Kvantefysikerne Bo-Sture Skagerstam (64) og Per Kristian Rekdal (41) vil slippe forskningsresultatene fri.

Panorama rusler med de to forskerne langs kaia i Molde sentrum. Fysikkprofessor Bo-Sture Skagerstam fra NTNU i Trondheim er på moldebesøk for å skrive lærebok i moderne kvanteoptikk sammen med førsteamanuensis Per Kristian Rekdal ved Høgskolen i Molde.

– Dette er fjerde gang vi møtes for å arbeide på boka. Vi jobber sammen på nettet også, men det er som om noe av kreativiteten blir borte i kablene. Det er bra for den kreative prosessen å være fysisk tilstede – møte hverandre, sier Skagerstam.

Han snakker varmt om den kreative prosessen – «bubbla på,» sier han på svensk – at forskeren må være ydmyk og ikke la egoet stå i veien for nye tankemønster, om intuisjon og idéer som «ligger i tiden».

Nobelprisforskning

Skagerstam og Rekdal er et skoleeksempel på at forskernettverk ofte ikke følger organisasjonsgrensene. Forskningen de to har bidratt med er i verdensklasse, noe som kom til uttrykk da Nobelprisen i fysikk gikk til Serge Haroche og David J. Wineland i 2012. Skagerstam og Rekdal er sitert mer enn tolv ganger i forskningen som lå til grunn for at Haroche fikk prisen.

Her kan du lese en populærvitenskapelig artikkel om hvordan Haroche og Wineland har klart å fange partikler slik at enkeltstående kvantesystem kan observeres.

Kommersielle hindringer

At det er en generasjonskløft mellom Skagerstam og Rekdal kommer til uttrykk når Skagerstam romantiserer det å holde en trykt bok i hendene. Da rister Rekdal på hodet. Rekdal – som er Mr. Open Course Ware (OCW) ved HiMolde og primus motor for oppstarten av HiMoldeX – har ikke mer enn 23 eksemplarer av den typen stående i sitt eget hjem.

Men Skagerstam har skjønt at tiden for trykte publikasjoner og betalingsmurer er forbi:

– Forskere har ikke tid til å sitte på biblioteket. All informasjon hentes på nettet. På vårt fagfelt ligger preprinter av forskningen tilgjengelig på arxive.org. Når noe publiseres i et statustidsskrift som f.eks. Nature, så har det vært kjent i fagmiljøet i et halvår til et år i forveien. Alle vet hva som står der fra før. Open Access-publisering er framtida. Når det offentlige betaler for forskningen, så bør det offentlige også kunne få se forskningen. Firmaene som utgir de vitenskapelige tidsskriftene skal tjene sine penger. Og det er snakk om mye penger, særlig innenfor medisin. Disse firmaene har blitt et hinder for formidlingen av forskningsresultater.

Panorama har tidligere avslørt at noen høgskoler og universiteter i Norge betaler tre ganger så mye som andre for å få tilgang til én forskningsdatabase.

Forskning og Facebook

Rekdal peker på det er mange likhetstrekk mellom forskningspublisering og sosiale medier.

– Et Liker-klikk har mye til felles med en forskningssitering. Og forskningen har sine kjendiser og følgere, slik det også er på sosiale medier, sier Rekdal.

Og så har du statusoppdateringene som aldri blir lest av noen. Slik er det også med forskning.

– Mye av det som blir publisert har ikke en eneste leser. Og selv når forskningen blir sitert, så kan det være god grunn til å spørre om de som siterer forskningen faktisk har lest den, sier Skagerstam.

Altså: Forskerne har forlatt biblioteket. Forlagene er blitt et fordyrende og forsinkende distribusjonsledd. Internett og sosiale medier har overtatt. Forskningsresultater er blitt virale.

Slik ligger landet, og i dette landskapet vurderer Skagerstam og Rekdal sterkt å gjøre den nye læreboka gratis.

 Vil gå foran

– Vi slipper den kanskje fri på nettet, for å gå foran. Boka tar for seg veletablert kunnskap som jeg har forelest om de siste 10-15 årene. Om man er en velbetalt forsker med et godt renommé, så har man ikke det store behovet for statusen og pengene de tradisjonelle forlagene tilbyr, sier Skagerstam.

– Jeg er definitivt tilhenger av åpenhet, skyter Rekdal inn. – Om vi publiserer boka helt åpent, så vil det kanskje bli lagt merke til i utlandet.

– 500 til 1000 kroner … Da får man en bok. Men legger vi den ut helt åpent, så vil boka gjøre mye større nytte. Da vil mange flere – over hele verden – få tilgang til den. Det handler om tilgjengelighet til kunnskap, sier Skagerstam.

– Det fins mange bøker på fagområdet, men vi legger også inn oppgaver og komplette løsninger, pluss mye tilbehør. Boka vil per dags dato skille seg ut, sier Rekdal.

 Liten, kjapp, verdensledende

– De som går i flokk, går ofte feil vei, fastslår Skagerstam.

Ikke nok med at de to kvantefysikerne vil gi bort arbeidet sitt «gratis» (de får sin lønn av skattebetalerne), men de tar i samme slenget et oppgjør med hurtigvoksende institusjoner, forskergrupper og forskningsbudsjetter.

– Mener dere at det er en fordel å være en liten høgskole i stedet for et stor universitet?

– Ja, se ut på fjorden og naturen her. Det er jo et riktig sjarmerende syn. Dette er noe annet enn Dehli eller New York. Her kunne man ha lagt en avansert sommerskole og streamet den helt åpent slik at man kan sitte hvor som helst i verden å høre på det som blir sagt. Kan tradisjonelle universiteter gjøre noe sånt? Det tror jeg ikke. NTNU, som jeg jobber med, er for stort til å få til noe sånt. Det er for mye prestisje i saken, komitéer må opprettes og alle skal være med. De store institusjonene er for tungrodde og byråkratiske, sier Skagerstam.

Han kaller det «moldekjensle», og viser til at byen har klart å stable både jazzfestival og Bjørnson-festival på beina.

– Små byer og institusjoner kan i større grad bidra til utviklingen ute i verden enn store byer, for de store byene og institusjonene hemmes av de er for sterkt preget av status og prestisje, sier Skagerstam.

– Vil ikke ha små søknader

Rekdal er stor fan av avdøde Fred Kavli og forskningen han har finansiert.

– Verden trenger flere Kavlier. Vi trenger støtte til små, sterke forskningsmiljøer som ikke er knyttet til store universiteter, sier Rekdal.

Begge sier at Norges forskningsråd i stor grad har sluttet å bevilge små – men etter deres syn nødvendige – midler til forskning.

– Før kunne man søke om 25 000 til 100 000 kroner, men nå vil de bare ha søknader i millionklassen. Og forskningen må tilpasses politiske mål, sidevegene til ny kunnskap blir fullstendig ignorert. Små organisasjoner kan være verdensledende sitt fagfelt. Med Open Access-publisering kan disse organisasjonene gjøre sin kunnskap til universell kunnskap. Nelson Mandela mente at det å gjøre utdanning og kunnskap tilgjengelig for alle er det viktigste som kan skje for å bekjempe fattigdom og gjøre verden til et bedre sted å leve. Det krever åpenhet. Men i dag står denne åpenheten i konflikt med kapitalkreftene, sier Skagerstam.

Skagerstam og Rekdal regner med at deres nye læreverk i moderne optikk vil være ferdig om fire-fem år.