Molde Håndballklubbs opprykk minner om tiden da fotball var lag med lokale spillere og spiltes på gressmatter med små tribuner.
Av MARIUS TOMREN, student ved HiMolde
Men slik er det ikke lenger. Penger har tatt overhånd. Milliardavtaler for TV-fotballen og andre store sponsorinntekter har gjort fotballen til et pengesirkus, også i Norge. En fotballklubb er ikke lenger bare en klubb, men en bedrift med (veldrevet?) organisasjon og høye lønninger. Spillere kjøpes nærmest ukritisk, uavhengig av klubbfølelse og nasjonalitet, og store arenaer med sponsornavn popper opp overalt hvor toppfotball spilles.
Det har ikke alltid vært slik. En gang var Molde Fotballklubb laget med romsdalinger, RBK laget med trøndere og Brann laget med bergensere. Lokale helter som «Laffen», «Ivers» og «Kniksen» ble skapt. Lagkameratene snakket stort sett samme dialekt, for de var fra samme sted. Det var eksotisk da Antonio Delgado fra Kapp Verde, som første mørkhudete spiller dukket opp i eliteserien 15. mai 1967. Det er 48 år siden. Nå er ikke lenger noen som reagerer om MFK starter kampen med tre mørkhudete i angrep og to i forsvar.
Molde Håndballklubbs siste hjemmekamp ble en festforestilling og en forsmak på hva som kan vente moldenserne neste år. Unge jenter med vilje til å blø for drakta og en naturlig trang til å omtale seg selv med en romsdalsk «i», tydet på at det var mye lokalt blod ute på banen den dagen. Riktignok har Molde Håndballklubbs toppscorer Birna Berg Haraldsdóttir et navn som avslører at det ikke bare er lokale spillere. Den islandske landslagspilleren var lånt inn fra svenske Sävenhof siste del av sesongen for å sikre opprykket, men ellers var det stort sett lokale spillere.
Lokale spillere er viktig. En ting er å vinne; det er viktig i all idrett, en annen ting er det samfunnsmessige; å være en god ambassadør, og for lokalbefolkningen er det viktig med personer en kan identifisere seg med. Hva hadde MFK vært uten Daniel Berg Hestad? Norges beste fotballag, ja. Men de hadde mistet noe. Den lokale sjelen, som ofrer alt, og er trofast mot laget. Med unntak av halvannet år i nederlandske Heerenveen, har han spilt alle sine år i MFK, og er blitt selve symbolet på en trofast MFK-spiller. Men snart er han 40 år, og resten av laget ville lett blitt avslørt om de skulle prøve seg med moldedialekt. Så lenge de vinner er det greit, men straks tapene kommer vil det skrikes etter lokale spillere igjen.
Flere av spillerne på Molde Håndballklubb, som spilte store deler av siste hjemmekamp, har lokal tilhørighet. Anniken Obdaili, Rikke Østigård og Vilde Vike Nerås er bare noen av de lokale jentene i troppen. Det er moro når man kjenner noen av spillerne fra før, eller vet hvem de er, eller kanskje kjenner en slektning av dem. Da er de ikke bare stjerner, men en av oss. Og det er viktig for identiteten. Derfor blir det spennende å se hva MHK nå gjør når de nå skal opp i høyeste divisjon. Det er naivt å tro at Molde by har så mange håndballtalenter at de kan stille med bare moldensere og hamle opp med selveste Larvik – eller landslaget – som det i realiteten er. Uansett hvor viktig det er å ha lokale spillere, må man innse at en må utenbys for å hente nok kompetanse, men det er viktig at det er mange lokale. Med tanke på at de fleste er ganske unge, håper jeg de satser på videreutvikling av spillerne og lar de etablere seg som toppspillere.
Hvis ikke kan interessen fort falle, for håndballen er ikke like stor som fotballen, og Molde Fotballklubb er godt etablert. Skal Molde Håndballklubb fange den jevne moldenser er det viktig å beholde de lokale i klubben, i hvert fall hvis de ikke vinner. Vinner de er det greit, men spiller de midt på treet er det bare lokale spillere som kan gi MHK den interessen de trenger for å gjøre seg interessant for publikum og sponsorer.
For da vil de være en av oss. MFK har lommeboka og stjernene. MHK de lokale heltene. Akkurat slik fotballen en gang var.
—> Kommentaren er en arbeidsoppgave i kurset IDR105 Sport, media og journalistikk ved HiMolde. Panorama vil publisere studentinnleveringer fra dette kurset i uke 20 og 21.