Jeg, homo economicus, er etter hvert blitt en velkjent skikkelse. Jeg skal visst være kald, kalkulerende og ute av stand til å forstå hvordan mennesker faktisk oppfører seg. Mange virker overbevist om det.

Det er kanskje ikke så rart. Jeg trer gjerne frem i situasjoner der valg kan settes opp mot hverandre og konsekvenser kan sammenlignes. Der fremstår handlinger ryddige og konsistente. Det kan gi inntrykk av at det er slik mennesker er.

Men det er ikke det jeg sier.

Jeg sier ingenting om hvordan mennesker er. Jeg beskriver sammenhengen som oppstår når mål søkes realisert gjennom knappe midler. Det er nettopp denne sammenhengen jeg er.

Når noe skal oppnås, og midlene er begrensede, oppstår det nødvendigvis valg. Noen handlinger bidrar mer til målet enn andre. Noen måter å bruke midler på bringer en nærmere, andre lenger unna. Når slike forskjeller blir tydelige, får handlinger en viss orden. Ikke fordi mennesket blir annerledes, men fordi situasjonen krever det.

Jeg trer frem der denne sammenhengen blir tydelig.

Penger er et godt eksempel. Jeg blir ofte synlig der penger er i bruk. Ikke fordi penger skaper meg, men fordi de klargjør sammenhengen jeg beskriver. De gjør ulike alternativer sammenlignbare og konsekvensene av valg mer presise. Når midlene kan brukes til mye, og hvert valg utelukker noe annet, blir forskjellene tydelige.

Da ser handlinger ofte ut som om de er nøye avveide.

Jeg er imidlertid ikke begrenset til markeder. Også i nære relasjoner finnes det en orden. Den er bare mindre eksplisitt. Der utveksles tjenester, oppmerksomhet og gaver over tid. Balansen opprettholdes sjelden gjennom faste pengeoppgjør, men gjennom reaksjoner på avvik.

Når denne balansen brytes lenge nok, trer jeg frem igjen.
Jeg forsvinner altså ikke i slike sammenhenger — jeg blir bare vanskeligere å se.

Av og til blandes disse formene. Noen ganger behandles en relasjon som om den var nær av den ene, og som en enkeltstående transaksjon av den andre. I slike situasjoner oppstår det lett misforståelser.

Jeg får iblant skylden også da. Det er kanskje forståelig. Jeg blir mer synlig når penger tas i bruk.

Men jeg bestemmer ikke hva slags relasjon dette er.

Jeg har også blitt tillagt visse motiver. Særlig påstås det at jeg er opptatt av profitt. Det er riktig.

Profitt er et middel. Pengene kan brukes til hva som helst. Hva, sier jeg ingenting om. Jeg sier bare at dersom midler skal bidra til et mål, må de brukes på en måte som ikke motarbeider målet.

Hvis noen forsøker å oppnå mye, har de grunn til å bruke midlene der de virker best. Hva som teller som “best”, varierer med målet.

Jeg forholder meg til sammenhengen, ikke innholdet.

Det hender også at jeg trekkes inn i diskusjoner om hva virksomheter bør gjøre. Der blir jeg ofte fremstilt som et problem. Det kan virke underlig. Jeg beskriver bare hva som skjer når midler brukes i tråd med et mål. Hvis det er uenighet, ligger uenigheten i målet.

Jeg har ingen oppfatning av hva målet burde være.

Det er derfor jeg stadig dukker opp igjen, selv i sammenhenger der mennesker åpenbart ikke er konsistente i sin tenkning eller atferd. Jeg er ikke en beskrivelse av dem. Jeg er en beskrivelse av hva som må til for at handlinger skal henge sammen når de først er rettet mot et mål.

Jeg blir ofte gjort ansvarlig for mer enn dette.

I virkeligheten gjør jeg lite. Jeg peker bare på en forbindelse. Mellom mål og midler.

Når den forbindelsen brytes, blir resultatet gjerne svakere enn det ellers kunne vært.

Det er egentlig ikke mer dramatisk enn som så.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.