Det har vakt litt oppmerksomhet at det i de personalpolitiske retningslinjene ved USN står at «i USN har alle en høflig og respektfull omgangsform i møte med hverandre».

Denne formuleringen har vært der siden 2018. Når det er blitt en sak av det nå, er det fordi fagforeningene enten ønsker punktet fjernet eller nærmere begrunnet.

Hvorfor skulle det være nødvendig å fjerne en forventning om høflig og respektfull opptreden? Kanskje fordi omgangstonen fungerer best når normene for den utvikles og avklares på det uformelle nivået, uten å blande inn formelle organer.

Å observere hvordan folk opptrer overfor andre i ulike sammenhenger er en sosiologisk spesialitet. Høflighet og vennlig oppmerksomt er blant de ting som smører dagliglivet. Å motta et smil eller en hyggelig kommentar i forbifarten, bekrefter at du er blitt sett.

Mye av servicen som ytes på kafeer og restauranter, på toget og flyet eller hos frisøren, er naturligvis begrunnet i tanken om at vennligheten kan kaste av seg i form av fornøyde kunder. Det øker sjansen for gjenkjøp, og i restaurantens tilfelle øker det kanskje sjansen for høyere tips. Jo høyere prisklasse en virksomhet har, jo større vekt legges det på å få servicen til å fremstå som personlig. At det strengt tatt er en økonomisk transaksjon som finner sted, blir ofte kamuflert, minnet en gang sosiologen Andreas Hompland oss om. Selve betalingen på de fineste restaurantene skjer så diskret som mulig.

Men av og til er det også grenser for oppmerksomhet. Noen ganger består høfligheten tvert imot i å ikke legge for mye merke til dem vi befinner oss i nærheten av. Sosiologen Erving Goffman kalte dette civil inattention, eller høflig uoppmerksomhet.

Høflig uoppmerksomhet er ikke det samme som ignorans. I hvert fall i urbane strøk må vi daglig forholde seg til store menger ukjente og ofte helt uvedkommende personer. I slike tilfeller vil vi ofte nikke til hverandre for å bekrefte at vi anerkjenner hverandres tilstedeværelse, men vi invaderer ikke den andres personlige sfære. Hvis vi setter oss ved siden av noen på bussen eller t-banen, kan vi ofte observere at den andre gir litt ekstra plass og kanskje bekrefter med et nikk at man er velkommen til å sette seg.

I slike tilfeller forholder vi oss altså til personer som generelt er oss uvedkommende. Men i arbeidslivet er det jo ikke slik. Kollegiale forhold blir bare unntaksvis til vennskap, men relasjonene bør likevel være vennskapelige. Kollegial tone innebærer noe mer enn gjensidig bekreftelse av hverandres eksistens gjennom stilltiende nikk. Relasjonen til kolleger bør helst være slik at man kan spise lunsj sammen, samarbeide om arbeidsoppgaver når det er naturlig, og delta på sosiale tilstelninger. Naturligvis i tillegg til en generelt vennlig omgangsform.

Jeg er usikker på om arbeidsmiljøet i akademiske institusjoner er så mye tøffere, eller dårligere, enn andre steder. De aller fleste arbeidsplasser hvor middelklassen dominerer, preges i større eller mindre grad av at de ansatte både samarbeider og konkurrerer. Det er ikke til å unngå at flere ansatte rett som det er vil konkurrere om den neste faste stillingen eller om de samme forskningsmidlene. Eller de kan delta i et unndragelsesspill, hvor det gjelder å skyve mindre attraktive arbeidsoppgaver over på andre. Alle slike forhold kan utfordre arbeidsmiljøet.

Det er likevel ikke opplagt at universiteter og høgskoler skiller seg spesielt negativt eller positivt ut på disse områdene. Problemstillingene er felles for alle virksomheter hvor ansatte er forventet å orientere seg mot en eller annen form for karriere, hvor enhver stasjon i karrieren er midlertidig. Dette poenget har jeg, med en annen innfallsvinkel, berørt før i denne spalten. Av og til er kampen om ressursene et nullsumspill. Føler man seg forbigått, skaper det naturligvis fort gnisninger.

Derimot avviker nok vår sektor litt fra gjennomsnittet når det gjelder en annen ting. Vi har mange spesielle personligheter, som ikke oppfattes som helt enkle hverken å instruere eller å samarbeide med. Dette skyldes nok til dels arbeidsoppgavenes art – ansatte er selvdrevet og velger langt på vei sine egne forskningstemaer og sitt eget undervisningsopplegg.

Men det skyldes også at de skarpeste hjernene ikke nødvendigvis er de beste til å bevege seg utvungent i sosiale sammenhenger. Ofte er det snarere tvert imot. Dette har da også ført til at det i universitetssektoren legges økende vekt på diffuse egenskaper av typen «personlig egnethet» i tilsettingsprosesser. Det er lett å forstå begrunnelsen for dette, men det innebærer også en risiko for å gå glipp av talent.

Vi skal ikke overdrive betydningen av dette heller, bare antyde at det knapt bør komme som noen overraskelse at arbeidsmiljøet av og til kan være utfordrende, og at omgangsformene ikke alltid er spesielt hjertelige. Men hva gjør vi med det? En leder og en tidligere leder i Stipendiatorganisasjonene i Norge mener en generell forventning om høflighet fortsatt bør stå i retningslinjene. Særlig pekes det på at unge og midlertidig ansatte vil kunne føle seg tryggere, og at høflighet som verdi fremmer akademisk frihet.

Dette er riktig. Det er ikke uvanlig at faglig uenighet blir til personlige motsetninger, men det er svært uheldig. Jon Elster hevdet for mange år siden at det var for mye høflighet i norsk akademia. Redselen for å tråkke noen på tærne førte til at man vegret seg for å kritisere ting som ikke holdt faglig mål. Merk at selv om Elsters utspill var kontroversielt, hevder han i bunn og grunn det samme som Stipendiatorganisasjonene: Tøffe faglige diskusjoner, inkludert ramsalt kritikk av andres arbeid, er ikke til hinder for at man opptre respektfullt på det personlige plan.

Når jeg likevel ikke synes krav til alminnelig høflighet hører hjemme i personalpolitiske retningslinjer, er det ikke fordi det er galt å forvente høflighet. Det er fordi det ville innebære å flytte slike forventninger fra den uformelle til en formelle sfæren. Hvis man kommer som ny til en arbeidsplass, vil den mest nærliggende tilnærmingen til omgangsformer være å gradvis fange opp hvordan man gjør det her. Kanskje bidra med sitt til å forskyve forventningene, dersom man finner grunn til det. Universitetsinstitutter er jo ofte svært internasjonale, så det kan være store variasjoner i hvilken tone man er vant til. Men så lenge folk oppfører seg, skaper det interessante kulturmøter.

De kodene for sosial omgang som slik utvikles, kan være nokså finmaskede, men er basert på innsikter som er svært vanskelig å artikulere. Derfor er det også vanskelig å konkretisere hva en høflig omgangsform innebærer, eller mer presist, det er vanskelig å konkretisere hva som er brudd på retningslinjen om høflig omgangsform. Å formalisere dem kan dermed skape flere problemer enn det løser.

Den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias skrev et stort verk om det han kalte siviliseringsprosessen, blant annet ved å studere hvordan bordmanerer ble beskrevet i tidligere tiders publikasjoner om takt og tone. På 1200-tallet het det for eksempel at hvis man spiste fra et kjøttbein, skulle man ikke legge det tilbake på det felles fatet alle spiste fra. På 1500-tallet het det seg at det var uhøflig å slikke fingrene før man berørte maten.

Flere av normene fra 1200-tallet var ikke lenger nevnt på 1500-tallet. Ifølge Elias skyldtes det at 1200-tallets normer på 1500-tallet var så selvsagte at det ikke var nødvendig å nevne dem.

Slik er det med normer for høflighet også. Å bidra til å opprettholde en god kollegial tone bør være en selvfølge. Å formalisere slike normer gjør mulige brudd på retningslinjene til mat for diverse formelle organer, noe som hverken gjør ting lettere eller gir noe bedre arbeidsmiljø.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriv fast i Panorama.