Aldring er et særdeles interessant fenomen, et fenomen man møter ulike sider av etter hvert som tida og livet går framover. Det er fremdeles interessant å møte den spesielle «anerkjennelsen» som ligger i stadig å bli spurt om man virkelig (ennå) ikke er blitt pensjonist.

Av HANS PETTER IVERSEN, førsteamanuensis ved HiMolde

Hvorfor denne interessen? Er det fordi jeg presterer dårligere? Ikke fyller rollene lenger? Er det hvordan jeg ser ut? Er det håret? Eller huden? Eller er det rett og slett ut fra vane – altså fordi mange 69-åringer har logget ut fra arbeidslivet – gjerne også den som spør? Eller er det rett og slett positiv interesse?

Den biologiske eller fysiologiske alderen referer til den enkelte persons helse- og aldringstilstand og avspeiles ikke nødvendigvis i vår kronologiske alder. Vi eldes alle i forskjellig tempo. Slike forskjeller kan knyttes til genene våre, men også livsstil, miljø og en rekke personlige og/eller felles valg og miljøet vi lever i spiller inn. Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer eldre ut ifra kronologisk alder, det vil si fra du er 67 år, og ikke er yrkesaktiv lenger. Betegnelsen eldre brukes hos norske myndigheter på personer fra de er 65 år til de er 75 år. Etter passert 75 år regnes en som gammel, og fra 85 år betegnes en person som meget gammel. Vi kan alle «smake på» disse begrepene, og hvilke konnotasjoner de bringer fram.

Den biologiske/fysiologiske aldringen samsvarer altså ikke nødvendigvis med den kronologiske aldringen. Det kan være en trøst, siden vi alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel (kfr. Runar Bakkens bok om dette temaet). Og den biologiske/fysiologiske aldringen kan avvike ganske mye fra den kronologiske. Dette kan testes med testmetoder som kan være mer eller mindre til å stole på. Jeg har sjøl prøvd slike tester og sett at det kan være ganske store forskjeller mellom kronologisk alder og biologisk/fysiologisk alder. Man kan gjennom forskjellige tiltak senke sin biologiske/fysiologiske alder ganske langt under den kronologiske. Omvendt kan man hos mange også avdekke en biologisk/fysiologisk alder som er vesentlig høyere enn kronologisk alder.

Det er flere forståelsesmåter av eller teorier om aldring. Vi kan for enkelhets skyld skille mellom tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteorien. Tilbaketrekningsteorien (Cumming m.fl. 1960, Bakken 2014) er basert på en oppfatning om aldring som organisk degenerering og stemmer overens med oppfatningen om alderdommen som den andre barndom. Her er altså tilbaketrekning og degenerering nært knyttet til kronologisk alder; Det er følgelig lite man kan gjøre med dette. Men den andre siden av denne teorien er også utstøtingen fra samfunnet, altså at tilbaketrekning tross alt  består av gjensidige prosesser mellom samfunnet og individet (Witsø 2014). Det institusjonelle uttrykket for tilbaketrekkingsteorien kan jeg kanskje kalle for Alders Kvile (kfr. historiske benevnelser på aldersinstitusjoner – et kjapt Googlesøk på «Alders hvile» gir 255.000 treff).

Aktivitet; Alt er mulig! – maratonhypotesen: Aktivitetsteorien derimot forklarer tilbaketrekningen som en konsekvens av en sosial og samfunnsmessig utstøting av gamle mennesker (og manglende aktivitet) og er i samsvar med dagens oppfatning om den gode alderdom som en alderdom der en er i stadig aktivitet, mest mulig likt med yngre mennesker. Her er i prinsippet alt mulig, og alder er bare et tall. Alle kan i prinsippet løpe maraton, delta i fotball, triatlon osv. – bare man trener nok eller gjør riktige individuelle valg/forberedelser (og samfunnet tilrettelegger for slike valg). Fra 1980-tallet, etter FNs første verdenskonferanse om aldring, har aktivitetsteorien vært den dominerende i offentlig politikk i Norge. Nye norske policydokumenter på området, f.eks. den nyeste statlige planen på området «Leve hele livet» (Helse- og omsorgsdepartementet 2019), er helt preget av denne tenkningen.

Det er kanskje på sin plass å peke på at denne tenkningen/teorien i stor grad framstår som ideologi, altså som et sammenhengende sett med ideer. Men dette settet av ideer trenger ikke å være i samsvar med praksis, altså de samfunnsmessige handlingene på området. Og vi vet at ideologi i stor grad kan fungere som tilsløring – eller til og med som falsk bevissthet (begrep med utgangspunkt i Marx) (falsk bevissthet er den forvrengte bevisstheten som et individ har av sin posisjon i samfunnet). Altså kan det hevdes at selv om aktivitetsteorien er dominerende, f.eks. i offentlige policydokumenter, kan praksis være noe helt annet. Jeg vi hevde at den offentlige politikken rettet inn mot folk i høy alder på mange måter er paradoksal. Praksis er kanskje mest preget av tilbaketrekkingstenkning, mens ideologien er dominert av aktivitetstenkning.

Aldringens sosialitet («Willoch-hypotesen»): I tillegg til – eller heller innvevd i – den kronologiske aldringen og den anatomiske/fysiologiske aldringen, kan vi også si at det finnes en sosial og relasjonell aldring (og en eller flere tilknyttede sosiale/relasjonelle teorier). Kanskje er denne aldringen den viktigste. Utvikling av større sosiale forskjeller de senere årene kan faktisk bidra til at dette perspektivet er/blir viktigere. Hva mener jeg med sosial og relasjonell aldring? Med sosial og relasjonell aldring sikter jeg til det samfunnsdefinerte livsløpet – de roller, forventninger, holdninger og relasjoner som knyttes til ulike aldre og livsfaser. Den opplevde aldringen; hvor gammel og hvor verdsatt man selv føler/opplever seg – vil da være en kompleks side ved denne saken.

Roller og forventninger er selvfølgelig knyttet til historisk baserte og institusjonelle ordninger (arbeid, pensjon, frivillige organisasjoner, bosituasjon, familie, inntekt osv.). Det er vel ikke å ta for hardt i hvis man sier at med økende kronologisk (og biologisk/fysiologisk?) alder svekkes/minker de verdsatte sosiale rollene den enkelte kan gå inn i. For mange skjer det da en form for deklassering, altså at noen gis en lavere sosial status, slik vi f.eks. veldig tydelig ser når noen plasseres i fengsel, rusinstitusjoner eller sykehjem/pleiehjem. Svært mange opplever da fall i levestandard, velferd og status f.eks. knyttet til lavere inntekt (pensjon), endret gruppetilhørighet eller dårligere bolig. Det gjelder naturligvis ikke alle.

Det er interessant å se på hvordan noen mennesker unngår mye av den vanlige aldringsutløste deklassering og fall i levestandard/velferd. Bare for å eksemplifisere: Var det slik at Kåre Willoch falt i status eller levestandard/velferd (og livskvalitet?) i årene etter 70 eller 80 år? Gro Harlem Brundtland? Hva med Olav Thon? John Fredriksen? Eller Rune Slagstad? Hva med lokale forgrunnsfigurer som Wilhelm Wilkens, Bitten Linge, Kåre Ellingsgård eller Arild Hervik – for å nevne fire veteraner som har utmerket seg i den samfunnsmessige debatten/aktiviteten lokalt gjennom mange år (på samme måte som Willoch og flere har utmerket seg på et nasjonalt plan)? Ikke noe galt sagt om noen disse; tvert imot: De er klart utstyrt med imponerende kunnskaper, individuelle ferdigheter og sosiale, relasjonelle ressurser – som gjør at de i stor grad har klart å holde på sine statuser og verdsatte roller (jeg skal ikke være for skråsikker her, fordi statusfall og verdsetting også kan opptre sammen/samtidig).

Alle disse kan kanskje både ut fra aktivitetsteori og sosial-relasjonell aldringsteori betraktes som pionerer, eller kanskje vi kan tenke på dem som sosiale grensesprengere? Eller kanskje som muliggjørere? Med disse begrepene ønsker jeg å peke på at disse personene går foran. De bidrar til å utvide eller sprenge de tradisjonelle, institusjonaliserte og ofte aldersbetingede grensene/rollene og peker slik fram mot noe annet, fram mot andre, mer verdsatte (normaliserte) sosiale roller og forventninger. Dette gjør de ved å fortsette å delta i faglige, sosiale, politiske, organisatoriske og økonomiske/klassemessige fellesskap. Disse vellykkede representantene for akademia, politikk eller finanskapital er naturligvis ikke uten videre representative for det som nå ofte kalles folk flest.

De har noen egenskaper som naturligvis passer inn i samfunnets/seinkapitalismens behov (det er ikke sikkert at det passer i samfunnet at alle opptrer på denne måten). Derfor trenger de gjennom eller også løftes fram i faglige fora, politiske fora, massemedia, i sosiale medier og mange andre steder – i sine fellesskap og relasjonelle sammenhenger. Men nettopp i dette at de nekter å senke stemmen, de nekter å slutte å forfølge sine mål og ambisjoner, ligger den sosiale grensesprengningen, muliggjøringen og håpet. De fortsetter altså å arbeide, sosialt, politisk, akademisk eller kanskje kunstnerisk eller humanitært. De fortsetter aktivitetene og arbeidet på en måte som gir mening – for dem sjøl og for mange andre. Da peker de også fram mot andre sosiale roller og forventninger – også for flere. Og dette er rett og slett samfunnsmessig verdsatte roller og forventninger.

Simone De Beauvoir skriver altså (essayet «Alderdommen»): «For at alderdommen ikke bare skal være en latterlig parodi på vår tidligere tilværelse, finnes det bare en løsning: Det er å fortsette å forfølge mål som gir livet vårt en mening: Å ofre seg for individer, kollektiver, saker, sosialt, politisk, intellektuelt eller skapende arbeid. Motsatt av det moralistene råder oss til, må vi ønske å bevare sterke nok lidenskaper i høy alder til at det hjelper oss med å unngå å vende tilbake i oss selv. Livet har verdi i den grad man gir verdi til andre, gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medynk. Da har man fremdeles grunner til å handle eller snakke». Det er jo noe!!! Grunner til å handle eller snakke!

Da må denne grensesprengingen eller muliggjøringen i større grad settes på dagsorden, sosialt, relasjonelt og politisk. Hvordan? Dette er det ikke mulig å gi oppskrifter på. Men noen tema og spørsmål må altså reises (på nytt). Det viktigste er kanskje å slutte å snakke om «de eldre, de gamle, funksjonshemmede» osv., fordi mange av begrepene bærer med seg lav sosial verdsetting. Derimot må man snakke om og åpne samfunnet for deltakelse for alle mennesker. Noen tema (blant mange) som absolutt kan reises:

• Pensjonsalder: Hvorfor i all verden måtte dagens regjering stoppe hevingen av aldersgrensen til 72 år i staten? Pensjonsalderen burde trolig heves ytterligere (eventuelt fleksibiliseres/avvikles). Det ville gitt flere mennesker i verdsatte roller i arbeidslivet.
• Fagbevegelsens ansvar og muligheter: Hvordan kan fagforeningene/fagbevegelsen bidra til flere verdsatte roller for alle? De har kjempet fram gode pensjoner, men likevel har de i for liten grad løftet fram andre verdsatte roller i arbeidslivet, roller det kan være god grunner for å få fram – og bevare også videre i høy alder?
• De politiske partienes muligheter og ansvar: Spørsmålet må være: Hvordan kan alle i større grad gjøres til meningsfulle og verdsatte deltakere i sine sosiale liv? Også politiske liv? Spørsmålet kan reises overfor flere med (for) lavt verdsatte roller (gamle, syke, mennesker med funksjonsnedsettelser, andre som faller utenfor)
• Akademia/UH-sektoren: Det er meningsløst at mange friske, intellektuelt oppegående mennesker ikke tas bedre vare på ut over pensjonsalder. Sentralt og lokalt bør det gis plass/rom/muligheter til å fortsette med undervisning, veiledning og forskning.

Artikkelen ble først publisert på Facebook av Hans Petter Iversen, som fyller 69 år i dag, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.