BI-professor Torger Reve sier at det lønner seg å smøre innovasjonsmiljøene, men HiMolde-stipendiat Lise Lillebrygfjeld Halse peker på at det også fins skjær i sjøen.

Næringsminister Monica Mæland (H) offentligjorde i dag at Norges to første GCE-er (Global Centres of Expertise) er den maritime klyngen her i fylket og olje- og gassklyngen i Agder.

– Jeg tror at GCE-statusen har mye å si for identiteten i den maritime klyngen og at samarbeidet mellom aktørene kan bli sterkere både på grunn av økt status og forskningsmidlene den endrede statusen utløser, sier stipendiat Lise Lillebrygfjeld Halse.

Onsdag 25.juni skal hun forsvare sin doktorgradsavhandlingen i logistikk – «Walking the path of change: globalization of the maritime cluster in North West Norway» – ved Høgskolen i Molde. Hun har forsket på hvordan globaliseringen har påvirket den maritime klyngen og diskuterer fremtidige konsekvenser av denne påvirkningen.

– Tette bånd

– Mange ser næringsklynger som et nåtidig fenomen – begrepet ble nærmest et moteord på 90-tallet, men den maritime klyngen er gammel og jeg har sett på den i et historisk perspektiv. Historisk sett har den vært preget av tette bånd mellom bruker og produsent, faktisk så tette at det tidligere ofte var han som var med og bygde fiskebåten som dro ut med båten på fiske, sier Halse.

Les mer om klyngepolitikken på regjeringens hjemmeside.

Halse sier at i dag er klyngens verdikjede global, mens innovasjonsprosessen fortsatt er lokal.

– I klyngen er det veldig høy tro på egne innovasjonsevner. Funnene i min undersøkelse tyder på at det i liten grad hentes kunnskap ute i verden. Et eksempel på dette kan være ansatte i klyngen på oppdrag i utlandet som opplever at det er liten interesse for den kunnskapen de bringer med seg. Det samme inntrykket har jeg fått i intervju med samarbeidspartnere i utlandet, sier Halse.

To retninger

Halse peker på at klyngen i dagens situasjon har en særlig utfordring i at produksjonen har tatt to retninger. Klyngens prosjektledelse av produksjon i utlandet må være standardisert og dokumentert, mens den hjemlige produksjonen fortsatt baserer seg mye på taus kunnskap i bedriftene.

– Det kan bli utfordrende å håndtere de to retningene på samme tid. Her hjemme er innovasjonen knyttet til å utvikle mer og mer komplekse skipsløsninger – noe som er mer avansert enn det konkurrentene har laget, mens det som produseres utenlands må i større grad er standardiseres. Den høye innovasjonsgraden er også basert på godt samarbeid mellom ansatte med fagbrev og ansatte med høyere utdanning, men i dag benytter bedriftene i stor grad gjestearbeidere. Klyngen har gjort seg avhengig av kompetansen til gjestearbeidere, noe som representerer en sårbarhet i forhold til innovasjonsevne, sier Halse.

Endringstradisjon

Men klyngen har historisk sett god tradisjon for å omstille seg i tide, sier hun. Hun trekker frem overgangen fra seilskuter til dampskip på slutten av 1800-tallet.

– Her på Møre utviklet teknologien seg inkrementelt, som kan illustreres med introduksjon av motor i trebåter og tilpasset til fiskernes behov. Det skyldtes typiske klyngemekanismer Her hadde de små aktører med tett samarbeide og mer dynamiske produksjonsmodeller enn andre steder i landet på den tiden, sier Halse.

Også overgangen fra fiske til offshore er et godt eksempel på klyngens omstillingsevne.

– Da kunne en utnytte eksisterende kunnskap fra bygging av fiskebåter, og samtidig hentet aktørene i klyngen mye kunnskap utenlands. Resultatet av det ser vi i dag. På sørsiden av Romsdalsfjorden ligger det verft etter verft på steder med tynt befolkningsgrunnlag, sier Halse.

– Ville eksistert uansett

Torger Reve, professor i strategi og industriell konkurranse ved Handelshøyskolen BI i Oslo, sier at statlig smøring av innovative klynger har positive virkninger utover bedriftsgrensene.

– Klyngene ville ha eksistert uansett – med eller uten statens bidrag, men staten gjør dette for å tilrettelegge for samhandling mellom aktørene og gjøre dem mer innovative. Det fremste eksempelet i verden på en slik innovativ klynge er Silicon Valley. Det er særlig de amerikanske økonomene Michael Porter og Paul Krugman som har forsket på klyngeeffekter, men praksisen har kommet lengre her i Norge enn i USA, sier Reve.

Reve er ikke det minste i tvil om at statsstøtten til klyngene er virkningsfull.

– Støtten er viktig og bidrar til at det bygges opp en kunnskapsalmenning. Staten har glede av det i form av økte skatteinntekter og nye arbeidsplasser. Den gamle måten å støtte næringslivet på var jo ved å gi penger til bedrifter som var på konkursens rand, sier Reve.

– Ekstragevinst

– Hvorfor skal fellesskapet – og ikke bedriftene selv – finansiere denne samhandlingen?

– Den ekstragevinsten som tyter ut av å finansiere klyngeforskningen er nye bedrifter. Det vil ikke de etablerte bedriftene betale for. Det er der markedskreftene kommer til kort og staten kan spille en viktig rolle. Finansieringen gjør også eksisterende bedrifter mer konkurransedyktige. Dette styrker hele næringsmiljøet, og i det ligger det en samfunnsmessig gevinst, svarer Reve.

Han sier at statsfinansieringen bidrar til å bygge opp sosial kapital og en felles merkevare i en klynge som også er preget av knallhard konkurranse og rettsstrider mellom aktører.

– Jeg tok til orde for å finansiere globale kunnskapssentre i boken «Et kunnskapsbasert Norge». To år etter er idéen blitt en realitet, konstaterer Reve.