Dagens Næringslivs journalister er årets vinnere (2020) av SKUP-prisen. Jeg gratulerer!

Equinor er i publiseringen av artikler for ett år siden helt avkledd med tidenes pengesløseri i norsk historie, og det er en studie i fraskriving av ansvar og utlevd stormannsgalskap i Texas. Rundt 200 milliarder kroner er borte etter USA-satsingen på oljesand og skifergass.

Statoils virksomhet i Norge har aldri vist tap. Fortsatt lever de av norsk sokkel. Ute har de bommet mye, både før og etter fusjonen med Hydro.

SKUP-juryen skriver: «Da selskapet (Statoil) kom til Texas oppførte sjefer seg som cowboyer og ødslet bort penger. Faktisk over 200 milliarder kroner. Et tall som ble oppført i en fotnote på side 288 i årsrapporten.»

En fotnote! Pengene er stjålet fra oss alle. Statsoljeselskapet satte alt over styr. Det har rammet nordmenn og Norge, Finansdepartementet, oljefondet og pengene er bare borte, som luft. Equinor mistet all bakkekontakt – og de har i ettertid også sviktet på dokumentasjonen på hva som førte til tapene. Revisor-rapporten er ikke til å misforstå.

Derfor sendte selskapet ut trailere i USA for å finne gamle esker med kvitteringer og dokumenter. Historien om kalkuner til 750 000 kroner er mest kjent, og det er mye annet rart.

200 milliarder kroner er utrolig mye penger. Ingen er tiltalt eller straffet for tapet eller skaden. En undres om hvordan ansvarlige ledere og styrende organer kan komme seg unna konsekvensene – med kun et dårlig rykte og en ripe i lakken. Men saken er kanskje ikke helt over; for tap må dekkes inn og de skal vises i regnskapene over år sånn at prisvinnerne Morten Ånestad, Lars Backe Madsen, Marie Melgård og Terje Erikstad er kanskje ikke helt i havn med historien. Det er sikkert mer å skrive om i sakens anledning. Noen skjuler. Andre graver.

Equinor er et statsoljeselskap. Staten eier 67 prosent. Det var 100 prosent eierskap inntil privatiseringen og børsnoteringen i 2001 da Stoltenberg hadde regjeringsmakten. Privatiseringen gjorde nytte da selskapet gikk internasjonalt i de spekulative skiferolje-markedet, og Statoil-ledelsen fjernet seg dermed fra makten som tidligere lå i olje- og energidepartementet – men det er aldri noen tvil om at den norske staten med styret og generalforsamlingen er styrende organer, ikke Stortinget som i en tidlig fase, og Equinor styrer seg selv også. Innenfra. De rekrutterer ledelsen internt; de to siste er Eldar Sætre (fra Ørsta) og Anders Opedal (Sauda).

Det var Helge Lund som satset i USA med oppkjøp av teknologiselskapet Brigham Explorations i 2011 – og det gikk helt galt. Det var ingen kontroll i Houston. Etterfølgeren Sætre fulgte med på tapene uten å ta noen store grep da han tok roret – og så ble tapene bokført i 2020 slik at Opedal fikk starte på en ny frisk da han skulle overta. Problemet hans er at svak økonomi har ført til kostnadskutt og utsatt vedlikehold på installasjoner og landanlegg. Slikt har også sin pris. Konsernsjefen er nå presset av Petroleumstilsynet etter en serie ulykker; ikke minst brannen på Melkøya i fjor høst.

Ingen i statsapparatet har på alvor konfrontert Equinor rundt tapene underveis. Alt gikk så lett med høy oljepris frem til 2014 og avkastning til staten på 235 milliarder kroner i de 18 årene fra 2001 til 2019. Til sammenligning: Petoro som er statens direkte økonomiske engasjement på sokkelen, har i samme tidsrom bidratt med 2 012 milliarder kroner til statskassen (kilde: Øystein Noreng i TU. nov. 2020). Equinors bidrag ligger mer på teknologiutvikling i den norske leverandørindustrien, frem til 2014.

Hjemme gikk det bra. Ute var det tap. Når kontrollkomiteen i Stortinget spør om mer etter Riksrevisjonens rapport, er de som regel ikke dyktige til å få ut gode svar.

Det er også andre prosjekter der pengene er borte. Det gjelder investeringer i Angola der Equinor-toppene ikke husker hvordan 291 millioner kroner er brukt. Equinor skulle bygge et forskningssenter i Angola. 420 millioner kroner er borte, uten at forskningssenteret er blitt reist. Det er all grunn til å gjøre flere undersøkelser.

Egentlig er Equinors tap i USA en gammel historie som selskapets ledelse og styre fikk vite om i 2013 og 2014. Det var sløseri og inkompetanse da Equinor investerte 250 milliarder norske kroner i Nord-Amerika. Dagsavisen skrev nylig;

«Hvis du tabber deg ut og arbeidsgiver taper penger, da kan du få trøbbel. Hvis selskapet du er sjef for blør 200 milliarder kroner? Refs fra revisor, en flau pressekonferanse og det var det?»

Siden 2013 har regjeringen hatt disse statsrådene i olje- og energidepartementet på rekke og rad: Ola Borten Moe (Sp), Tord Lien (FrP), Terje Søviknes (FrP), Kjell-Børge Freiberg (FrP), Sylvi Listhaug (FrP) og Tina Bru (H). Hadde de innsyn i noe rundt Equinors tap i USA? Feide de alt under teppet? Hva tenker de nå … Ingen av disse statsrådene hadde noe grep om skandalen til Statoil/Equinor. Statsrådene kom, og de ble raskt byttet ut.

En revisorrapport viser at det nå er tatt noen grep for å rydde opp, og Sætre syntes «det var tøff og krevende lesning» – så da hadde han fortrengt alle feilgrepene over there – og han ville se fremover og snu et problem til noe godt eller en forretningsmulighet. Noe det aldri ble.

Konsernsjefen må ha visst hvilket økonomisk ansvar han hadde. Egentlig tok han ikke noen skikkelige grep før ved regnskapsrapporteringen i 2020 – det året han skulle fratre. Kamuflasje-forhenget ble trukke til side. Elefanten sto i rommet.

Ex-sjefen i Equinor trakk seg unna med en pensjonspott på 100 millioner kroner. Han fortjente ikke den, og jeg er ikke preget av misunnelse – heller rettferdighet.

Han startet i Statoil i 1980 da legendariske Arve Johnsen var sjefen. Johnsen overnattet på kontoret første natta i Stavanger da han begynte i jobben i 1972. Han ville spare selskapet for en ekstra utgift med hotellrom. Johnsen krøp inn i soveposen i et umøblert kontor.

I 1986 gikk Johnsen av på en overskridelse på en «mong» i byggingen av Mongstad-raffineriet – seks milliarder kroner, som politisk avgjørelse og med en konsekvens som var en mye alvorligere sak enn Helge Lund og Eldar Sætres blemme i Canada og Houston. Seks eller to hundre milliarder kroner på avveie, det er svært mye penger uansett.

Det var ikke måte på store tall da styrelederen Jon Erik Reinhardsen skulle betale ut sin konsernsjef, og dette skjedde altså i et norsk statsselskap, den største aktøren i Skandinavia. Den til enhver tid sittende styreleder i Equinor har i nyere tid vært anonyme aktører. Politikken har ofte abdisert når det går på styring av statsforetak. Staten har sine egne mekanismer for slikt – og det har også Equinor. De gjør som de selv vil.

Rent formelt er grunnlaget for Equinor-konsernets styringsstruktur norsk rett. Generalforsamlingen er selskapets høyeste organ. Styret har det overordnede ansvaret for å forvalte selskapet og føre tilsyn med selskapets drift. Største aksjonær er staten. Er det noen som tar ansvar?

Ett styremedlem er Bjørn Tore Godal, tidligere norsk forsvars- og utenriksminister, er i tillegg medlem av kompensasjons- og lederutviklingsutvalget samt medlem av utvalget for sikkerhet, bærekraft og etikk. Han har vært styremedlem siden 1. september 2010. Siden 2013 har han lest rapporter fra internrevisjonen i USA om rot, høyt lønnsnivå, fester og veldedighet – uten at bjella ble hengt på katten. Tapet ble ikke adressert til noen.

Riksrevisoren, Per Kristian Foss, var litt spak han også; «Departementet har vært lite opptatt av lønnsomhet i utenlandsinvesteringene til Statoil/Equinor.» Denne uka kom nyheten om at Equinor har solgt seg ut av tapssluket Bakken-feltet i USA for 900 millioner dollar. I 2011 betalte Equinor 4,7 milliarder kroner for eierandelen. Selskapet sitter igjen med 16 øre på hver krone investert. Tapene kommer i bølger. Denne skandalen fortsetter å rulle.

Forfatteren Nordahl Grieg (1902-43) fremførte følgende vers 17. mai 1940 i diktet «I dag står flaggstangen naken»:

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet,

en svakhet for liv som gror

Norge er ikke til å kjenne igjen. Det er på tide å flagge Equinor hjem.

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.