Fotballkampene kommer tett som hagl for tiden, den ene viktigere enn den andre. Tirsdagens kamp mot Dinamo Zagreb var definitivt en av de viktigere. Men resultatene går ikke vår vei.

Det bommes på straffer og utvisninger og gule kort florerer. Alt toppet seg muligens med sparkingen av fjorårets helt – Tor Ole Skullerud. Fra toppen av Haugen redaksjonen kan selvsagt ikke la slike begivenheter stå ukommentert (eller tabloid-kommentert av mer eller mindre uopplyste sportsjournalister). Jeg våger følgende påstand: Om MFK ikke hadde solgt Ørjan Nyland før alle disse viktige kampene, ville resultatet blitt annerledes og en ville nå ha forberedt seg mot Skënderbeu. Et albansk lag som selvsagt har overprestert så langt, men som antagelig ville bli oppfattet som høyst overkommelig motstand.

Hvordan har så den eminente redaksjonen som alltid har utsikten i orden kunne konkludere slik? Jo, svaret er egentlig enkelt. La oss forsøke å sette oss inn i Martin Linnes tanker rett før det famøse tilbakespillet som førte til 0-1. Martin er ikke kjent for å levere tvilsomme tilbakespill, snarere tvert i mot. Denne kampen var imidlertid av en ganske annen viktighet, og keeperens opptreden var kanskje ikke direkte kritikkverdig, men samtidig ikke helt klar og autorativ. Istedenfor enten å rykke ut med kraft og autoritet eller bli tydelig stående og ta et par skritt til siden for gi Martin mulighet for å spile tilbake uten risiko for selvmål, velger Ethan Horvath – selvsagt som følge av noe manglende rutine – å ende opp litt på halvdistanse. Dette gjør jobben ytterst vanskelig for Linnes.

Han kan definitivt ikke spille hardt tilbake og må derfor velge et svakt tilbakespill. I etterpåklokskapens kranke lys kan en selvsagt si at Martin uten det minste problem i verden kunne klarert til innkast eller corner, men han velger altså tilbakespillet. I redsel for å spille for hardt tilbake blir altså tilbakespillet for løst, Dinamo snapper ballen og 0-1 er et faktum.

Jeg er rimelig trygg på at med Ørjan Nyland mellom stengene ville ikke dette utfallet blitt realisert. Hans rutine og autoritet ville kanskje til og med ha avskrekket Zagreb-spilleren fra i det hele å forsøke å nå ballen, eller han hadde i alle fall valgt en annen tilnærming som ville ha gjort jobben enklere for Martin Linnes. Samtidig ville nok Martin ha vært generelt tryggere med Ørjan i målet og et baklengsmål i denne situasjonen ville med overveiende sannsynlighet ha blitt unngått.

Ville så denne enkle situasjonen kunne framstå som kampavgjørende? Neppe.  Men, og det er et viktig men her. Hjemmelagets tidligere så trygge defensive struktur har nemlig i de siste kampene framstått som langt mer utrygg enn tidligere. Fotball er nok (selv om vi lett vitenskapelig anlagte ofte liker å hevde noe annet) i noen grad influert av individuell og kollektiv psykologi, og en autorativ rutinert keeper betyr nok adskillig mer enn en jevn tilskuer får inntrykk av gjennom å observere kampene. Og ja, vi tapte denne kampen på svakt defensivt spill. Vi scoret jo faktisk tre mål, noe som burde ha vært mer enn nok for avansement.

Vi begynner så smått å nærme oss poenget. Et fotballag kan (og skal selvsagt) ikke forvente å prestere bedre når laget svekkes. Salg av Norges landslagskeeper som erstattes med en 19-20 åring fra USA innebærer åpenbart svekkelse av laget. Og timingen i salget – rimelig rett før de viktige kvalifiseringskampene er håpløs.

Hvorfor ble det slik? Spørsmålet er dessverre enkelt å besvare: For at Molde skal kunne rekruttere de gode talentene i konkurranse med f.eks. RBK må de gi lovnader om at videresalg ikke bare er mulig, men naturlig. Joda, vi forstår dette. Men da kan en ikke samtidig kommunisere ambisjoner og realisme i å delta i europeiske gruppespill. Her mener undertegnede at MFK gjør en kardinalfeil. Det er for så vidt ingenting i veien for å basere en norsk fotballklubbs eksistens på å være farmerklubb for internasjonale klubber, men samtidig å kommunisere et budskap om sportslige ambisjoner på europeisk nivå blir å oppfatte som juks og fanteri. Det gamle ordtaket «Den som intet våger, intet vinner» er neppe mer korrekt enn i denne situasjonen. Det finnes ingen risikofrie veier til fotballens Mekka.

Tvert i mot, risiko må tas om en ønsker å ta steg – som det så ofte uttrykkes i fotballklisjeenes verden. I denne situasjonen ville ikke det å ta litt mer risiko innebære å ikke selge Nyland. Han skal selvsagt få gå til Audi-byen i Tyskland. Men, kanskje en kunne ha ventet litt. Jeg er 100% sikker på at Ingolstads representanter ville ha akseptert å vente litt med Nylands overgang mot et signifikant prisavslag i transaksjonen. Det faktum at en skadet Bakenga aldri ble erstattet bekrefter dessverre også dette inntrykket.

MFK vil gjerne spise kirsebær med de store, men det skal helst skje uten altfor mye pengebruk. Økonomiske mekanismer gjelder dessverre også for hjemmelaget og en kan åpenbart spare seg til fant også i fotballens vidunderlige verden.

Joda, utsikten er fortsatt god her oppe på toppen av Haugen, og en kjapp gjennomlesning indikerer at det blåser en sjelden frisk kritisk vind i dette innlegget. Den litt beske smaken i munnen etter sparkingen av Tor Ole – fjorårets vidunderlige overraskelse – får vi bare bite i oss, for slaget er så visst ikke tapt. Det er fortsatt mulig å nå både cupfinale, gruppespill i Europa og en anstendig plassering i Tippeligaen.

Når Gud i tillegg tilsynelatende har blåhvite preferanser – tre straffespark til hjemmelaget på tirsdag er selvsagt uhørt (for ikke å snakke om trekningen til playoff i Europaligaen som gir Molde alle muligheter, i alle fall sammenlignet med Odd og RBK) – har vi faktisk god grunn til optimisme. Da får vi bare kaste av oss irritasjonen over Forrens hodeløse kjefting på dommeren som etter hvert resulterte i rødt kort. Vegard Forren! I en kamp der laget du spiller på får idømt tre straffespark, skal du ikke kjefte på dommeren for et korrekt idømt frispark. Du skal derimot falle på kne og be om unnskyldning. Det er grenser for flaks.

Vi holder på optimismen. Heia Molde!

(Artikkelen er – som tittelen indikerer – skrevet fredag 7. august.)

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.