Fra toppen av Haugen ble lukket og låst presist kl. 23.00 denne kvelden. Utrolig nok var kveldshimmelen dekket av et litt blekt, men allikevel besnærende nordlys.

Vi har verken særlig greie på eller kunnskap om nordlyset her oppe, og årsaken til dette kveldsbesøket har selvsagt med ganske andre ting å gjøre enn fargerike naturfenomen. Det dreier seg som vanlig om fotball. I følge svenske aviser er Norge ønskemotstanderen for nasjonenes fotballandslag i en eventuell play-off om EM-deltagelse (ekstern lenke: Bergens Tidende).

Svenskenes (og sannsynligvis også danskenes) ønske om å konkurrere med akkurat Norge er selvsagt ikke grunnløst. Norge spilte sin aller første landskamp nettopp mot Sverige og tapte 11-3. Tidenes største nederlag (12-0 tap) kom mot Danmark. Dette er gammelt ubehag. Disse kampene ble spilt i 1908 og 1917. Dessverre har ikke nyere historie – der mesterskapskvalifisering har brakt de nordiske landene sammen – gitt særlig mer uttelling for Norges vedkommende. Vi husker vel alle kvalifiseringskampene for to EM-turneringer som endte med at Danmark tok tre av fire mulige poeng mot moderlandet i 2003 og 2011.

Helt fram til for kort tid siden var nok både svensker og dansker rimelig trygge på at Norge slett ikke ville bli en konkurrent om EM-plass. Nær historie har imidlertid gitt annen informasjon. Innspurten i denne kvalifiseringen har nemlig vært preget av svake sportslige prestasjoner av både svensker og dansker, mens Norge har overbevist, overprestert og overrasket de fleste mot slutten av kvalifiseringen. Dette gjelder også Fra toppen av Haugen-redaksjonen som anså dette endrede verdensbildet så vidt signifikant at et ekstraordinært redaksjonsmøte altså ble avholdt den tidligere omtalte nordlyskvelden.

UEFA kommer som vanlig gamle koloniherrer til hjelp og har i sin ufattelige visdom designet en turnering der play-off avgjør hvilke av de tredje-rangerte lagene som oppnår EM-spill. Play-off i seg selv er ikke problemet her, men seedingssystemet. Den såkalte «UEFA national coefficcient ranking» skal danne grunnlag for seedingen. Regelen er at av de ni treerne i gruppespillet går den beste direkte til sluttspill, mens de gjenværende åtte deles i to grupper basert på rankingen. Deretter trekkes en og en kamp der lag fra den svake gruppen møter lag fra den sterke gruppen.

Men, og dette er hovedpoenget: Det er ikke dagens ranking, men rankingen etter at gruppespillet er avsluttet midt i oktober som vil anvendes. Den alltid like intelligente leser skjønner sikkert hvor jeg vil hen nå. Kan det tenkes at de gjenværende kampene vil påvirke rankingen. Ja, selvsagt. Mye? Kanskje ikke, det får ekspertene svare på. Poenget er likevel enkelt. Alle gjenværende lag – dermed også de nordiske – har ønsker om hvem de vil møte og ikke møte i en play-off. Det synes ganske klart at Norge ikke har lyst på Danmark eller Sverige, mens det antagelig er motsatt for våre broderfolk. Kan det for eksempel tenkes (i alle fall i teorien) at Norge kan tjene på å tape bevisst mot Malta for å redusere sannsynligheten for å møte våre nordiske venner/uvenner? Svaret er dessverre ja.

La oss nå anta følgende (noe de fleste norske fotballeksperter antagelig er enige i): Norge er sikret play-off. Dermed står Norge fritt i å tilpasse det resultatet mot Malta som måtte passe Norge best. Dersom Norge har ambisjoner om å vinne gruppa, vil alt annet enn en seier i denne kampen være tullete. Men om vi anser at sannsynligheten er lav for å ta nødvendige poeng mot Italia borte i siste kamp, og samtidig tar i betraktning at Kroatia etter et kjapt trenerskifte finner tilbake til godspillet og dermed med stor sannsynlighet tar seks poeng i de to siste kampene, vil Norge med stor sannsynlighet ende på tredjeplass og altså havne i play-off. Om det da er et poeng å unngå å møte Danmark eller Sverige kan jo selvsagt situasjonen bli slik at Norge etter neste oppdatering av rankingen havner foran Sverige og Danmark på rankingen, og dermed risikerer å havne på «feil side» i play-off trekningen. Norge står altså ikke sammen med disse to og vil dermed ha 50% sjanse for å trekke en av dem. Da kan det klart være i Norges interesse å gjøre alt vi kan fram til midten av oktober for å bli rangert under Sverige og Danmark slik at vi med sikkerhet vil trekke andre land. Det eneste vi kan gjøre for å rangeres dårligere er selvsagt å tape kamper – gjerne med mange mål.

I praksis er en eventuell analyse av problemstillingen nær umulig. Eksempelvis er Danmark –  som Norge – sikret play-off, mens dette ikke er tilfellet for Sverige. Sånn sett kan vi antagelig anta at Sverige i alle fall vil prøve å vinne de neste kampene. Men det er jo flere land med i dette regnestykket. Minst åtte.

Poenget her er selvsagt ikke en realdiskusjon[1] av hva Norge (eller Danmark og Sverige og minst fem land til) faktisk skal gjøre i en Nash-likevekt (vi må bare beklage spillteoretisk fagterminologi her), men det kjedelige faktum at UEFA har laget et turneringsopplegg som faktisk kan gi land insentiver til å tape fotballkamper bevisst. Vi ser relativt ofte situasjoner der uavgjort kan være et preferert resultat for landslag. Direkte preferanser for tap er heldigvis sjeldne. Spesielt trist er dette når en kunne ha unngått det så enkelt, så enkelt. Om UEFA bare hadde droppet seeding før play-off og trukket fritt blant de åtte gjenværende treerlag, ville ikke denne typen problemstilling kunne ha oppstått.

Enda verre er det kanskje at situasjoner der lag faktisk kan tape kamper uten negative og (som antydet ovenfor) kanskje til og med med positive konsekvenser, lager en åpen motorvei helt uten bomstasjoner for korrupsjon.

Her har UEFA gjort en uhyre dårlig jobb. Deres streben etter «rettferdighet» kan innebære direkte fotballfiendtlig aktivitet, og slikt liker vi som kjent dårlig her oppe der utsikten er ren og uplettet. Vi kan bare håpe at fotballsjefene tar til vettet i neste omgang og er langt mer gjennomtenkte i sine turneringsdesign.

Heia Norge!

(En stor takk til kollega Olav Hauge som med stor innlevelse og interesse har deltatt i diskusjonen som dannet grunnlag for denne artikkelen.)

[1] Det spillteoretiske problemet som framstår her vil kreve en uhyrlig kraftprestasjon av modellering og løsningsteknikker, opp mot et nivå som Fra toppen av Haugens medarbeidere ikke engang tør å tenke på.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.