Påsken er over, og de vanlige spørsmålene på arbeidsplassen om høytiden har vært hyggelig har blitt besvart. Mitt svar denne gangen har gjerne vært at jeg hadde en nær-døden-opplevelse på palmesøndag.

Det er vel strengt tatt langfredag som er dagen for slike opplevelser, men denne gangen kom altså opplevelsen tidlig. Det dreier seg selvsagt om MFKs førsteomgang mot Stabæk. Jeg ble helt matt i kroppen, og isnende kulde og brennende varme avløste hverandre med korte mellomrom. Hva var dette for noe? Hvordan kunne et lag som spilte jevnt og slo Sevilla, prestere på et slikt nivå, kun få uker etterpå? Riktignok snudde MFK kampen i andreomgang, men jeg kan ikke huske å ha sett hjemmelaget over alle hjemmelag prestere særlig dårligere på veldig lenge.

Mange russiske toppidrettsutøvere har antagelig også hatt nær-døden-opplevelser den siste tida. Vi har nemlig fått øynene opp for et nytt stoff – Meldonium. (Som bildet over antyder, er stoffet mer enn tilgjengelig på nettet, og prisen er kanskje heller ikke avskrekkende; under en dollar per pille.)

Navnet i seg selv gir en interessant lød, jeg tenker på drømmende ro, musikk, glede og ubekymrethet når jeg smaker på ordet. Virkeligheten er åpenbart adskillig mer prosaisk. Wikipedia snakker om et stoff som påvirker blodomløpet nær hjertet og som øyensynlig var ment for behandling av individer med hjerteproblemer.

Det faktum at toppidrettsutøvere, og i særdeleshet russiske, har lagt sin elsk på stoffet innebærer selvsagt at doping er temaet i dag. Hvorfor blir vi ikke kvitt dette problemet? Hvordan kan det ha seg at WADA – klikk denne lenken for en oversikt over organisasjonens disposisjoner i 2015 – ikke får bukt med det som mange karakteriserer som idrettens verste fiende?

Dette er intet nytt tema, heller ikke i skribleriene fra toppen av Haugen.  (Se for eksempel denne artikkelen.) Denne gangen er det imidlertid selve hovedspørsmålet undertegnede vil forsøke å se litt nærmere på. La meg gjenta: Hvorfor er kampen mot doping så vanskelig?

I det siste har det dukket opp en forklaring som antyder at idretten kanskje kan ha fordel av doping. Ja, ikke for mye doping, men litt, i alle fall ikke så mye at alt publikum tror at alle idrettsutøvere er dopet. Litt doping har nemlig den effekten at sprintere springer fortere, høydehoppere hopper høyere, og skiskyttere både treffer blinkene oftere og tilbakelegger de tilmålte 12,5 km raskere. Doping har en slik effekt, prestasjonene forbedres.

Av en eller annen grunn synes det nemlig som publikum liker bedre å se en 100 meter der sluttida er under 10 sekunder enn over. Altså; en kobling mellom etterspørsel (publikums betalingsvillighet) og graden av doping gjennom forbedret prestasjon burde eksistere. Selvsagt burde også en negativ etterspørselseffekt eksistere, i alle fall om doping-prevalensen (andelen i sportspopulasjonen som anvender doping) blir for høy.  Dette innebærer altså en slags trade-off (avveining) sett fra idrettens side der doping er både negativt og positivt. En slik situasjon omtaler noen av oss gjerne som et optimeringsproblem. Sett fra idrettens side bør det da (selvsagt kun i teorien) eksistere en såkalt optimal doping-prevalens.

I en relativt nyutgitt forskningsartikkel forsøker forfatterne, hvorav en har nære forbindelser til toppen av Haugen, å bevise (under rimelige forutsetninger) at denne «optimale doping-prevalensen» er positiv.

Eller sagt mer populært, vi bør forvente en viss mengde doping om vi lar idretten styre butikken sjøl. Dessverre vil mange mene at idretten i for stor grad har fått avgjørende beslutningskraft i å styre butikken sjøl.

For de som måtte være mer en alminnelig interessert i denne problemstillingen henviser hele teamet på toppen av Haugen til artikkelen i European Journal of Sport Studies. Her må vi nok allikevel gi følgende lille pekefinger: muligens et klassisk eksempel på forskjellen mellom teori og praksis. Jeg sier ikke mer.

Hva så med hjemmelaget. Det var i alle fall ikke mye som tydet på utstrakt bruk av Meldonium i førsteomgangen mot Stabæk. Men, vi som elsker hjemmelaget lar oss slett ikke vippe av pinnen av et lite feiltrinn i ny og ne. En tabellsituasjon à poeng med Viking og Odd, og ett og tre poeng foran henholdsvis RBK og Strømsgodset lover faktisk veldig godt.

Heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.