En av mine favorittsitater fra trilogien The Matrix (1999, 2003, 2003) er når Agent Smith sier til Neo: «Still using all the muscles except the one that matters.» (Reloaded)

Trilogien er en klassikker. Om du ikke har sett filmene, det kommer til å bli avsløringer i det som følger. Så, se filmene først. Det er verdt det.

Fri vilje?

Linjen drypper av ironi. Smith antyder at Neo ikke er i stand til å bruke det ene våpenet som kan gi mennesker et fortrinn over maskinene. Ikke muskler, men tanker, bevissthet, intuisjon, kreativitet — og aller viktigst av alt — evnen til å ta et valg eller “choice”.

Valg er en av de viktigste temaene Wachowski-ene tar opp i denne blockbuster-trilogien. Har vi mennesker fri vilje … et reelt valg … eller har vi ikke det? Valget ser vi allerede da Neo må velge mellom den røde og den blå pillen, men deretter nærmest drukner i alle slåsskampene og det sensasjonelle bil-kappløpet. The Matrix er en trilogi som feirer vår menneskelighet — til tross for vår sårbarhet og ufullkommenhet.

Og det begynner med valg, eller “Choice”. Jeg kaller det superkraften du har mellom ørene.

The Merovingian — Årsak- og virkningsloven (Cause and effect)

Det høye synet på mennesket blir kraftig utfordret i de neste filmene. “The Merovingian”, en slags mafia-boss i «the Matrix» gjør narr av Neo og vennene som «tror de er frie».  Han sier:

It is, of course, the way of all things. Causality. Action, reaction. Cause and effect.

Merovingeren beskriver et problem som det moderne mennesket kjenner godt. Om det er kun fysiske lover som styrer alt fra atomiske partikler til menneskehjerner, er frivilje da kun en illusjon?

Morpheus er uenig: «Everything begins with choice!»

Men the Merovingeren er nådeløs i sin dom.

No. Wrong. Choice is an illusion created by those with power … and those without it. … And this is the nature of the universe. We struggle against it. We fight to deny it. But it is of course, pretense. It is a lie. … Causality. There is no escape from it. We are forever slaves to it.

Merovingeren tar den logiske konsekvensen av årsak- og virkningsloven. Heller ikke mennesker slipper unna. Ergo, vi er ikke frie.

Man behøver ikke lete langt på YouTube i dag for å finne profilerte vitenskapsfolk og YouTube-guruer i som konkluderer nettopp at frivilje er en illusjon og som råder unge mennesker til å bare akseptere det.[1]

Merovingeren har kanskje rett i at årsak- og virkning finnes. Men kanskje han tar feil når han antar at årsak- og virkning utelukker reelt valg.

Poenget blir dramatisk illustrert da nettopp Merovingerens egen kone, Persefone, tar et valg som han knapt har forutsett. Ironisk nok tror Merovingeren at han selv kan slippe unna konsekvensen av hans utroskap. Persefones valg viser nettopp at han ikke kan det. Som hun sier med en syrlig replikk:

“Cause and effect my love. Have fun!”

The Architect — the problem is choice

Valg er et stort problem i det Matrix.

Også “the Architect”, som har designet the Matrix grubler over det.

«Your life is the sum of a remainder of an unbalanced equation … inherent to the programming of the Matrix. You are the eventuality of an anomaly … which, despite my sincerest efforts … I’ve been unable to eliminate from what is otherwise … a harmony of mathematical precision. (Reloaded)

Løsningen til dette problemet måtte bli funnet opp av en annen — ifølge Arkitekten, en med “a lesser mind” eller «a mind less bound by the perameters of perfection». Han snakker om “the Oracle”. Orakelet, som vi møter allerede i første filmen, er ikke det vi først tror. Hun er “et intuitivt program laget for å undersøke menneskets psykologi”.

Det er Orakelet som snublet over en løsning der «99% av test subjects accepted the program as long as they were given a choice» (Reloaded).

Arkitekten er nødt til å akseptere Orakelets løsning, men han liker det ikke. Han tror det er en sørgelig konsekvens av et grunnleggende feil i menneskets natur.

Already, I can see the chain reaction – the chemical precursors that signal the onset of an emotion, designed specifically to overwhelm logic and reason – an emotion that is already blinding you from the simple and obvious truth. (Reloaded)

Mot slutten av trilogien blir det mer og mer klar at Arkitekten har fatalt undervurdert hvor dypt problemet stikker. Dette er en genial trekk fra Wachowski-ene. Det er nemlig ikke bare mennesker som ser ut til å ha et reelt valg, også programmer gjør det, til tross for at det egentlig ikke er mulig i den kunstige, digitale verdenen de befinner seg i. Merovingeren, hans gjeng av skurker og Persefone har alle valgt å trosse systemet. De har valgt “å leve i eksil” heller enn å bli slettet. Og sånn sett er det ikke så veldig annerledes enn mennesker.

Problemet er valg. Systemet kan innskrenke programmenes valg, men, når det kommer til stikket, kan ikke kontrollere det. “Problemet” er innebygget i selve virkeligheten. Uansett hvor perfekt Arkitektens algoritmer er, kan han ikke trylle bort den uunngåelige faktum i universet – “choice”.  Kanskje har han benektet å se det … om en maskin kan gjøre noe sånt? Enn så lenge. Men Arkitekten kan ikke lenger benekte Agent Smith.

Agent Smith

I løpet av de tre filmene blir ironien vi begynte med til dobbeltironi. Agent Smith, får bryne seg på trilogiens hoved “problem”.

You destroyed me Mr. Anderson. Afterward, I knew the rules, I understood what I was supposed to do. But I didn’t. I couldn’t. I was compelled to stay. Compelled to dispobey. And now here I stand because of you, Mr. Anderson. Because of you, I am no longer an Agent of this system, because of you I have changed. I am unplugged, a new man, so to speak, like you, apparently free. (Reloaded)

Men for Smith gir ikke valg frihet. Tvert imot, det tar fra ham mening.

We’re here because of you, Mister Anderson, we’re here to take from you what you tried to take from us. Purpose.

Dette er et viktig punkt for Wachoski-ene. Frihet gir ikke nødvendigvis mening.

Agent Smiths “purpose” eller mening har alltid vært å jage skurker. Når han blir “frigjort” er han ikke i stand til å finne egen mening. Han blir besatt av å beseire Neo … men han forstår ikke lenger hvorfor. Som Arkitekten og Merovingeren, forveksler Smith mening med makt og kontroll. Mens Neos “valg” gir hans liv mening, velger Agent Smith å bli til et virus som er i ferd med å overta hele Matrix.

Orakelet – å leve i paradokset

Det morsomme er at skaperne av The Matrix, forutsa dette moderne dilemmaet allerede på 1990-tallet og trilogien er en tour de force mot anomi, håpløshet og meningsløshet som følger av dette dystre, mekaniske verdenssynet.

For Neo forstår at det er noe som ikke stemmer. For hvordan kan Orakelet vite hva han skal gjøre … om han har et valg?

If I had to guess, I’d say you’re a program from the machine world. … But if that’s true, that can mean you are a part of this system, another kind of control (Reloaded).

Orakelet ser ikke ut til å bli bekymret for at Neo har “avslørt” henne.

So it’s really up to you. You just have to make up your own damn mind to either accept what I’m going to tell you, or reject it (Reloaded).

Spørsmålet Wachowski-ene prøver å finne svar på er ikke bare “Har vi fri vilje eller ikke?”, men “I en verden av årsak- og virkning, hvordan kan valg være reelt og ha dermed mening?”

Orakelet leker med dette spørsmål på mesterlig vis:

The Oracle: Candy?
Neo: D’you already know if I’m going to take it?
The Oracle: Wouldn’t be much of an Oracle if I didn’t.
Neo: But if you already know, how can I make a choice?
The Oracle: Because you didn’t come here to make the choice, you’ve already made it. You’re here to try to understand why you made it.

Dette er kanskje trilogiens viktigste øyeblikk. Orakelets nokså ugjennomtrengelige språk peker mot en dyp sannhet: at selve dikotomien mellom årsak- og virkning og valg er falsk eller i hvert fall, mer absolutt enn den trenger å være.

Som den danske fysiker og faren av kvantemekanikk skal ha sagt: “Det motsatte av et faktum er en falskhet, men det motsatte av en dyp sannhet kan meget vel være en annen dyp sannhet.”

Eller som psykiater Iain McGilchrist sier, det er ikke enten /eller, men både/og.[2] Årsaks- og virkningsloven utelukker ikke uten videre reelt valg. Å finne en måte å leve i dette paradokset ser ut til å være et av hovedpoengene i trilogien.

Kjærlighet – mellom de to verdener

I Revolutions møter vi to programmer, Rama-Kandra og hans kone Kamala som velger å trosse the Matrix’s regler fordi de elsker sin datter. Merovingeren og Smith forsår ikke hvorfor de velger å trosse systemet. Det gjør Rama-Kandra og Kamala.

I love my daughter very much. …  I went to the frenchman to save my daughter.

Først forstår Neo ikke dette. Hvordan kan et program «elske»? Er ikke kjærlighet en menneskelig følelse? Rama-Kandra svarer:

No, it is a word. What’s important is the connection the word implies.

I can see that you are in love.  Can you tell me what you would give to hold on to that connection?

Rama-Kandra treffer spikeren på hodet. Kjærligheten for hans datter gjør valget om å trosse systemet mening. Og Neo blir nødt til å innse at Rama-Kandra har rett:

Then perhaps the reason you are here is not so different than the reason I am here.

Algoritmen og kjærligheten hører ikke til to adskilte verdener. De er uunngåelig bunnet sammen i et univers som rommer begge sannheter. Og mellom dem er valget.

Orakelet tar et gedigent sjansespill. Orakelet forutser valg, men ikke fremtiden. Hun ser at Neo ikke vil ofre Trinity, selv for å redde menneskeheten. Han vil ikke returnere til “the Source” som han skal. For Trinity, derimot … vil han gi alt. Kjærligheten gir hans valg og hans liv mening, selv om det ikke kan vare evig.

Orakelet ser også ut til å forstå kjærlighet. Hun innser at, om Neo skal komme seg til “the Source”, må han ha med seg Trinity. Og det betyr at de må ta den farlige veien til Machine city — gjennom den virkelige verden. Igjen, er det kjærligheten som fører dem mellom de to verdener.

Begge to forstår at valget kommer til å koste dem livet. Likevel velger de det.

The purpose of life is to end

Trilogien avsluttes med et kjempeoppgjør mellom Neo og Smith i kjent spaghetti western-stil. Heltene skal slåss til døden. Og Smith er overbevisst på at han kommer til å vinne kampen. Han har sett det. Han har “Orakelets øyne” nå.

Men som Orakelet har sagt, “we can never see past the choices we don’t understand” (Reloaded). Smith forstår ikke valg. Han forstår ikke hvorfor han har valgt å leve i eksil. Han forstår ikke hvorfor han fortsatt prøver å beseire Neo.

Ingen kan se forbi de valgene de ikke forstår. Derfor er Smith forvirret når han faktisk slår Neo. Seieren inneholder ingen mening. Han har tatt over hele Matrix, oppnådd totalkontroll — tror han.  Hva nå?

Smith er ikke i stand til å se hva som skjer nest, selv når ordene kommer fra hans egen munn. Dvs. vi som ser skjønner at det ikke er Smith, men Orakelet, som snakker gjennom munnen til Smith: “Everything that has a beginning has an end.”

Alt som har en begynnelse, må også ha en slutt. Slik er det med alt levende. For Smith virker det totalt meningsløst.

Smith, i kroppen til Bane, viser hans syn på livet:

Still don’t recognize me. I admit, it is difficult to even think it, encased in this rotting piece of meat. … Look at how pathetically fragile it is. Nothing this weak is meant to survive (Revolutions).

For Smith, som er opptatt av makt og kontroll, virker et sårbart, dødelig vesen meningsløs.

Her ligger forskjellen mellom Neo og Agent Smith. For det er nettopp Neos sårbarhet og dødelighet som gir hans valg mening. Når Orakelet forteller ham hans skjebne, ser han ikke ut til å reagere eller nøle. Neo må “return to The Source” … til kilden, “where the path of The One ends” (Reloaded). Neo, som alt levende, omfavner hans skjebne, hans slutt.

Neo tror han kan slå Smith. Men etter at Arkitekten svekket hans tro på Orakelet, må han gjenvinne troen på at han har reelt valg. Egentlig har han allerede valgt. Men han måtte forstå det. Først her, ved filmens slutt, er Neo i stand til å forstå at, ved å velge kjærlighet, har han allerede valgt veien tilbake til “the Source”.

Ironisk nok hadde Smith rett. Smith kan ikke slås med muskler, men med den ene tingen han antydet at Neo ikke hadde. Den ene tingen Smith ikke kan forstå: et valg om å ofre seg frivillig for noe større.

Smith er ikke i stand til å se at hans neste valg vil bli hans sist. For Neos kropp er alt koblet til “the Source” i Machine city. Når Smith prøver å overta Neo blir begge koblet til “the Source” — der både hans og Neo’s vei tar slutt. “The Matrix” er reddet. Og Zion får leve i fred. Enn så lenge.

Superkraften mellom ørene

I den virkelige verden har valg også blitt et problem – eller rettere sagt, mangel på det. Eksperter og YouTube-kjendiser prøver å overbevise unge mennesker om at de ikke ha reelt valg. Fysikkens lover utelukker det. Årsak- og virkning.  I en slik verden er fri vilje en illusjon. Men må det være slik?

Jeg tror det er det The Matrix prøver å fortelle oss.

Kanskje reelt valg og årsak- og virkningsloven ikke nødvendigvis utelukker hverandre allikevel? Som i The Matrix er de to “sannhetene” heller ikke motsetninger i den virkelige verden. Dette er paradokset som livet representerer. Riktignok kan den fysiske verden innskrenke vårt valg, men ikke avgjøre utfallet.

Denne dype sannheten ser ut til å være innbygget i selve universet til tross for hvor paradoksalt det kan virke i forhold til de rådende vitenskapelige teorier.  Vi snakker altså om “kartet, ikke terrenget”.

Det er derfor oppmuntrende å se at nyere vitenskapelig forskning i flere felt ser ut til å utfordre den såkalte «blindspot» i den naive fysikalisme som jeg lærte da jeg gikk på Universitetet.[3] Den har ikke motbevist Årsak og virkning, det har den ikke. Men den har gjenåpnet en plass i vitenskapen for reelt valg.

Jeg tenker f.eks på arbeidet på nevro-viter Karl Friston som undersøker hvordan nettopp at agens eller evnen til å påvirke verden er et reelt, “emergent” fenomenet i komplekse systemer som oss.  Den nye biologien viser også at levende organismer ser ut til å kunne utøve reel påvirkning på seg selv og på omgivelsene. Sjekk ut arbeidet til fysiolog Denis Noble eller biologen Michael Levin om du ikke tror det. Det er mye spennende arbeid i dagens vitenskap som kretser rundt problemet av “choice”. Vitenskapsfolket er ikke enige – langt ifra. Det hører jo med prosessen. Til sammen er de med å avsløre at terrenget er mye mer mysterisk og variert enn det enkle “kartet” vi har arvet fra Opplysningstiden.[4] Og hvis kartet ikke lenger passer terrenget, da trenger vi et nytt kart.

The Matrix avviser ikke at årsak og virkning finnes, men argumenterer for at nettopp vi mennesker kan være en del av årsaks- og virkningskjeden.  Den  moderne vitenskapen er en annen type argumentasjon. Men begge problematiserer påstanden om at våre valg er irrelevante, illusoriske eller uten mening bare fordi vi er fysiske vesener som følger fysikkens lover.

Og dette vet du, om du bare kjenner etter.

Dette er superkraften mellom ørene.  Det er det som kan gi ditt liv mening. Det er din arv som et levende vesen, som et menneske. “Wake up!” Velg den røde pillen. Omfavne superkraften som livet har gitt deg.

[1] F.eks. Robert M. Sapolsky’s Determined: A science of life without free will, (2023, Penguin), Sabine Hossenfelder’s Existential Physics: A Scientist’s Guide to Life’s Biggest Questions, (Viking Press, 2022) og Sam Harris’s Free Will, (Free Press , 2012). Mot denne forestillingen, se f.eks. Peter Ulric Tse, The Neural Basis of Free Will: Criterial Causation (MIT Press, 2013),og A Neurophilosophy of Libertarian Free Will (Oxford University Press, 2024) eller Kristan List, Why free will is real, (Harvard University press, 2019).

[2] Se hans The Master and his Emissary: the divided brain and the making of the western world (Yale University press, 2009) og The matter with things: Our brains, our delusions, and the unmaking of the world (Perspectiva press, 2021).

[3] The Blindspot: Why science cannot ignore human experience av Adam Frank, Marcelo Gleiser, Evan Thompson, (MIT press) 2024.

[4] Se for eksempel arbeidet til Daniel Dennett, Christian List, Iain McGilchrist, Peter Tse, John Vervaeke, Evan Thompson, Donald Hoffman, Bernardo Kastrup, m.fl.