Det kreves litt ekstra opprydding på toppen av Haugen før årets Tippeliga sparkes i gang i Molde. Feiringen etter fjorårets jubelsesong medførte en del rot og Fra toppen av Haugens medarbeider har som vanlig vært lat, og utsatt nødvendig opprydding til absolutt siste mulighet.

Nå er det kun timer til hjemmelaget åpner mot Odd på Aker stadion, og det begynner å haste…

Men utsikten er imidlertid fortsatt like fin, om ikke finere; Tresfjordbrua vokser fram og skaper nye inntrykk av Molde-panoramaet, skjønt ikke med det været vi har i dag – tåke, regn og vind (!) – en høyst uvanlig værmessig kombinasjon her i byen. Er det et omen om kveldens kamp?

Jeg har brukt mye av tiden etter fjorårets jubel til å grunne på om det har noe som helst for seg å fortsette disse skriveriene. En viss antydning fra enkelte om jeg skal i gang igjen har likevel fått meg til å vurdere noen bidrag. De blir nok færre og mer sporadiske, men forhåpentligvis fortsatt med en viss snert.

I mine yngre dager, når min kulturinteresse nok var noe bredere enn i dag, brukte jeg ikke ubetydelig tid på musikalsk aktivitet. Jeg spilte piano i mer eller mindre profesjonell settinger, og drømte om å bli verdens beste pianist. Slik aktivitet innebærer øving, øving og enda mer øving. Problemet med øving eller terping, som også etter hvert ble kombinert med reiser, konserter, sure arrangører og fulle medmusikanter, er at det på lengre sikt kan ha innflytelse på opplevelsen av selve produktet; i dette tilfellet musikken. Jeg ble rett og slett lei av musikk. Det har faktisk tatt meg bortimot 20 år å greie å ta i et piano igjen, og med dette bakteppet framstår kanskje overskriften og koblingen til fotball noe mindre mystisk.

Det å pålegge seg selv en spalte hver uke med vektige og vittige kommentarer om hjemmelagets gjøren og laden synes kanskje som en relativt enkel og ufarlig affære, men etter hvert som fjorårets jubelsesong skred fram stilnet noe av jubelen i Fra toppen av Haugens hjerte. Ikke bra, slett ikke bra. Skulle jeg ende opp som med musikken, når profesjonalismen tar overhånd forsvinner den rene og uforfalskede opplevelsen? Dette fristet meg ikke. Men, vil kanskje noen som kjenner meg innvende; du har jo skrevet (faglig og forskningsmessig) om fotball i 15 år – har ikke det hatt en tilsvarende effekt?

Nei, faktisk ikke. Av en eller annen grunn har ikke den fotballfaglige aktiviteten hatt noen som helst slags negativ virkning på fotballopplevelsen. Snarer tvert i mot. Jeg tror nok årsaken er ganske åpenbar; det jeg skriver om fotball (faglig=spillteori) er så til de grader fjernt fra hva fotball egentlig dreier seg om at det snarere styrker enn svekker opplevelsen.

Derfor annonserte jeg min avgang etter forrige sesong. Nå er imidlertid 2015 sesongen her og jeg har besluttet å kompromisse. Jeg skriver om inspirasjonen kommer. Det kan for så vidt bli hver dag eller kun dette innlegget. Hvem vet – time will show, som de sier på utenlandsk.

Hva så med kveldens kamp og årets sesong? Med usvikelig utsyn fra toppen av Haugen, har vi selvsagt gjennomanalysert og ferdigtippet årets Tippeliga. Jeg skal ikke avsløre mine tips i dag, men noe mer pessimisme etter de ubeleilige skadene må nok påregnes. Jeg har nok ikke all verdens tiltro til at Ola Kamara kan erstatte Fredrik Gulbrandsen, Daniel Chima Chukwu (og eventuelt) Mushaga Bakenga. Forsvar og midtbane synes i orden, men målscorerne er kanskje ikke helt på plass Joda, Elyonoussi, Singh, Linnes og Forren lager mål, kanskje til og med Agnaldo og Sander Svendsen kan overraske, så det kan nok hende at Tippeligan fortsatt kan vinnes. Men, kvalifisering til Europa synes mer vidløftig. Innen den tid åpner det imidlertid et nytt overgangsvindu, og da kan heldigvis nye krefter settes inn.

Det er vel egentlig ingen god grunn til å tro at Tor Ole har mistet grepet?

God kamp!

(Takk til kollega Oskar Solenes for uvurderlig inspirasjon!)

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.