problem.

Det som nå skjer i USA viser hvor skjørt demokratiet er, hvor lett det er å lede et stort antall mennesker til å tro på noe som faktisk er usant. Det viser hvor viktig det er med en kritiske aktører som er etterrettelige og til å stole på, og som kan avsløre organisasjoner og institusjoner som farer med alternative fakta. En kritisk, etterrettelig og uavhengig presse spiller en viktig rolle. Det bør vær unødvendig å nevne at vi som forskere også har et ansvar. Det kan vi gjøre gjennom vår kritiske forskning, og å skape å bidra til debatt om viktige spørsmål i vårt samfunn.

1. Simon, H.A., Rational Decision Making in Business Organizations. The American Economic Review. 69(4): p. 493-513. (1979).

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.