De fleste dopingeksperter mener at det lite å hente på å anvende doping i fotballen. Trond Sollid, mangeårig trener både i Norge og i utlandet, er imidlertid av en ganske annen oppfatning. Han uttalte til VG i 2004: – Inntil det motsatte er bevist er man uskyldig. Men det er vel ingen som er så naiv og tror at det ikke finnes doping i fotball. Til og med apekatter skjønner det.

Vi skal selvsagt i liten grad fokusere på Sollids «apekatt-teori». Vi har riktignok stor respekt for apekatter her på toppen Haugen, men at de skal være fullt informert om et eventuelt dopingproblem i fotballen stiller selv vi oss undrende til.

Bakgrunnen for Sollids uttalelser, referert ovenfor, er en gammel dopingsak knyttet til den Italienske storklubben Juventus. Den dreide det seg om bruk av EPO i perioden fra 1994 til 1998. I denne perioden hadde en viss klubblege – Agricola – foret spillerne med dette kondisjonsfremmende stoffet, og etter sigende også mange andre stoffer innen- og utenfor WADAs daværende og nåværende liste av forbudte substanser. I så måte hadde kanskje Trond et poeng. Kanskje er doping mer brukt (eller kanskje vi skal si misbrukt) enn mange har trodd – også i fotballen.

Rundt omkring tidspunktet for Sollids uttalelser publiserte Oxford-professoren Julian Savulsecu (samt medforfattere) en artikkel i British Journal of Sports Medicine. I denne artikkelen argumenterer Savulescu varmt for å tillate doping. Savulescu er filosof og er opptatt av rettferdighet og sikkerhet for idrettsutøverne. Hans argumenter kan ved første øyekast synes tilforlatelige. Det kan jo ikke være rettferdig at rike Norge skal kunne sende sine skiløpere på kostbare høyfjellshotell for høydetrening, mens fattige øst-europeere ikke engang skal kunne bruke EPO for å oppnå tilsvarende effekt på de akk så verdifulle blodlegemene.

Samtidig mener han, og det har undertegnede full forståelse for, at ulovlig bruk av doping nødvendigvis må innebære at kontroll med ulike substanser og virkninger – og ikke minst bivirkninger – er rimelig vanskelig å gjennomføre, og et illegalt velfungerende dopingmarked må nødvendigvis innebære en større helserisiko for utøverne, enn et velkontrollert og – regulert dopingregime.

Joda, det er slett ikke vanskelig å akseptere Savulescus argumentasjon. Problemet er nok likevel at han glemmer det aller viktigste. Skal det være noe poeng i å oppnå rettferdighet og god helse for idrettsutøvere, må slike utøvere finnes. Nåvel, vi er vel alle kjent med at slike finnes i dag, enkelte av oss observer dem rutinemessig hver fjortende dag på Aker stadion. Spørsmålet er vel heller om de vil finnes i en verden som aksepterer Savulescus argumentasjon. Undertegnedes hovedpoeng, er nettopp at tilbudet av kommende idrettsutøvere antagelig vil kveles fullstendig dersom doping tillates. For dersom doping tillates blir det med usvikelig sikkerhet også obligatorisk. Doping virker nemlig. Dette vil mao. bety at alle unge idrettsutøvere som velger idrett må regne på et eller annet tidspunkt å utsettes for anabole steroider, EPO og veksthormoner. Det vil rimeligvis foregå i kontrollerte former, men vis meg den far eller mor som frivillig vil sende barna sine på sprinttrening med slike underliggende forutsetninger.

Joda, motargumentene gjaller helt opp hit til toppen av Haugen. Folk, og folk er foreldre, er helt sikkert troende til også å utsette sin barn for systematisk dopingbruk. Selv om utsikten fra toppen av Haugen i dag faktisk er ganske så tåkete, tror undertegnede likevel litt mer på menneskeheten og holder fast ved at lovlig – og dermed obligatorisk – doping ikke er en god idé for å utvikle og fremme barne-, ungdoms- og breddeidrett.

For en mer vitenskapelig gjennomgang av problemstillingen – se:

Why we should allow performance enhancing drugs in sport

Og mitt svar:

Why we shouldn’t allow performance enhancing drugs in sport

Enkelte leser har muligens etter hvert forstått at innspillene fra toppen av Haugen sjelden er «lineære»; altså at de starter på toppen og slutter på slutten, og at argumentasjon og saksfremstilling enkelt kan spores sekvensielt i dokumentet. Slike er det ikke, og slik blir det heller ikke. Tvert i mot, her kjører vi sterkt ikke-lineær saksframstilling med krokveier og intrikate kuvendinger. La oss derfor vende tilbake til starten.

Hva hadde nå egentlig Trond Sollid med dette å gjøre? Joda, i perioden fra 1994-1998 var han RBK trener. Han var riktignok ikke RBK trener for de to mest interessante kampene i perioden – kvartfinalene i Champions League i 1996/97 sesongen mellom RBK og (ja nettopp) Juventus. I henhold til overveldende bevis (flyktig) referert ovenfor var altså Juventus, laget som avanserte til semifinalene denne sesongen, kraftig dopet. I idrettsverdenen innebærer en retrospektiv dopingavsløring vanligvis bortfall av oppnådde prestasjoner. Dette skjedde ikke i dette tilfellet. RBK skulle mao. ha spilt semifinale i Champions League denne sesongen, og hvem vet hva det kunne ha resultert i? Kjennere av denne spalten vet at undertegnede ikke lenger har sterke følelser for de gamle mesterne fra Trøndelag. Men, følelsene for norsk fotball i sin alminnelighet er sterke, og avstanden fra kvart- til semifinale i denne turneringen er ganske så stor. Vi har altså blitt frarøvet en historisk idrettsprestasjon på linje med de aller største idrettslige prestasjoner andre nordmenn har prestert, og slik frarøving er noe vi slettes ikke er begeistret for på toppen av Haugen.

Det faktum at vårt etter hvert mindre stolte fotballandslag også denne gangen skal opp mot italiensk motstand – i den kommende EM-kvalifisering, skaper ideer. Vi er selvsagt ALLTID lovlydige her på denne vakre toppen, så en øye-for-øye strategi er uaktuell. Men kanskje vi kunne utnytte den positive effekten av doping tross alt? Hva med å vurdere placebo-doping? Placebo-effekten er som kjent sterk, kanskje til og med ekstra sterk i et tilfelle som dette. Vi kunne jo fore våre stolte landslagsmenn med sukkerpiller, under dekke av at disse sukkerpillene inneholdt langt mer virksomme substanser. Substanser som både gir bedre adrenalinkontroll, spenst, større corner- og frisparkpresisjon og bedre generell samhandling for den saks skyld. Joda, vi innser at når hemmeligheten er avslørt er også en eventuell placeboeffekt allerede oppbrukt, men vi har jo ingen reell påvirkningskraft på annet enn vår kjære leserkrets.

La oss allikevel og på tross av dystre spådommer håpe at Per «Messias» kan ta noen steg med landslaget. Om dette ikke skulle føre fram er vi jo tross alt svært så heldige her i småbyen. Hjemmelaget er fortsatt i den beste tenkelige posisjon for heder og ære i november.

Heia Norge og Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.