På Møreforskings nye nettside lyser mot oss følgende sitat fra Henrik Ibsen: «Alt for å finne det sannes mysterium – det er den ekte forskers kriterium».

Denne høsten bærer det mot en endelig beslutning om plassering av nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Beslutningen er dramatisk fordi den vil fullbyrde en tidligere beslutning, nemlig at Kristiansund og Molde ikke lenger skal ha hvert sitt sykehus. Kanskje ender beslutningen med at det nye sykehuset plasseres midt mellom byene, men de fleste tror nok at valget faller på et bynært alternativ, enten i Kristiansund (Frei) eller i Molde kommune (Hjelset). Følgen vil være at en av byene vinner. Den andre taper.

Veien fram til beslutningen er brolagt med rapporter, konsekvensutredninger og høringer. Ifølge Romsdals Budstikke (1.9.14) vil 210 millioner vil gå med til utredninger før sykehuset bygges. Da forstår vi at slike store samfunnsprosjekt utgjør en stor del av markedet for konsulenter, utredere og oppdragsforskere. Og vi forstår kanskje også at bare de mest skolerte og interesserte greier å sette seg inn i det som produseres, og betydningen det har for de endelige vedtakene. Vedtak som skal være kunnskapsbasert. Faglig, sies det. Det er altså all denne kunnskapsproduksjonen som skal vise vei til det alternativet som til slutt velges.

I sommer fikk jeg tilsendt en av de mange konsekvensutredningene som er utarbeidet for sykehusplasseringen. Den var laget av Sintef, Skandinavias største uavhengige forskningskonsern med 2100 ansatte og en omsetning på 3 milliarder i 2013. Ifølge hjemmesiden. KU’en, som det sies blant de innvidde, handlet om hvordan tomtevalget i saken vil påvirke bosettingsstruktur, næringsutvikling, og helsefaglig miljø og rekruttering. Store spørsmål.

Da jeg fikk rapporten hadde ordføreren i Molde just kritisert den kraftig i Romsdals Budstikke. Det var midt i ferien så litt «slakt» hjalp kanskje på leselysten? Som på denne tiden ikke akkurat var innstilt på KU’er. Men at rapporten bare var på 18 sider, inkludert to tittelsider og innholdsfortegnelse, hjalp. På leselysten.

Men likevel, 18, nei, reelt sett bare 15 sider, på tre så store spørsmål? Hvordan valg av Frei, Gjemnes eller Hjelset påvirker boligstrukturen (4 sider), næringsutviklingen (3 sider) og helsefaglig miljø og rekruttering (5 sider) på tre steder. Med innledning (1 side) og konklusjon (2 sider) går i alle fall sidetallet opp.

Har forskeren her virkelig gitt alt for å finne sannhetens mysterium?

En bachelorstudent hadde nok blitt oppfordret til å fylle sin ca. 25 siders prosjektoppgave med bare en av problemstillingene. Å undersøke flere problemstillinger samtidig fører lett til både forvirring og overflatiskhet. Ikke til skarp og troverdig analyse. Å undersøke hvordan de alternative lokaliseringene får konsekvenser for det helsefaglige miljøet og rekruttering av helsepersonell til sykehuset ville f.eks. vært en mer enn stor nok problemstilling. Og kravet til teori, begrepsdefinisjoner, redegjørelse, dokumentasjon og diskusjon av resultater er ikke lavere for en forsker, eller konsulent, i Sintef.

For korthets skyld, og for sikkerhets skyld, la oss se på hvordan rapporten omtaler vår egen virksomhet og betydningen den har for muligheten til å rekruttere helsepersonell. Rapportens omtale begrenser seg til følgende:

«Molde har høgskole der det utdannes sjukepleiere med bachelorprogram både i Kristiansund og Molde. Kristiansund har ingen egen høgskole, men tilbud i samarbeid med høgskolene i Molde og i Ålesund. Plasseringen av sjukehuset vil antagelig ikke ha noen direkte påvirkning på plassering av høgskolen, siden det medisinskfaglige tilbudet bare utgjør en del av skoletilbudet.»

Det var det. Det var ikke mer. Og hva står det her? Første setning er riktig, men det står ikke at antallet studenter er mange ganger større i Molde enn i Kristiansund. HiM har i dag til sammen 775 studenter på sykepleie og vernepleie, på alle nivåer. I tillegg kommer 60 deltidsstudenter på Lederutdanningen i helse- og sosialsektoren, en utdanning som går på omgang med høgskolene i Volda og Ålesund. Omtrent 85 av det totale antallet på 775 går i Kristiansund. Resten, altså 690, går i Molde. I tillegg får studentene i Kristiansund en del av utdanningen sin i Molde, ca. 2 dager per uke. Det er de harde fakta.

Mer fakta: Blant de ansatte i avdeling for helse- og sosialfag er i dag 6 av 40 (årsverk) stasjonert i Kristiansund. De som jobber i Molde driver også fem ettårige videreutdanninger og en masterutdanning i helse- og sosialfag. Da Sintef skrev sin rapport hadde de heller ikke fått med seg at Høgskolen i Molde sammen med Høgskulen i Volda hadde søknad inne hos NOKUT om tillatelse til å utdanne helsepersonell på doktorgradsnivå (noe som er godkjent etter at rapporten ble ferdigstilt). Eller at Høgskolen i Ålesund sin aktivitet i Kristiansund ble avsluttet høsten 2013. Da de siste sju (!) deltidsstudentene i Handels- og serviceledelse var ferdige.

Jeg finner ingen av disse opplysningene i rapporten. Er de ikke viktige når rekruttering skal vurderes?

Sier de ingenting av betydning om hvor fagmiljøene finnes og størrelsen på dem? Er det ingen sammenheng mellom hvor fagmiljøene finnes i dag, og hvor det er lettest å rekruttere i framtiden? Både for sykehuset og for oss? Har plassering av sykehuset noe å si for hvor vi kan fortsette å utdanne sykepleiestudenter i Molde?

Det er modig av Møreforsking å minne oss på at den ekte forskers eneste kriterium. Som tidligere ansatt og nå rektor for en høgskole som er medeier i Møreforsking håper jeg instituttet greier balansen. Mellom å levere sannhetssøkende forskning og utredning, og samtidig finansiere denne aktiviteten i oppdragsmarkedet. Å finne sannhetens mysterium tar tid. Det koster. Hvor fristende er det ikke da å sluntre unna. Redusere timebruken på en rapport eller to.

Hvem skal kontrollere om Sintef leverer kvalitet for de 3 milliardene de fakturerer? Skal det overlates til oppdragsgiverne selv? Hva når disse er offentlige institusjoner eller selskaper? Skal vi stole på at mediene tar denne rollen? Eller kan fagmiljøene på høgskolene og universitetene ta den?

Summene som brukes er store. Konsekvensene enorme. Men konsekvensutredningene, kan vi stole på dem?

Store samfunnsprosjekter er både politikk og fag. Den som leverer eller kritiserer faglige rapporter blir lett anklaget for å ta politiske standpunkt eller gå noen ærend. Slik Sintef har blitt det av Moldes ordfører. Og slik jeg nå kanskje blir det av Kristiansunds ordfører. Fag og politikk er ikke alltid lett å skille. Opplysningene ovenfor om fagmiljø og studietilbud er fag, eller sak, men de har politiske konsekvenser.

Politikk handler om å kjempe for interesser, og i den kampen er evnen til å definere problemstillingene avgjørende. I denne saken kjemper to byer om å få versus miste kompetansearbeidsplasser. I Molde er dette en sak om faglig kvalitet og evne til å rekruttere. I Kristiansund er det et spørsmål om rettferdig fordeling. Derfor er det forståelig når Ellen Engdahl i Kom Vekst sier til Tidens Krav at «Dersom sykehuset lokaliseres på Hjelset vil dagens forskjeller innen offentlige kompetansearbeidsplasser forsterkes ytterligere i disfavør av Kristiansund og Nordmøre».  Dette føles naturligvis urettferdig i Kristiansund. Men urett kan også føles ved Molde Sjukehus, og hos oss, hvis fagmiljø bygget over lang tid rives ned.

Rettferdighet er altså ingen entydig størrelse. Det er derfor mange mener at det er våre valgte politikere som skal ta slike valg. Men i saker som dette har de avskiltet seg selv. De har valgt å organisere spesialisthelsetjenesten i helseforetak, nettopp for at faglige prioriteringer ikke skal veltes av andre politiske hensyn.  Dette fordrer imidlertid faglig kvalitet. På et helt annet nivå enn det Sintef har levert i denne saken. Hvis faglige hensyn skal ha folkets tilslutning må de faglige utredningene være mest mulig solide. Slik at de ikke blir mistenkeliggjort.

Forskere finner nok aldri sannhetens mysterium. Men om vi oppgir det som vårt kriterium, mister vi vår troverdighet. Slik er det for Høgskolen i Molde – Vitenskapelig høgskole i logistikk, for Møreforsking og selvfølgelig også for Sintef.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.