Sykepleiermangelen er akutt allerede og er forventet å bli enda verre. Varslene om uholdbare arbeidsforhold kommer på løpende bånd, profesjonsutøverne rømmer fra sin post, og søknadene til sykepleierutdanningene går kraftig ned. 

Hvem skal ta ansvaret for å rekruttere fremtidens sykepleiere?

Helsepersonellkommisjonen levner ingen tvil om at vi står overfor formidable utfordringer i helse- og omsorgstjenestene fremover (NOU 2023: 4 Tid for handling). Roten til (nesten) alt ondt er den demografiske utviklingen. Samtidig som aldersgruppen med personer over 80 år er forventet å vokse med 250 000 personer i tidsperioden 2020 til 2040, reduseres gruppen personer i arbeidsfør alder. Det vil si at det blir flere personer som trenger hjelp og pleie samtidig som det blir færre personer som kan hjelpe og pleie.

Frem til nå har det vært vekst i personell i helse- og omsorgstjenesten, hovedsakelig blant høyt utdannet personell som sykepleiere, og veksten har skjedd uten å ta folk fra andre deler av arbeidsmarkedet (NOU 2023: 4). Med færre personer tilgjengelig i arbeidsfør alder er det ikke mulig, og heller ikke ønskelig, å løse personellproblemet med å hente inn en større andel arbeidsføre til helse- og omsorgstjenestene. Likevel har helse- og omsorgstjenestene et «kontinuerlig behov for tilgang på kvalifisert arbeidskraft» (NOU 2023: 4)

For at helse- og omsorgstjenestene skal fungere må det være nok personer utdannet som kompetent kan utføre arbeidsoppgaver ut fra helse- og omsorgsbehovene i befolkningen. Nærliggende diskusjoner omfatter også arbeidsdelingen i tjenestene og prioriteringer i tjenestetilbudet, men samtidig som vi diskuterer hvilke arbeidsoppgaver helsepersonell skal gjøre og hvorfor de skal gjøre akkurat dem, må vi få tak i personene som skal være helsepersonell. En prosedyrebeskrivelse er meningsløs uten noen til å utføre prosedyren. Vi må rekruttere.

Hvem skal rekruttere til sykepleierprofesjonen?

Sykepleiere utgjorde i 2021 den største yrkesgruppen i helse- og omsorgstjenestene (NOU 2023: 4). Samtidig er sykepleiere en av utdanningsgruppene som det allerede er mangel på, og hvor det er forventet ytterligere ubalanse mellom tilbud og etterspørsel (SSB, 12.01.23).

Rekrutteringen til sykepleierprofesjonen er avhengig av flere forskjellige aktører og samspillet mellom dem. Kort fortalt og grovt forenklet skal politikerne styre fordeling og finansiering av studieplasser som utdanningsinstitusjonene fyller opp avhengig av studentsøkertall. Utdanningsinstitusjonene må samarbeide med praksisfeltet om praksisplasser i et utdanningsløp med internasjonale regler for mengden praksisstudier. Arbeidsgiverne må samarbeide med fagforbund for å by på anstendige arbeidsforhold og lønnsvilkår.

Alle disse aktørene kan på hvert sitt vis gjøre det vanskelig å få nok unge håpefulle til å velge sykepleie som sitt arbeidslivs kall.

Misfornøyde ambassadører

Antallet studieplasser i sykepleie har økt de siste årene, men sykepleierutdanningene sliter med å fylle auditoriene. Søkertallene har gått kraftig ned siden toppåret 2020 (Sykepleien, 27.04.22), og sykepleiestudentene er stadig mindre fornøyde med studieprogrammene sine (Sykepleien, 08.02.22). Frafallet holder seg relativt stabilt mellom 15 og 20 prosent (Sykepleien, 25.11.22), men kan være over det dobbelte hvis man ser på de mannlige studentene for seg (Nedregård og Abrahamsen, 2018).

Sykepleierutdanningen har blitt modernisert gjennom en økende akademisering, blant annet som følge av overgangen til bachelorstudium, og senest gjennom overgangen fra gammel fagplan til ny forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning i 2019. Parallelt med dette har det skjedd en oppgaveforskyvning fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten, og antallet sengeplasser på sykehusene har blitt redusert samtidig som antallet pasienter har gått opp (SSB, 14.10.20).

Endringene i helse- og omsorgstjenestene bidrar til at det er stadig vanskeligere for sykepleierutdanningene å få mange nok praksisplasser til det noe økende studenttallet. Forpliktelsene som følger av EU-direktiv, gjør at sykepleierutdanningen ikke kan redusere mengden praksisstudier, men må sørge for at den kliniske utdanningen utgjør minst halvparten av utdanningens varighet (2013/55/EU).

Sykepleierstudiet har blitt mer krevende, både for lærerne og studentene, og flere studenter får mindre relevante praksisstudier. Det er ikke rart at misnøyen sprer seg.

Med et skranglete studie i ryggsekken kan det virke utrygt å satse på at studenter skal framsnakke sykepleierutdanningen og profesjonen. På motsatt side kan en tenke at sykepleiestudentenes kritikk av egen utdanning, deres evne til å ytre misnøye og peke på bedre løsninger, er nettopp det som kan forbedre utdanningen. Senere når de er ferdig utdannete sykepleiere, er denne evnen til å rope ut, til å varsle, avgjørende for at helse- og omsorgstjenestene får passet påskrevet når det er på sin plass.

Å rope varsku

Sykepleiere som varsler om uforsvarlig pasienthåndtering og uforsvarlige arbeidsforhold, kan skape uro hos både pasienter, kolleger, arbeidsgivere og de som skal rekruttere til studier og stillinger. Pasienter kan miste tillit til helse- og omsorgstjenestene, kolleger kan være uenige og arbeidsgivere kan fortviles og frustreres over både varselets innhold og følgene det får. Det kan bli en markedsførers mareritt.

I forbindelse med varsler og elendighetsbeskrivelser fra sykepleiere dukker det også opp motreaksjoner. Flere har uttrykt bekymring for at beskrivelsene av grimme og grusomme hendelser, skremmer folk bort fra yrket. Reaksjonene kommer iblant i kommentarfeltene, men også fagforbund er bekymret. En fylkesleder i Sykepleierforbundet fryktet pandemien kunne skremme unge fra å søke sykepleieryrket (NRK, 14.04.20), og ser man på de seneste søkertallene kan det virke som hun fikk rett i det.

Noen går lei av all den negative omtalen sykepleierprofesjonen får, og tar til orde for å skille mellom yrket og rammevilkårene som finnes for yrkesutøvelsen, blant annet fordi all den negative omtalen ikke hjelper på rekrutteringen (TK, 19.02.23). Et slikt hypotetisk skille kan nok gjøre det enklere å bygge et optimistisk omdømme, men om profesjonen rosemales, vil virkeligheten likevel avsløre seg selv ganske raskt og kanskje allerede i første praksisperiode. Det er vanskelig å se profesjonen løsrevet fra vilkårene for profesjonsutøvelsen.

Mellom barken og brannslukking

Mediebildet av vilkårene for profesjonsutøvelsen er utvetydig. Det er en jevn strøm av nyhetssaker om mangel på fagfolk og elendige arbeidsforhold. Utfordringene med å rekruttere helsepersonell er størst i distriktene, men selv i sentrale strøk slites det med å fylle stillingene (NOU 2023: 4). Da er det ikke rart at arbeidsgivere forsøker å lokke med alle midler tilgjengelig. Nedbetaling av studielån, høyere lønn og usedvanlige arbeidstidsordninger blir brukt i kampen om å få en sårt tiltrengt sykepleier eller lege til å flytte dit hvor ingen skulle tro noen ville bo eller jobbe.

En slik alles kamp mot alle i arbeidsmarkedet kan se ut som en god idé for arbeidstakerne som kanskje vil oppnå attraktive frynsegoder ved å velge jobber i grisgrendte strøk eller få høyere lønn og mer valgfrihet ved å gå over i privat sektor. Helse- og omsorgstjenestene i sin helhet vil derimot lide under at arbeidsgivere forsøker å overby hverandre i kampen om sjelden ekspertise. Lukrative lønninger for utvalgte stillinger kan løse problemet her og nå, men den nasjonale mangelen på generalister og spesialister forsvinner ikke fordi om en og annen kommune eller arbeidsgiver presses til å punge ut (på bekostning av andre tilbud).

Vil hjelpe

Selv om det er mye som kan skremme folk bort fra sykepleierprofesjonen, er det ett faktum som gjør at rekrutteringsarbeidet aldri er håpløst. Det finnes mange som vil hjelpe andre mennesker. Ikke nok med det, det finnes også mange mennesker som ikke viker unna når ting blir vanskelige. Og det er kanskje disse personene vi må forsøke å rekruttere inn i sykepleierprofesjonen fremover.

En god del av dem finnes i helse- og omsorgssektoren allerede, blant annet som helsefagarbeidere eller ufaglærte (NOU 2023: 4). Det er gode grunner til å satse på disse ved å ha sykepleier- og videreutdanninger som er tilgjengelige der folk allerede bor og lever livene sine (Russel m. fl. 2021).

Ansvaret for rekrutteringen må utdanningsinstitusjonene og helse- og omsorgstjenestene ta. Først gjennom å sørge for høy kvalitet i studie- og praksistilbud, deretter ved å tilby forsvarlige arbeidsforhold.

Studentene og sykepleiernes ansvar er å si ifra hvor skoen trykker.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.