Med den største sikkerhet avler suksess i den norske fotballhverdagen nye utfordringer. Når norske lag presterer over evne, noe hjemmelaget så til de grader har gjort så langt denne sesongen, banker kjøpelystne utenlandske klubber hardt på døra med klare mål om å hente lokale helter.

Fra toppen av Haugen har sett på saken og konkluderer – kanskje noe overraskende – med at en slik utvikling muligens gir flere muligheter enn begrensninger.

Seieren mot de gamle mesterne fra byen ved Nidelva har knapt nok sluttet å vibrere i sinnet før ryktene om lokale helter med ønsker om nye utenlandske utfordringer spres med usvikelig kraft. På toppen av Haugen hadde vi nok ønsket å kjæle enda litt mer med Singhs perfekte langskudd eller Nylands feberredninger i første omgang, men hverdagen og plikten kaller. På slike dager er det gjerne ekstra fristende å tro at alle trær vokser inn i himmelen. Selvsagt er det ikke slik. Skal Nyland til Arsenal? Ender Linnes i Istanbul. Vil Forren prøve seg utenfor den lune småbyens grenser en gang til? Spørsmålene er mange; svarene er, for oss utenfor kontorene på Aker stadion, få.

Ett svar har vi imidlertid allerede fått. Hoseth gikk til Stabæk. Takk for alt du har gjort for hjemmelaget, Magne. Måtte du få rikelig med spilletid, dog ikke mot hjemmelaget!

Denne typen problemstillinger er på ingen måte er nye. De som husker tilbake til RBKs glansdager kan neppe glemme Nils Arne Eggens lange og tidvis følelsesladde utgreinger om griske, kapitalistiske storklubber som tappet små norske klubbers arvesølv og ledet naive norske unggutter ut i mammons (og det som verre var av) fristelser.

I en globalisert fotballverden, der bytte av penger mot ungt talent er avgjørende for de store klubbenes suksess, er dette på ingen måte overraskende. Enkelte kan nok, som Eggen (sa, men kanskje ikke mente), føle at når en nå endelig har fått komponert et lag som er i flyten og presterer, er det sørgelig å måtte ta sjanser på å selge unna viktige brikker i en velfungerende lagmaskin. Dessverre er nok virkeligheten slik at det er og blir uunngåelig. En må huske at hovedgrunnen til at MFK de fire siste sesongene har fått så vidt mange underskrifter fra lovende unge fotballspillere, er disse spillernes forventning om at laget fra rosebyen er det beste utgangspunktet for spill i større klubber der ute; der lønnen er høyere, kvinnene vakrere og champagnen mindre besk. Sånn sett er selvsagt det faktum at utenlandske klubber etterspør MFK-spillere det ultimate beviset på at hjemmelaget har lykkes.

Det er et annet interessant poeng her også. I RBKs glansdager (fra toppen av Haugen har vi alltid mistenkt N. A.  Eggen for å være en begavet løgner), ble ikke bare unge norske spillere solgt til utlandet. De ble solgt for svært store summer. I dagens marked kan en muligens drømme om slikt, men om en i tillegg til å prestere i hjemlandet kan ta suksessen over på det europeiske fastlandet, er det slett ikke umulig at røvertoktene mot Aker Stadion kan snus til svært så innbringene forretning.

En typisk konsekvens av fotballmessig suksess er også individuell suksess i laget. Noen må jo lage de målene som avgjør kampene, og noen må forsvare seg mot motstandere som Real Madrid, Legia Warszawa eller Porto.

Salgsverdien på unge nordmenn er åpenbart kritisk avhengig av å stille ut disse positive egenskapene via en velfungerende lagmaskin i store europeiske turneringer. Det var ikke alle tidligere RBK-ere – som ble solgt til svært så gode priser i hine, hårde dager – som ble supersuksessfulle i Celtic, Glasgow Rangers eller Liverpool.

Nå når sola bryter fram og bader toppen av Haugen med de vakreste stråler, er vel vår konklusjon nokså enkel. Ønsker en å beholde de talentfulle spillerne i småbyen gjennom kontraktstiden, finnes det kun én løsning; å oppnå samme status som de internasjonale klubbene en konkurrerer med talentet om. Dette gjelder både på lønns- og på prestasjonssiden. Vi er ambisiøse på toppen Haugen, men selvsagt ikke naive. Slike målsetninger er – om ikke uoppnåelige – så i alle fall nesten. I så måte blir vel norske klubbers strategi å fortsette som før; det vil si å speide godt etter både lokale, nasjonale og globale spillere. Skaffe de rette signaturene, men fortsatt å forvente og (selvsagt også) stimulere til videresalg til større klubber. En slik strategi fordrer å fylle etter. Med forventning om at mange spillere kan forsvinne fra klubben må en sørge for å fylle etter med nye spillere hele tiden. Dette er særskilt utfordrende om en har en avansert spillestil. En avansert spillestil fordrer nemlig lang tid og trening for å inkludere nytt blod, og en må da enten ha et særlig pedagogisk trenerapparat eller henfalle til enklere spillestiler.

Hvorom allting er, er vi som alltid positive til de til enhver tid regjerende kreftene i hjemmelagets storstue. Vi nærer få bekymringer for at dagens regime ikke skulle håndtere disse utfordringene enkelt, selv om de – fra vår tilbaketrukne posisjon – vel egentlig framstår som nokså utfordrende. Det faktum at hjemmelaget de seneste sesongene har valgt en stor stall med utstrakt bruk av utleie, indikerer med all mulig tydelighet at dette på ingen måte er fremmede problemstillinger for apparatet på Aker Stadion.

Slik vi ser det, gjenstår nå kun ett lite steg for hjemmelaget; suksess i Europa. Foreløpig kan nok gruppespill i Europaligaen sies å være mer enn bra nok, men på litt sikt må en nok inn i noen gruppespill i Champions League. Joda, vi brukte begrepet lite steg. Dette steget er nok lengre enn som så, men slett ikke umulig. MFK spilte tross alt i denne gjeveste av alle ligaer i 1999, da med et langt mindre profesjonelt utgangspunkt. La oss ikke bare håpe på seriegull i år, men også hell og lykke i neste års trekning. Det kan MFK definitivt trenge om dette lille (men antagelig akk så vanskelige) steget skal tas og bringe storlagene tilbake til Aker Stadion.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.