Forrige uke dreide seg – for hjemmelaget – mye om straffespark, eller snarere mislykkede sådanne.

Ettersom fra toppen av Haugen-redaksjonen har hatt mer enn vanlig interesse for denne minimale – men dog svært så betydningsfulle delen av det edle spillet – finner vi det naturlig å bruke litt spalteplass for å se nærmere på noen aspekter ved dette enslige sparket på ballen, som kan ha de mest overveldende konsekvenser.

U­ndertegnede har tatt ett straffespark på fotballbanen i løpet av en kortvarig, men ikke suksessrik fotballkarriere. Det dreide seg om en eller annen turneringskamp, sannsynligvis på smågutt- eller guttenivå. Benevnelsene er antagelig annerledes i dag, men det dreide seg altså om en aldersgruppe betydelig under myndighetsnivå. I denne tiden, for nokså mange år siden, var dagens (ifølge Kjetil Rekdal) snillistiske fotballpolitikk fremmed. I så måte var det å avgjøre en turneringskamp på lave alderstrinn ved hjelp av straffespark mer enn naturlig. Jeg kan fortsatt fornemme den enorme overraskelsen denne situasjonen innebar.

Jeg hadde trent mye på straffespark, primært på den banen der denne hendelsen inntraff – Idrett i Kristiansund – og rakk vel verken å bli særlig nervøs eller tenke noe videre over hva dette innebar før straffesparkkonkurransen var et faktum. Jeg kan fortsatt fornemme lukta av koksgrus og det regnvåte ettermiddagslyset i sekundene før det var min tur til å skyte. Overraskelsen var enorm. Min egen kropp var totalt ugjenkjennelig. Det kjentes som om forbindelsen mellom kropp og hjerne var revet tvers av.

Jeg kan fortsatt fornemme denne totale håpløshetsfølelsen. Hvordan skulle jeg greie å løpe fram til 11-meteren? Om jeg (på tross av at det kjentes helt umulig) allikevel skulle befinne meg foran ballen, ville jeg få til å skyte? Det å treffe mål – langt mindre plassere ballen i hjørnet – syntes fullstendig utenfor enhver rekkevidde.

Denne vesle anekdoten sier mye om hvilken mental belastning det å ta et avgjørende straffespark kan være. Fotballhistorien er full av eksempler på presumptivt eksellente straffesparkeksekutører som har bommet grovt i svært så avgjørende situasjoner. Det at Vegard Forren misser på et avgjørende straffespark mot ukrainerne er dermed kanskje ikke så overraskende. Forrens egen uttalelse om at straffespark skal være mål (se bildet over) bør kanskje omskrives litt. I mindre viktige kamper skal straffe være mål, men når viktigheten øker blir keeperne bedre, målet mindre og skuddstyrke og plasseringsevne avtar med bemerkelsesverdig høy hastighet.

En del forskere – også undertegnede – har skrevet mer eller mindre dypsindig om hvordan straffespark bør tas, eller kanskje snarere om hvordan likevektsutfallet i en straffesituasjon bør bli mellom eksekutør og keeper under rasjonalitetsforutsetninger. Grovt sett er forskerne enige, og nobelprisvinner John Nash’s betydningsfulle resultat fra 1950 kommer til anvendelse her. Straffesparkeksekutører og keepere skal nemlig randomisere i Nash-likevekt. Dette betyr, litt enkelt sagt, at for med sikkerhet å unngå at motstanderen (keeper eller eksekutør, avhengig av hvem vi betrakter) kan gjette hva som skjer, skal begge slå mynt og krone om hvordan de skal agere. Skytteren bør dermed med en viss sannsynlighet velge f.eks. å skyte til høyre, venstre eller midt i mål. Vi skal ikke gå mer detaljert til verks her. For eventuelle lesere, som kan ha mer enn rudimentær interesse, kan min artikkel «Estimating performance characteristics through observed Nash equilibria» gi mer innsyn i hva vi egentlig snakker om.

Uansett er det ikke de teoretiske betraktninger som er hovedpoenget her. Ser vi litt nærmere på hjemmelagets nære straffesparkhistorie, er det vel tre viktige situasjoner jeg kan erindre. Alle gjelder europeisk spill og sentrale aktører er Andreas Lund, Magne Hoseth og (selvsagt) Vegard Forren. Tider og steder er 25/8-1999 på Mallorca, 8/8-2012 i Basel og i forrige uke i Molde. Som Fra toppen av Haugens velinformerte lesere godt vet, scoret Andreas Lund på Mallorca og sendt hjemmelaget inn i det første og foreløpig siste gruppespill i Champions League, mens de to andre situasjonene hadde motsatte konsekvenser. Til Magne og Vegards trøst og forsvar bør vi i anstendighetens navn bemerke at den finansielle og sportslige status – og ikke minst konsekvens – var av en helt annen og mindre dimensjon i 1999 enn i de to andre tilfellene. Enkelte vil kanskje kort oppsummere at Magne Hoseth og Vegard Forren potensielt snøt MFK for omkring 125 millioner kroner ved disse straffemissene. Fra toppen av Haugen er vi (som vanlig) av en helt annen oppfatning.

Dersom et individ utsettes for en situasjon der en uhyre kort prestasjon avgjør om det blir null eller enorme inntekter, bør de fleste feile. Det å håndtere denne typen spillsituasjon kan ingen med fornuft forvente at normale mennesker skal greie.

Det taler, slik vi ser det, dermed til herrene Forren og Hoseths fordel at de ikke satte disse straffesparkene i mål. Ethvert rasjonelt tenkende menneske bør knekke sammen under slike forutsetninger. Vi skal kanskje ikke trekke fram John Carews overlegne straffespark for Valencia mot Bayern München i Champions League finalen i 2001, selv om det nok er litt fristende. John C. var ung, og antagelig litt for uerfaren, til å bli fornuftig skrekkslagen. For ikke å sette Andreas Lund i vanry, får vi vel også tilskrive scoringen tidsepokens manglende finansielle viktighet. Konklusjonen er enkel: fotballspillere med fornuftig utviklede sjelsevner bør bomme på slike straffespark.

Avslutningsvis er det kanskje noen lesere som lurer på hvordan det gikk med Fra toppen av Haugens skrekkslagne straffespark for Il Braatt mot Averøykameratene (med skjebnetung ironi for øvrig Magne Hoseths moderklubb) en regnfull septembersøndag på 70-allet. Joda, det gikk som det måtte. Det ble ikke mål. Merkelig nok kom jeg meg fram til ballen, jeg fikk også avfyrt et skudd; overraskende hardt og til og med velplassert. Det endte i treverket 20 cm under høyre kryss, men mål ble det altså ikke.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.