Er det største problemet med klimadebatten at den er dominert av katastrofetenkning og dommedagsprofetier?

Søndag ettermiddag ringte to velkledde representanter fra Jehovas vitner på dørklokka. De to lot seg ikke affisere av min noe rufsete og svette fremtoning etter tre dager i fjellheimen, da jeg etter litt om og men fikk åpnet døra. Etter en innledende høflighetsfrase lurte de på hvordan jeg så på fremtiden.

«Det går rakt åt helvete», sa jeg, mens jeg registeret to par hevede øyenbryn.

Et godt utgangspunkt for omvendelse tenkte de nok, for her var det jo ei som allerede har forstått at dommedag er nær. De var rede til å sette inn neste støt med forkynnelse om frelse og gjenfødelse for de utvalgte. Smilende klarte jeg å avslutte seansen med en forklaring om at jeg var ateist. En godt informert sjel som likevel ikke vil reddes.

Mange vil kunne tenke at dette er en beskrivelse av situasjonen vi befinner i oss nå. Jeg fikk i alle fall en liten deja vu-følelse da jeg senere den dagen dykket ned i avisbunken. Der kom jeg over en spennende kronikk som fanget min bærekraftsinteresse, skrevet av en herremann som er kjent for sine friske meninger. I kronikkens overskrift spør Kjetil Rolness: «Vil vi bare ha katastrofetenkning og dommedagsprofetier?»

Er det noen som vil ha det da? Om vi ser bort fra sånne som Jehovas vitner da, så er vel katastrofe og dommedag noe de fleste helst vil unngå å tenke på?

Bakgrunnen for spørsmålet i overskriften viste seg å være utgivelsen av «Oljeboka – slik gjør norsk olje og gass verden til et bedre sted». Visstnok hadde forfatteren av boka, Øystein Sjøli, slitt med å få publisert boka hos anerkjente forlag, og endte opp med å gi den ut på eget forlag. Etter å ha lest Rolness’ kronikk satt jeg med et inntrykk av at klimadebatten er preget av manglende ytringsfrihet. At det er katastrofetenkerne og dommedagsprofetene som får oppmerksomhet og som har definisjonsmakt. At det fins mange, også akademikere, som bedriver selvsensur i frykt for å bli kalt klimafornektere. At det fins en dominerende dommedagsoppfatning i klimadebatten som ingen tør å utfordre.

Nå er det nok flere enn meg som setter begrepet dommedag i en religiøs sammenheng. En dommedag som handler om at verden skal gå under og at gud skal felle en dom over oss mennesker. En slik forestilling handler om gjenfødelsen av en ny verden for dem som har skikket seg bra. Det er til og med noen som venter med lengsel på dommedag, for da skal det endelig bli skikk på ting, og rettferdighet skal skje fyllest. I en verden med urettferdighet, krig og mye annen elendighet kan det fremstå som forlokkende. Om en er av det troende slaget, da.

Jeg har ganske sterke minner fra konfirmasjonsundervisningen på 80-tallet hvor presten leste og fortalte fra Johannes’ åpenbaring. Det er var relativt friske beskrivelser om hva som skulle skje om vi ikke bekjente oss til den kristne tro og bad om tilgivelse for alle våre synder. Til og med å stjele en liten karamell var synd som en måtte huske å be om tilgivelse for, sa presten, om en ikke ville oppleve den evige fortapelse. I den moderne statskirken ønsker de å tone ned dommedag, for endetiden er visst ikke lengre så populær. Det kan virke som folk egentlig ikke vil ha slike forestillinger.

Dommedagsprofetiene som Rolness viser til i sin kronikk, er i all hovedsak ord og begreper som anvendes av personer og grupper i bærekraftsdebatten. Det vises til FNs generalsekretær Guerres som har uttalt at «humanity has opened the gates to hell», og oppropet som 25 norske kulturpersonligheter og akademikere skrev under i 2018 for å støtte skolestreiken initiert av Greta Thunberg. I oppropet står det at «en forbrytelse mot livet på Jorden er i ferd med å finne sted», at «den sjette masseutryddelsen av arter pågår», og at det globale økosystemet går mot et sammenbrudd om en ikke handler omgående». Oppropet varsler om at det vil komme «flere skogbranner, uforutsigbare ekstremstormer, økende hungersnød og tørke. Økosystemer vil kollapse, og tilgangen på mat og ferskvann vil bli svekket». Ifølge Rolness’ kronikk gav disse 25 kulturpersonlighetene tilslutning til det han kaller for «ekstremisme».

Om jeg har forstått Rolness og Sjøli riktig, så mener de at de ovennevnte forestillinger i liten grad har rot i vitenskapen. Ifølge dem er den dominerende forestillingen om dommedag som følge av klimaendringer kraftig overdrevet. Som støtte for dette synet refereres det blant annet til klimaforsker Bjørn Samset som har vært med å skrive FNs klimapanels rapport, og som har skrevet boka «2070» (2021).

Det er her forvirringen oppstår for min del. Jeg har lest en god del litteratur på bærekraftsområdet, deriblant Samsets bok. Denne litteraturen gir ikke akkurat en lystelig beskrivelse av konsekvensene av de klimaendringer som kommer om vi følger et scenario hvor vi fortsetter som før. Vi snakker her om alvorlige konsekvenser for livsbetingelsene for en stor andel av menneskene på jorda. Jordkloden vil klare seg, og helt sikkert også en god del mennesker også.

Men slik Sjøli og Rolness synes å lese denne litteraturen, gir denne lite belegg for å rope noe særlig høyt om farene som truer. I deres perspektiv er det ekstremister og dommedagsprofeter som bruker store ord i sine advarsler om konsekvensene av klimaendringer. Dommedagsprofeter som bare er ute etter å skremme oss til å gjøre ting som er unødvendige og det som verre er: ulønnsomme. Som for eksempel å trappe ned eller avvikle norsk olje- og gassproduksjon.

Den påståtte dominerende katastrofetenkningen og dommedagsprofetier synes uansett å ha vært lite virkningsfullt til nå. Riktignok kan en innimellom lese og høre om bekymringer om fremtiden, særlig når media rapporterer flom og andre utslag av klimaendringer som rykker stadig nærmere. Disse bekymringene synes imidlertid i liten grad å påvirke praktisk politikk. Alle kan være enige om at noe må gjøres, men det er fint lite som har skjedd hittil. Men det er ting som kan tyde på at dette er i ferd med å endres.

Da MDG under forrige stortingsvalg foreslo å sette en sluttdato for olje- og gassutvinning, ble de av flere betraktet som useriøse. Anne Karin Sæthre som har forfattet flere gode bøker om norsk oljeproduksjon i et bærekraftperspektiv, pekte nylig på at det å stanse olje og gass ikke lengre fremstår som en håpløs ide. Det er først i den senere tid at det har blitt stuerent å adressere dette spørsmålet. Norsk klimastiftelse publiserte nylig en forskningsbasert rapport som viser at norsk velferd i liten grad vil bli påvirket av at vi stopper leting av mer olje og gass, som aktualisert dette temaet.

Forestillingen om manglende ytringsfrihet i klimadebatten er i Rolness’ kronikk basert på et knippe eksempler hvor refusjon av Sjølis bok fremstår som det mest sentrale. Så da kan en saktens spørre seg om en slik beskrivelse av debatten egentlig er korrekt, eller om han har «cherry-picked» eksempler som understøtter et poeng som han ønsker å få frem. Kan det tenkes at påstandene om at klimadebatten er preget av overdrivelser i seg selv er en overdrivelse? Hva er i tilfelle motivet og problemet med en slik overdrivelse?

Klimadebatten har i mange år vært preget av at mange har vært usikre på hvorvidt klimaendringer faktisk foregår. En EU-studie publisert i 2022 viste et hver fjerde nordmann ikke tror at menneskelig aktivitet påvirker klimaendringene, til tross for at dette er omfattende dokumentert i vitenskapelige studier. Om en stoler på forskning og de predikerte konsekvensene av klimaendringer, så er en slik holdning farlig. Den er farlig fordi den legitimerer å ikke handle for å forebygge endringene.

For snart tre år siden kom den satiriske filmen Don’t Look Up på Netflix med Leonardo DiCaprio i en av hovedrollene. Filmen handler om astronauter og forskere som prøve å advare menneskeheten om en komet som er på kollisjonskurs med jorda, og som kommer til å utslette alt liv på planeten. Forskeren prøver å advare politikere og offentligheten, men blir møtt med massiv likegyldighet. Faren ble bagatelliserte, det ble spredt feilinformasjon, og når kometen til slutt ble synlig for det blotte øyne ble menneskene gjennom kampanjer oppfordret til ikke å se opp.

Jeg håper at den oppkonstruerte debatten om dommedagsprofetier og manglende ytringsfrihet ikke fungerer på samme måte.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.