Hjemmelaget raser videre mot heder og ære. Å følge gutta i blått og hvitt er selvsagt alltid hovedprioriteten på toppen av Haugen. Det faktum at guttene spilte LSK av banen i første omgang, for så (dessverre litt som vanlig) å slippe LSK inn i kampen i 2. omgang, er likevel ikke ukas hovedpoeng. Landslaget har startet EM-kvalifiseringen, og noen få kommentarer knyttet til denne opplevelsen kan umulig unngås.
Landslaget tapte første kamp i EM-kvalifiseringen, til alt overmål hjemme. Riktignok var motstanderen Italia, et historisk godt landslag, men likevel. Det norske landslagets relativt ferske trener, Per Mathias Høgmo, er på sett og vis en bekjent. Moderinstitusjonen gjennomførte nemlig et lite opplæringsstunt rettet mot fotballnæringen i 2008. For undertegnedes vedkommende var bidraget knyttet til en seanse på vakre Håholmen, der klubbdirektører samt et engere utvalg av toppfigurer i NFF, inkludert Karen Espelund, Per Mathias Høgmo og Nils Johan Semb ble introdusert til økonomisk-administrative mysterier.
Klubbdirektørlista inkluderte Lars Bohinen, Jan-Åge Fjørtoft, Erik Hoftun og Egil Østenstad, for å nevne noen. Alle profilerte landslagsspillere, og fortsatt rimelig unge Haugen var nok litt starstruck under seansen. Jeg fikk et særs godt inntrykk av de fleste deltakerne, ikke minst Per Mathias, som før middagen underholdt med en gammel historie fra en bankett etter en landskamp mot Finland. Selve historien lar seg ikke gjenfortelle skriftlig på en morsom måte, men inneholdt aktører som John Carew, Jon Arne Riise (i sin debutkamp for landslaget), Per Ravn Omdal og en tuba. Per Mathias framviste et usedvanlig talent for imitasjonens kunst, samtidig fikk i alle fall undertegnede et klart inntrykk av en leder med stor sans for kvalitet og kunnskap. Jeg har med andre ord svært liten grunn til å predike mangler i landslagstrenerens kunnskap eller kompetanse for den jobben han innehar akkurat nå.
Tallenes tale er imidlertid drepende, og vi på toppen av Haugen er ikke kjent for å underslå betydningen av tall. Per Mathis Høgmos Norge har per dato spilt tolv landskamper. Fasiten er en seier, fire uavgjorte og sju tap – det siste mot Italia i forrige uke. Samlet innebærer dette en poengscore på 0.58 per kamp. Dessverre lite å skryte av. Til sammenligning hadde Egil Olsen i sin første periode et poengsnitt på 2.3 per kamp. Avstanden formidabel.
Figuren ovenfor gir kanskje enda større grunn til bekymring. Her er flere norske landslagstreneres prestasjoner tilgjengelig, og det er kun Tord Grip som er registrert lavere enn dagens utgave av landslaget. Tilleggsinformasjon om at data i denne figuren kun er basert på kvalifiseringskamper til EM og VM (privatlandskamper og treningskamper er ikke inkludert) forteller dessverre om et norsk landslag i sportslig krise.
Hva er så årsakene til dette? Og kanskje enda viktigere: hva kan og bør gjøres? Tja, selv på toppen av Haugen finnes det begrensninger i kunnskapsnivå og kreativitet. Hadde vi hatt svar på dette spørsmålet ville vi antagelig vært rike, noe vi selvfølgelig ikke er. Uansett: Per Mathias har tatt en sjanse. Han har villet utvikle landslaget mot en mer tradisjonell spillestil der ballinnehav og pasningsspill er viktig. Få synes å huske at Egil Olsen antagelig tok en adskillig større sjanse når han introduserte sin meget spesielle spillestil. Fra toppen av Haugen har vi sans for å ta sjanser. Vi er faktisk tilbøyelig til å si at forandring krever at sjanser tas. En skal passe seg vel for å sette likhetstegn mellom resultat av beslutninger og utfall. Det er slettes ikke slik at dårlige resultater impliserer dårlige beslutninger når utfallene er usikre. Sånn sett har vi fortsatt tro på Per Mathias’ idé. Men bedre spillere kreves, og prosjektet krever nok også mer tid. Jeg så for øvrig U-lagets kamp mot Portugal. Riktignok et tap der også, men spillet var særdeles løfterikt, og med litt mer marginer kunne (og burde) Norge avgjort kampen til sin fordel. Det er kanskje allikevel håp, riktignok på noe lengre sikt.
Avslutningsvis har jeg grublet litt over mine egen påvirkning på fotball-Norge og har gått tilbake i støvete forelesningsnotater for å se hva jeg faktisk foredro tilbake i 2008, til aktører som har og har hatt avgjørende betydning for utviklingen av norsk fotball. Resultatene er både merkelige og kanskje til og med nedslående. Jeg brukte (tydeligvis) mye av tida til diskutere OPEC!
Hva var det jeg tenkte på? Hvordan kan kunnskap om kartelldannelser og stabilitet av slike gi bedre landslagsprestasjoner i fotball? Riktignok ble innholdet etter hvert mer fokusert på fotball, men jeg frykter at min kunnskapsoverføring har bidratt negativt. Fra toppen av Haugen er vi selvsagt villig til å påta oss all skyld. I alle fall om fordeling av skyld kan virke positivt framover. La oss derfor fylke oss om landslaget og se positivt framover, neste kamp mot Malta blir viktig.
Kan vi håpe på seier?
(Som alltid: Takk til gode kolleger som gjerne deltar i mer eller mindre fotbalfaglige diskusjoner. Denne gangen har vår nyslåtte dekan – Oskar Solenes – vært spesielt viktig i å utvikle tankene bak bidraget.)
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.